3. januar 1912 - Amundsen og Scott igjen

Roald Amundsen var glad det ikke var damer med på ekspedisjonen for 100 år sida i dag, for de var ikke helt anstendige der de gikk i bar overkropp og oppbretta bukser under det steikende solskinnet, med grimete ansikter fulle av frostsår. Lufttemperaturen var ikke mer enn −19, men solsteiken varma både ovafra og i refleks fra snøen, så det blei hett å gå hvis en hadde for mye på seg. Det hadde vært et helt glitrende vær fra første stund den dagen, skyfritt og uten et vindpust. Vardene som de passerte med korte mellomrom viste at sola hadde makt også her nede, flere av dem var krumme og dekorert med istapper. De var ikke langt fra den nye fjellkjeden nå. Den var høy og massiv, og det var ganske forunderlig at de ikke hadde sett noe til den sist, men sikten var jo dårlig med storm og snøfokk den gangen. De slo leir på 85º 49' S etter å ha marsjert 40 km. Amundsen hadde gitt en god dag i distanserestriksjonene etter gårsdagens prestasjoner, antakelig også av hensyn til Wisting, som hadde ei betent tannrot med sterke smerter.

De siste par dagene hadde det vært tåkete, og de kom ut av kurs. De var også klar over at de var ute av kursen, men innbilte seg at de var for langt øst, mens de egentlig var for langt vest. Mot kvelden stakk sola endelig gjennom, og misforståelsen blei oppklart. De hadde nå Helmer Hanssens fjell i sikte, et umiskjennelig landemerke med ei krone av istorner rundt toppen. Feilnavigeringa hadde den heldige konsekvensen at de slapp helt unna Fandens dansesal, men den uheldige at de gikk forbi depotet på 86º 21'. Amundsen var trøtt og mente de hadde mat nok til neste depot uansett, iallfall for mennene, men da han foreslo at den som hadde lyst kunne gå og hente det, var det ikke mangel på frivillige. Bjaaland og Hanssen blei sendt ut med en tom slede, og 10 timer etter var de tilbake med den full etter å ha tilbakelagt 48 km den dagen.

Scott og mennene hans på ski,
fra Robert Falcon Scott, Journals

Kvelden før hadde Scott bestemt seg for å sende hjem det siste støttepartiet. Men det var ikke lett å velge ut hvilke 3 som skulle være med han det siste stykket til polen. Wilson burde være med for å bestyre det vitenskapelige arbeidet, og hadde jobba bra på laget hans. Crean og Lashly mente han å kunne eliminere. Løytnant Edward Evans, ekspedisjonens nestkommanderende, ville han helst ikke ha med, og han hadde heller ikke gjort noen kjempejobb med å lede det andre laget, som stadig hadde hengt etter. De andre tre, Edgar Evans, Oates og Bowers, var sterke som bjørner, uforliknelige trekkdyr. Han ville helst hatt dem med alle tre.

Neste morgen tok han dem alle for seg. «Edward, du vender hjem i morgen,» sa han.

Evans svelga, men stirra han blankt i øya. «Yes, Sir!»

Alle venta med bankende hjerter på de neste orda. Han skulle ikke pine dem lenge. «Og tar med deg Lashly og Crean.»

Det var komplett overraskende. Så skulle altså 5 mann marsjere mot polen, ikke 4 som planlagt. Det betydde knappere rasjoner, for det var ikke beregna mat til en ekstra mann de 550 kilometerne herfra og dit og tilbake igjen. Dessuten måtte proviantkassene, som var beregna på 4-mannslag, deles og pakkes om. Ikke å forglemme at Bowers hadde fått ordre om å deponere skia sine i 3-gradersdepotet.

Etter 22 kilometers marsj slo de leir for kvelden på 87º 32' S, i 3100 m høyde. Temperaturen var −28 ºC.