15. januar 1912 - Henry Bowers

Bowers, fra conscott.blogspot.com

Henry Bowers vrengte av seg klærne i den varme julidagen og kasta seg ut i Rothesay-bukta for å ta den daglige svømmeturen sin fra Ardbeg til Craigmore, en strekning på godt og vel ei skotsk mil hver vei. Det var iallfall det han gjorde om nettene. Om dagene hang han, antarktisekspedisjonens «plucky little Scotsman», i stroppene og dro i sleden til engelskmannen Scott og de andre to engelskmennene og waliseren, tråkkende i laussnøen mens de andre gikk på ski. Det tok på kreftene, men han var ikke kjent for å mangle krefter, og han hadde slett ikke til hensikt å tilkjennegi noen slik mangel så lenge dette her pågikk, det var iallfall sikkert. Hvor sliten han enn følte seg etter hver økt, hvilte han ikke før han hadde tatt alle de aktuelle trianguleringene, og i soveposen sov han ikke før alle beregninger var gjort og nitidig nedtegna i dagbøkene.

Været for hundre år sida i dag var slett ikke så ille. Det hadde klarna opp og det var et vakkert, men skarpt solskinn. Vinden hadde dødd nesten helt bort, men det var kaldt, −32 ºC, og et rimete, trått føre. Det var stadige skavler som gikk mer eller mindre på tvers av kjøreretningen, ikke altfor høye, men nok til at det blei en humpete framferd som sugde krefter. Ved lunsj bestemte kapteinen seg for å legge ned et depot igjen, det siste før polen. De hadde bare med seg proviant for 9 dager nå, og den lettere sleden sammen med et par krus god varm te gjorde ettermiddagsøkta atskillig greiere. Da de gikk til ro for dagen, viste observasjonene 89º 26' 57" S, bare et par-tre dagsmarsjer unna hovedmålet for ekspedisjonen. Det var i et ganske lystig humør de la seg i soveposene igjen for dagen, og det var bare én ting som kunne ta fra dem det humøret, det grufulle synet av et norsk flagg. De måtte bare håpe at Shackleton hadde rett da han spådde at det ikke ville fungere med hunder under slike forhold som dette.

Samtidig var Edward Evans, Tom Crean og William Lashly, det siste støttepartiet, som hadde blitt sendt hjem den 4., på vei ned Beardmorebreen, som de hadde tatt fatt på dagen før, blant annet medbringende ei melding fra Scott til omverdenen. Det var en ferd som skulle vise seg å bli dramatisk nok den også.

Ellers hadde også Terra Nova returnert og begynt å plukke opp mannskaper. Første støtteparti kunne ventes tilbake på Cape Evans rundt den 20. januar, andre rundt den 12. februar, tredje rundt den 9. mars og Scott sjøl rundt den 4. april hvis de holdt samme tempo som på veien sørover. Ventelig ville det gå noe raskere nedover Beardmorebreen enn opp, dessuten var det jo færre forsyninger å dra på.

Amundsen og hans menn hadde samtidig observert flere livstegn. To dager før ankom de 83-gradersdepotet og fant ferske bikkjespor! Muligens etter Karenius, Sauen og Schwartz, som hadde desertert her på veien sørover etter at kjæresten deres blei slakta. Merkelig nok var depotet intakt. Til og med Else, den siste tispa de hadde slakta, lå der urørt, bare litt muggen. Bikkjespora kunne følges nordover også den neste dagen, men så tok de av mot vest.