6. januar 1912 - Alfred Wegener

Det andre årsmøtet til den geologiske foreninga ved Senckenberg-museet i Frankfurt am Main var en passende anledning til å presentere den nye teorien sin, mente han. Til sommeren skulle han jo til Grønland igjen, og det trengtes mange og tidkrevende forberedelser. Han hadde alltid likt å bevege seg ute i det fri, det var derfor han hadde svitsja fra astronomi til meteorologi under studiene. Astronomene var så stillestående. Han hadde også fått ry på seg som en av de mest lovende unge forskerne i Tyskland. Boka hans om atmosfæras termodynamikk var i ferd med å bli et standardverk. Mye av grunnlaget la han på den første grønlandsferden sin i 1906-08. Siden hjemkomsten hadde han vært ansatt som privatdosent i meteorologi, praktisk astronomi og kosmisk fysikk ved universitetet i Marburg. Tidligere hadde han jobba som assistent ved det aeronautiske meteorologiske observatoriet i Lindenberg ved Beeskow i Brandenburg. Der var det dagligdags med ballongferder for å gjøre atmosfæriske observasjoner, og den 5.-7. april 1906 hadde han satt verdensrekord i varighet for en ballongferd med 52,5 timer.

Dette lille mellomspillet i Frankfurt skyldtes at han lenge hadde lagt merke til et pussig fenomen. Ja, han var jo ikke den første som la merke til det. Den amerikanske amatørgeologen Frank Bursley Taylor hadde holdt et foredrag om det i desember 1908 og fått utgitt en artikkel om det i 1910. Det var det at kontinenta passa så godt til hverandre i formen, som bitene i et puslespill. Det kunne se ut til at de hadde hengt sammen en gang i tida.

Men dette foredraget, «Neue Ideen über die Herausbildung der Großformen der Erdrinde auf geophysikalischer Grundlage», som han skulle holde i årsmøtet i den geologiske foreninga, var ikke noe han hadde snekra sammen i forbifarta. Ideen hadde han fått da han hørte om fossiler som var felles for Afrika og Søramerika, og han satte seg fore å kartlegge om det var flere slike fossilgrupper som kryssa kontinentgrensene over tilsynelatende uoverstigelige havområder. Han jobba grundig og avdekka den ene gruppa etter den andre, ikke bare tvers over Atlanterhavet, men også Det indiske havet og til og med Sørishavet ved hjelp av fossiler oppdaga på Antarktis av Shackleton og andre av Amundsens kolleger. Fenomenet var ikke ukjent, og tidligere hadde man forklart det med landbruer, tilsvarende Panamaeidet. Men han mente at et slikt eide ikke kunne synke og bli borte, siden det besto av lette, kontinentale bergarter som ville flyte opp. Dessuten stilte han spørsmålstegn ved ideen om at havbasseng og fjellkjeder hadde oppstått fordi Jorda hadde krympa ved avkjøling og danna krympeskrukker, fordi de nye opplysningene man hadde fått om naturlig radioaktivitet de siste åra tyda på at det fantes ei indre varmekilde som hindra ei slik kjølekrymping.

Nei, Alfred Wegener mente å være godt rusta til å forsvare ideen sin. Svakheten var at han ikke kunne forklare eksakt hvordan disse bevegelige kontinenta hadde vært i stand til å seile over den solide basalten på havbunnen. Men han regna med at disse forståelsesfulle kollegaene som han hadde så mange gode erfaringer med, ville kunne se mellom fingrene med det. Ei forklaring ville sikkert komme for dagen før eller siden.

Lite ante han at han skulle bli gjenstand for en hån som skulle få den Norman Lockyer hadde blitt til del for «solstoffet» sitt til å virke som bagateller.

Riktignok skulle det vise seg at han i likhet med Lockyer til slutt ville få rett. Men i motsetning til Lockyer skulle han dessverre ikke få oppleve det.

Illustrasjonene er fra Wikimedia Commons.