19. januar 1912 - Enrico Caruso

Det burde vært rutine, siden han hadde gjort dette her dusinvis av ganger før. 133 for å være eksakt. Men han var stadig like nervøs. Han visste stadig like lite om han ville klare å komme seg helt gjennom til han var ferdig, eller om han ville bryte sammen slik at alt falt i fisk, ødelagt, spolert for alltid. Han visste bare at det var nødt til å være slik. Ellers ville han miste den.

Gaven.

Som hadde gjort han til den han var.

Den store.

Det var noe annet å stå her og synge inn i ei trakt i stedet for til et publikum. Men det at det ikke var publikum til stede, gjorde han ikke noe mindre nervøs. Trakta tok i seg og rissa ned hver tone han krysta ut av seg. Alt han gjorde ville bli bevart, krystallisert for all evighet, og det kunne være millioner som tok rissa inn i hjemma sine og satt der og lytta til han, til alt han hadde gjort, og ikke bare nå, men i generasjon etter generasjon i all framtid. Ja, det kunne bli milliarder. Derfor måtte det være perfektere enn perfekt. En eneste liten antydning til en feil, enten av sangeren sjøl eller et eneste av medlemma i orkesteret, og det var bare å begynne forfra igjen. Voks var billig. Tid, ikke så billig. Heldigvis var det bare en eneste sang som sto på programmet denne gangen for 100 år sida i dag.

Han tenkte ikke på noe annet, Enrico Caruso, der han sto og sang Tarantella Sincera av bysbarnet Vicenzo de Crescenzo i studioet til Victor Talking Machine Company. Han tenkte ikke på Robert Scott og den lange, tunge veien han hadde hjem, ikke på Lew Truby som hadde kasta loddet og var klar til å gå i kamp mot maktene, ikke på William Morgan Shuster og spissrotgangen han opplevde på veien hjem, ikke på dr. Sun som prøvde å redde det veldige gamle riket sitt, ikke på Oscar Mathisen og de kalde rundene hans på skøytebanene, ikke på Emiliano Zapata og hans bravader nede i Mexico eller på de tapre luftsportspionerene som ofra liva sine forskjellige steder rundt i verden. Ja, han tenkte ikke en gang på sine tapre landsmenn som sloss mot hedningene nede i Tripoli. Alt som sto i hodet på han var den ærlige tarantellen, hva den følte og gjorde og følelsene den vakte i de andre deltakerne i dramaet.

Med et kraftig crescendo var det hele gjort. Orkesteret pakka instrumenta sine og de studioansatte kunne begynne på prosessen med plateutgivelsen. Sjøl tok han veien til suiten sin på Knickerbocker Hotel der han skulle forberede seg til dagens siste økt, kveldens forestilling på the Met, La fanciulla del West, som Puccini hadde komponert spesielt for han og nå gikk på andre året. Jo, det var travelt.