11. januar 1912 - Pixley ka Isaka Seme

Seme, fra Wikimedia Commons

Pixley ka Isaka Seme var en villmann. Han var født Isaac Seme i Natal i 1881, muligens den 1. oktober, men da han begynte å studere i Amerika i 1898, tok han etternavnet til bestyreren på den amerikanske misjonsstasjonen i Inanda like ved Durban der han blei født og gikk de første skoleåra sine som nytt fornavn. Det var reverend S.C. Pixley som hadde oppdaga talentet hans og som hadde tatt han med seg til det forjettede Amerika og betalt det første året hans på Mount Hermon School i Northfield, Massachusetts. Pixley var passe vilt syntes han, og når han zulufiserte det andre navnet sitt til ka Isaka, blei det enda villere. Siden faren hans også var døpt Isaac, følte han seg også mer individuell ved å kalle seg Pixley ka Isaka, siden ka Isaka betyr sønn av Isak.

Men det var lenge sida nå, det hvilte bare lett i bakhodet hans alt det der da han sto på talerstolen for hundre år sida i dag i den wesleyanske kirka i Waaihoek, Bloemfontein foran flere hundre kongressdelegater fra hele unionen. På ansiktet sitt hadde han et kultivert, verdensvant smil, men inni seg hadde han et smil så stort at han nesten var redd for å sprekke. Han hadde lykkes, og dagen i dag var virkelig en merkedag for landet og folket hans, som gikk inn i ei ny epoke. Han hadde alltid visst at han hadde gode evner, men det var først under studiene sine i Amerika at han blei seg bevisst hvor gode de egentlig var. Uansett hva han prøvde å lære, klarte han det, og han fant ut at det ikke var grenser for hva han kunne lære. Etter Mount Hermon bar det videre til Columbia University i New York og til slutt til Oxford, verken mer eller mindre.

Han fikk eksamen i sivilrett i 1909 og advokatbevilling året etter. Neste år var han tilbake i Natal, og nå skulle det prøves hva evnene hans ville duge til i det virkelige livet også. Det var nok å henge fingra i. Boerne hadde blitt lovt sjølstyre innafor det britiske imperiet som del av fredsvilkåra etter krigen i 1902, og som del av dette opplegget blei Sørafrikasambandet oppretta i 1910 ved å slå sammen de fire koloniene Transvaal, Oranjefristaten, Natal og Kappkolonien. Zuluene som hadde kjempa på britisk side under krigen hadde blitt avspist med kjølige klapp på skulderen, og gjorde opprør i 1906 da de blei pålagt en ny skatt, et opprør som kosta flere tusen zuluer livet da det blei slått ned. I den nye unionen hadde de svarte få rettigheter. De var bare villmenn.

Men det begynte å bli en del av dem som hadde skaffa seg litt innpass i kolonimaktas sivilisasjon, med siviliserte klær, sivilisert religion og sivilisert utdanning. Den indiske minoriteten, som var tallrik, og ikke mye mindre diskriminert, hadde begynt å organisere motstand, med Mohandas Gandhi som en framtredende leder. Fra 1908 utvikla han satyagraha-ideen sin om passiv motstand, blant annet inspirert av Tolstojs «Brev til en hindu», og aktivitetene hans var også inspirerende for mange svarte sørafrikanere, som han imidlertid på det tidspunktet ikke hadde så høye tanker om. Men ikke lenge etter at Seme var tilbake fra utlandet i 1911, besøkte han Gandhi på «Tolstoj-farmen» i Lawley ved Johannesburg, den nye ashramen hans, og hadde en lang diskusjon om motstandsarbeidet.

Seme etablerte en advokatpraksis i Johannesburg sammen med Alfred Mangena. Det hadde begynt å sirkulere tanker om de innfødte sørafrikanerne også burde ha en kongress slik som de innfødte i Britisk India, og den 24. oktober publiserte Seme meningene sine om dette i xhosa-avisa Imvo Zabantsundu, oversatt til engelsk her. Det var tanken hans at det ikke bare burde bli en kongress for zulufolket, men for alle innfødte sørafrikanere. Når de hvite forente seg mot dem, måtte de også forene seg.

Sammen med Mangena og to andre nyutdanna advokater, Richard Msimang og George Montsioa, innkalte han lokale ledere fra hele landet og naboterritoriene, og den 8. januar blei kongressen åpna i Bloemfontein. Det var ei samling av stammer som aldri hadde møtt hverandre før unntatt på slagmarka. De fremste av sine respektive folkeslag. I tre dager hadde de forhandla, og nå var South African Native National Congress en realitet. Den svarte mann hadde endelig en stemme som kunne snakke de sivilisertes språk. De kunne ikke avskrive dem som villmenn lenger, mente han. Han gratulerte onkelen sin John Langalibalele Dube som den nye presidenten, og avslutta talen sin. Det kunne ikke vare lenge nå før den svarte mann var på like fot med den hvite. Mente han.

Nkosi, sikelel' iAfrika 

Maluphakamis'upondo lwayo 

Yizwa imithandazo yethu 

Nkosi sikelela, Thina lusapholwayo. 

Herre, velsign Afrika! 

Måtte hornet hennes stige høyt! 

Hør bønnene våre 

og velsign oss!