15. februar 1912 - Carl Gustav Jung

Toget kom. Det stansa pesende og prustende på stasjonen og tømte ut passasjerene sine, som trilla til alle kanter. Protagonisten vendte seg bort og gikk inn i huset. Han merka seg at katten lå og pusta på stolen sin som om alt skulle være i orden. Men sola hadde bare klart å holde seg over horisonten i 17 minutter før den falt ned igjen. Han var misfornøyd med at han ikke hadde montert dragen sin. Den bare lå der på bordet med de flerrende tennene og de stirrende øya, og den hadde gjort det lenge. Til slutt begynte det å regne. Huset gikk i oppløsning og fløyt i alle retninger. En vegg seilte dvaskt over hagehekken, en annen var i vill flukt over innkjørselen. Taksteinene og pipehatten tok til vingene og svingte brått mot sør i en overraskende symmetrisk og koordinert flokk. Takstolene samla seg til et opprømt diskusjonsmøte før de tok samme veien. Han sprang til for å hindre at lenestolen skulle stikke av med katten, hans eneste venn, men kom akkurat litt for seint. Stolen hang ertende et par meter oppe i lufta og knegga til han, like utafor rekkevidde. Regnet tok til og blei en styrtsjø. Snart sto han til knes.

Han våkna. Det var nå som pokker! Her var det litt å ta tak i. Han greip tak i skriveblokka som han alltid hadde liggende ved senga og begynte å skrive. Alle detaljer skulle ned på papiret nå, fort, før de tapte seg og forsvant.

Det rørte seg i den andre halvdelen av senga. – Er du våken? Klokka var halv fire. Han nikka bare, fullt konsentrert. Mennesket som lå der satte seg halvt opp og hvilte hodet i den venstre handa. Han følte blikket på seg mens han skreiv de siste linjene. Han skrudde pennen sammen og la den på nattbordet. Blokka folda han pent sammen og la samme sted. Så møtte han det. Blikket.

1,89 sekunder seinere utveksla de lette klemmer og ønsker om ytterligere rolig og god søvn og trakk teppene over seg igjen. Han lå noen minutter på venstrearmen og tenkte på hvor glad han var for at han hadde Emma. Hun var forståelsesfull, intelligent og lærenem. Ikke så vakker lenger etter fem fødsler, men hun gikk an. Han var for så vidt glad for at han hadde Sabina og Toni også. Særlig Toni nå som Sabina hadde begynt å få egne tanker i hodet. Han likte ikke den siste artikkelen hennes og lurte på om hun var i ferd med å få tilbakefall. Tanken var farlig. Litt besnærende var den, og han lurte på om ikke det kanskje var noe der som det kunne gå an å bygge på. Men hun burde ikke tatt så mye etter han forbistrade gamle gubben. Svarte heller! Hvorfor skulle han være så sta og forstokka? Hvorfor kunne han ikke forstå hvilke rikdommer som skjulte seg i det djupere? Nei, det gikk ikke an. Han måtte skrive et brev igjen. Og det gjorde han, for 100 år sida i dag.