9. januar 1912 - igjen Scott og Amundsen

For 100 år sida i dag hadde Scott gått i fem dager med femmannslaget sitt, mens Edward Evans, Crean og Lashly var på vei tilbake til basen. Den nye marsjordenen var Scott og Wilson side om side på ski i front, så Bowers til fots og bakerst Oates og Edgar Evans side om side på ski. Alle hadde seler festa til den 10 fot lange sleden med alt utstyret deres. Scott hadde vært bekymra for at Bowers ville få vanskeligheter med å holde rytmen, men konstaterer at det gikk greit. Det han klager over er at det tar urimelig lang tid å lage mat til fem. Han regner at det går en time av døgnet til matlaging.

Søndag den 7. bestemte Scott seg for å legge igjen skiene fordi de var inne i et terreng med høye skavler. Etter at de hadde marsjert en time, blei skavlene gradvis mindre og til slutt helt borte, så da bestemte han at de skulle tilbake og hente dem igjen. Samme dagen noterer Scott seg at Evans hadde et stygt sår på handa som han hadde fått da han jobba sammen med Crean med å korte av sledene.

Den 8. lå de værfaste med uvær. Wilson benytta anledningen til å stelle med såret til Evans.

Den 9. skreiv Scott «RECORD» i dagboka si, da de passerte 88º 23' S, det sørligste punktet Shackleton nådde før han måtte vende tilbake. Alt foran dem nå var jomfruelig terreng, tenkte han. Men han skriver også: «For øyeblikket later alt til å gå usedvanlig glatt med oss, og det er vanskelig å forestille seg at det ikke vil dukke opp forhindringer som vil gjøre jobben vår mer vanskelig.» Han skulle visst få rett.

Den 6. var Amundsen og laget hans nede på barriera igjen etter å ha tatt Axel Heiberg-breen hele veien ned denne gangen. Det hadde snødd en god del og det var ingen sprekker å bekymre seg over. Mange steder var det bratt og de måtte sette bremser på sledene igjen. Den løse snøen var en påkjenning for bikkjene. To av dem strøyk med underveis. Før de dro videre blei det bygd en varde på Bettytoppen med en parafinboks og to fyrstikkesker samt en rapport. (De var fortsatt i god stand da man fant dem 50 år etter.)

Den 7. marsjerte de i storm og sterkt snøfall gjennom et sprekketerreng de visste om. Bjaaland og Hassel gikk i forveien med breline mellom seg, og førstnevte var nær ved å ramle i et digert bunnlaust svelg. De fant 85-gradersdepotet i god stand, det var bare litt pemmikan som hadde smelta i solskinnet. Etter at de hadde tømt det, hadde de mat for 35 dager på sledene, og siden det var depoter for hver grad nordover, kunne de leve i overflod. Oppe på platået hadde Amundsen økt rasjonene først fra 350 til 400, så fra 400 til 450 gram pemmikan om dagen. Nå var det bare å skuffe i seg så mye som mulig for å lette sledene.

De to neste dagene var været nesten like dårlig, med snø, vind og dårlig sikt, og marsjen gikk sakte. Tross alt tilbakela de 59 km disse to dagene, mer enn 2/3 av det som hadde blitt det normale. Samtidig, uten at de hadde sjans til å vite om det, la Fram til ved Framheim igjen, klar til å frakte dem hjem.

Fram, fra Wikimedia Commons.