23. januar 1912 - Edgar Evans

Det var så fortærende, det var så fortærende! Han visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Så det blei bare til å ligge der og holde ut, holde ut, som han hadde gjort i dag etter dag de siste ukene, mens de bekymra blikka til kameratene streifa over han.

Som ekspedisjonens eneste ætling av Cassivellaunos, mannen som lurte Julius Cæsar, og Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, mannen som gjenerobra Northumberland fra engelskmennene, var det ansvaret hans å tone fram som det tårnet av styrke han lykkelig hadde notert seg at han hadde blitt karakterisert som i dagbøkene både til Scott og flere av de andre deltakerne her. Men nå var det forspilt, det var forspilt!

Edgar Evans, fra
www.swanseaheritage.net

Han hadde marsjert under Y Ddraig Goch i Scotts lag på Antarktis før, under Discovery-ekspedisjonen 1901-04, og på denne ekspedisjonen hadde han vært en krumtapp. Mens skotten Bowers tok seg av det organisatoriske, var det han som tok seg av det tekniske, og det var ikke den slede, det telt, den sovepose, ponnisele eller hva som helst som ikke hadde nytt godt av de tekniske ferdighetene hans. Hva skulle disse saeson gjort uten dem? Han fnøys bittert gjennom den maltrakterte nesa.

Marsjen for 100 år sida i dag hadde egentlig gått godt, sammenlikna med gårsdagens, som var den mest anstrengende de hadde hatt. De hadde kryssa den 89. breddegraden og en kraftig kuling som blåste opp ga dem god bør i seilet som de hadde spent opp på sleden mellom de to norske meiebeslaga de hadde tatt med fra polen – den ene som Hassel og Bjaaland hadde brukt til å markere polpunktet med og den andre som fungerte som stang for det uhellsvangre svarte flagget de hadde sett for ei uke sida.

Am y diawl! Var det bare ei uke!? Som det hadde snudd seg for dem på disse få dagene! Den opplagte, ressurssterke gjengen som nærma seg sine dagdrømmers mål var ikke til å kjenne igjen. Nå var det bare slit og atter slit de hadde foran seg og ingen belønning som venta ved slutten av reisa. Sjøl gikk han mest i ørska, mye på grunn av smertene, og ville bare ha dagene til å gå.

Styrken hadde han ennå, og han trakk det han var kar om. De hadde gjort unna 14 km før lunsj og lå godt an til å nå halvannengradsdepotet dagen etter da Wilson, den forbaska horungen, hadde oppdaga at nesa hans var forfrossen! Den var hard og helt hvit. Scott beordra full stans og teltet kom opp for opptining kvart på 7. Så kom den ydmykende inspeksjonen da de trakk av han vottene og avslørte henda med blemme på blemme som han hadde klart å holde skjult helt til nå. Det var fortærende! Han snudde seg i soveposen og holdt ut litt til.

I den andre enden av teltet lå Scott sammen med de andre offiserene og bekymra seg for Evans, som han hadde seilt sammen med siden 1899. Og for Oates, som hadde tegn til forfrysninger på føttene. Det skulle bli en kamp, ja. Det skulle bli en kamp.