12. februar 1912 - Pu Yi

Den lille gutten,
fra Wikimedia Commons

Den lille gutten var ikke noe særlig interessert i å male bokstaver. Likevel satt han for hundre år sida i dag ved et bord og malte bokstaver fordi Wenzhao hadde sagt at han måtte lære det for å gjøre den viktige jobben han var født til, og Wenzhao hørte han på.

– Vis meg det en gang til, Huan, sa han til evnukken som satt på den andre sida av bordet, og evnukken førte penselen over papiret med de riktige bevegelsene som han hadde lært, og demonstrerte noen av de enkleste skrifttegna for den lille gutten. Mann + ord = sant. Det var formelen.

Utafor det høye, smårutete vinduet han satt ved var det grått, og det så kjølig ut. Ellers kunne han tenkt seg en tur. Det var fint oppe i Jingshan-parken, også om vinteren. Å ha en lang hale av kjønnsløse individer etter seg ustanselig brydde han seg ikke om, han hadde vært vant til det så lenge han hadde levd. Kjekt å ha noen å vise fram det han fant til, en rar stein, en fin blomst og sånn.

Han hadde ikke lyst til å ride ranke på Huan eller noen av de andre evnukkene, for evnukker var ikke til å ride ranke på, og han hadde ikke lyst til å dra fram leiketoget, for han hadde ikke noe leiketog. Han hadde tinnsoldater, og han kunne nok tenkt seg å gi dem en omgang. Men han tenkte mer på den dagen som han visste ville komme, da han skulle leike med store, ordentlige soldater og sende dem ut i felten mot hverandre. For hvert år kom den dagen nærmere.

Han reiste seg og gikk fra bordet. Han hadde lyst til å gå ut allikevel. Ved døra fikk han ei kappe over seg mot kulda, så blei den åpna og han gikk ut på plassen foran Åndsdyrkelsens hall der han hadde det daglige tilholdsstedet sitt. Det var grått og kaldt og blåste litt, men det regna ikke. På vei ned trappa passerte han et par generaler og en overskattmester som kasta seg på kne og klaska pannene i trappesteinene. Han bare passerte dem uten å fortrekke en mine, vant som han var til sånne ting fra toårsalderen av. Han løp ut på plassen og stilte seg på den fine hvite veien med de flotte tegningene som bare han hadde lov til å trå på. Smilende kasta han blikk til evnukkene som holdt på med forskjellig arbeid rundt på plassen. Der var det en som var litt sein med å kaste seg ned. Skulle han få han prylt, kanskje? Det var bare å gi et lite signal, så var det gjort.

Han vurderte å gjøre det da han fikk øye på noe svart oppe på østmuren. Interessant, det var noe som ikke hadde vært der før. Han løp bort for å studere det nærmere, og det viste seg at det var en fugl. En svær svart fugl. Den åpna det svarte nebbet og ropte til han.

– Ra-aak! var budskapet dens. – Ra-aaak!

Fuglen bredde ut vingene og var i lufta med et par kraftige tak. Den fløy over hodet hans, kryssa plassen og svevde fri over vestmuren før den sakte svant inn til en svart prikk og blei borte.

Samtidig hadde de to generalene og overskattmesteren benka seg i audienskammeret i Den himmelske reinhetens palass der de skulle overvære en seremoni. Et dokument som skulle underskrives. Siden 3. februar hadde Yuan Shikai vært i forhandlinger om abdikasjon med regenten til den lille keiseren, enkekeiserinne Longyu. Han forespeilte henne at hvis de revolusjonære kom til Beijing, var keiserfamilien i livsfare, og alt de eide kunne bli rasert. Hvis de derimot ga fra seg makta frivillig, kunne de beholde eiendommene og til og med titlene sine, familiegravene ville bli beskytta og de ville få en rundelig årlig pensjon av den republikanske regjeringa. Denne dagen var bestemmelsen endelig tatt. Et abdikasjonsedikt var forfatta og nå skulle det underskrives. Fem og et halvt tusen års historie var til ende.

Yuan Shikai var pære blid. Han hadde fått løfter fra provisorisk president Sun Yat-sen om at han skulle få overta som fullverdig president av republikken Kina hvis han kunne oppnå dette. Og nå var det gjort. Han sto ved sine drømmers mål. Men ennå var ikke alt helt slik som han hadde ønska seg. Han skotta opp mot Dragetronen som sto i den andre enden av rommet. Den var tom. Det så så stusselig ut, syntes han. Undres hva som kunne gjøres med det.

Abdikasjonsediktet, fra Wikimedia Commons