4. januar 1912 - Martin Tranmæl igjen

Forsamlingshuset
i Torggata 14,
fra Oslo Museum,
foto: Oscar Hvalbye

Møtet var ikke helt åpent. I innkallinga sto det at det var «adgang kun for organiserte og partifæller», og at medlemsbok eller kort måtte forevises. At mye av det som skulle diskuteres ville komme ut allikevel, var det ikke tvil om. Slik var det bare. Det fikk komme det som kom, han brøy seg ikke.

Martin Tranmæl var i hovedstaden for å foredra og diskutere om nye kampmidler for fagbevegelsen, de som var vedtatt på møtet i den trønderske samorganisasjonen den 12. november, i det som skulle bli kjent som Fagopposisjonen av 1911. Møtet foregikk i storsalen til Kristiania Arbeidersamfunds forsamlingshus i Torvgaten 14.

Fagbevegelsen trengte nye kampmidler etter det sviende nederlaget i storlockouten året før, det var det ikke tvil om. Det kunne ikke være noen annen grunn til at arbeidsgiverne gikk til lockout i stedet for å innvilge det høyst rimelige kravet om å indeksregulere lønningene, enn at de ville vise styrke overfor fagbevegelsen. Den hadde vist seg for svak den gangen. Og en svak fagbevegelse var ikke det arbeiderne trengte.

Det berømmelige utsagnet hans i foredraget for 100 år sida i dag var nok delvis inspirert av McNamara-brødrene, som avisene skreiv spalte opp og ned om. Tranmæl hadde vært i USA og hadde kontakter i den amerikanske fagbevegelsen. Noe av bakgrunnen var også den aktuelle streiketruselen ved noen gruver i skiensområdet. De kampmidla som han hadde fått vedtatt i trondheimsresolusjonen var streik, sympatistreik, boikott, sabotasje og obstruksjon, og de blei diskutert livlig på møtet. Men mest diskusjon vakte nok utsagnet hans om at: «Enn om det lå noen dynamittpatroner i borehulla som bare de streikende visste om, trur man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»

Foredraget blei publisert i sin helhet i avisa Social-Demokraten dagen etter. Det inneholdt jo noen bokstavelig talt revolusjonerende tanker, men det som borgerpressa greip tak i og spanderte tonnevis med trykksverte på var dette utsagnet om dynamitten i borehulla, som skulle bli litt av en gjenganger utover vinteren og våren. I et innlegg i Social-Demokraten noen dager etterpå forsvarte han seg på typisk tranmælsk maner:

Men dette ville være feigt og hensynsløst snikmord, sier De? (henvendt til redaktøren)
Aldeles ikke.
Organisasjonen har ved å vedkjenne seg disse formene for sabotasje gitt både motstandere og forrædere varsel om hva de utsetter seg for. Hvis de tross dette tvinger seg inn på en blokkert arbeidsplass, får de også ta risikoen og ansvaret. 
Men selv om alt dette er riktig, bør vi allikevel ikke benytte dette kampmidlet, for det er i strid med sosialismens idé, påstår De? 
For et påfunn. De organiserte og kjempende arbeiderne tillater heldigvis ikke ideologiske hensyn å bestemme handlingene deres. Livets egen realitet har lært dem å se nøkternt og fordomsfritt på tingene og til å benytte ethvert kampmiddel som de mener vil føre fram. 
Det samme har alle tidligere undertrykte klasser som har kjempa om makta vært nødt til å gjøre. Og vi har ingen annen vei å gå. 
Eller mener De kanskje at arbeiderne skal la taktikken bestemmes etter de gjengse moralbegrepa, det vil si de kapitalistiske?

Om han hadde beregna at utsagnet hans skulle vekke slikt oppstyr, er vel ikke sikkert. Det er ikke tvil om at det skapte en viss splid innen bevegelsen, og det ønska han ikke. Men ved borgerpressas hjelp blei iallfall truselen offentliggjort grundig, og bare den aleine ville nok få potensielle streikebrytere til å tenke seg om en eller to ganger før de begikk klasseforbrytelsen sin.