26. mars 1912 - Atkinson igjen

Så var de av gårde. Det var bitterlig kaldt, men stormen som hadde rast de siste dagene hadde avtatt, og det var klart for unnsetningsekspedisjonen som hadde vært planlagt helt siden Gerov og Cherry-Garrard kom tilbake fra Ettonnsdepotet elleve dager før. Cherry hadde beregna den 26. som den mest sannsynlige ankomstdatoen for Scott og polpartiet, så man venta dem egentlig når som helst. Faktisk hadde Edward L. Atkinson, som nå var stasjonssjef i Scotts fravær etter at Edward Evans var sendt hjem den 5., blitt vekt av banking på vinduet natta før og gikk straks i gang med å vekke de andre, tenne lys og sørge for mat. Men det var falsk alarm. De var ikke akutt bekymra for polpartiet, ikke minst fordi situasjonen til Campbell, som var åpenlyst akutt, hadde trådt i forgrunnen til nå.

Dessverre var verken bikkjene eller de to som hadde vært ute i 19 dager med dem i så god form igjen at Atkinson ville risikere dem. Og siden det var planlagt å bruke dyra den tredje sesongen, foruten at det også kunne bli bruk for dem til å unnsette Campbell, hadde han gitt Patrick Keohane ordre om å bli med sørover for å gå Scott i møte med 18 dagers forsyninger som de skulle slepe med seg på en slede. Siden de ikke mente de hadde noen grunn til å anta at det var noen krise nede hos Scott, regna de (visst) ikke det faktumet at bikkjene hadde klart de 191 kilometerne mellom Ettonnsdepotet (18 km nord for teltet til Scott) og Hut Point på fem dager som noen vesentlig faktor.

Edward Atkinson

Atkinson hadde sjøl vendt tilbake fra sørpolsekspedisjonen den 29. januar, som del av det 2. støttepartiet. Da fant han at ordene til Scott ikke hadde vært mulig å utføre til punkt og prikke. Scott hadde sagt til meteorlogen George Simpson, som skulle ha kommandoen på hovedbasen Cape Evans under første del av fraværet hans, at når bikkjene kom tilbake fra ekspedisjonen, skulle de innen den 12. januar brukes til å etterfylle Ettonnsdepotet med minst 84 og helst 140 dagsrasjoner pluss så mye hundemat man kunne få med. Midt i februar skulle man så dra ut til depotet med bikkjene for å komme polpartiet i møte.

Fordi det gikk tregere enn planlagt med ponniene. hadde imidlertid Scott bestemt seg for å ha med bikkjene 20 dager lengre enn det som opprinnelig var meninga. De skulle vært sendt hjem den 21. november, men var ikke på hjemveien før den 11. desember, og kom ikke tilbake før den 5. januar (25 dager seinere enn planlagt) sammen med de hundeansvarlige Meares og Gerov. Derfor blei i stedet Ettonnsdepotet etterfylt av et firemannsparti som dro sledene med minstemålet på 84 rasjoner uten firbeint hjelp. De hadde ikke med seg noe hundefôr.

Hundeeksperten Meares ville nå ikke ha noe mer med ekspedisjonen å gjøre. Han trakk seg fra hele greia og gikk fra nå bare og venta på å få seile nordover igjen med Terra Nova den 5. mars.

Da Atkinson blei sendt tilbake den 22. desember, hadde han med seg litt modifiserte ordre. Det var meninga å sende bikkjene så langt sør som mulig, ikke bare til Ettonnsdepotet. Han var på Hut Point, klar til å dra sørover med de 56 manglende rasjonene den 19. februar da Tom Crean kom vaklende inn døra og fortalte at Teddy Evans lå døende på Corner Camp 5 og ei halv mil lengre sør.

Evans hadde fått mer spesifikke ordre om at det møtende partiet med bikkjene skulle begi seg sørover til 82. eller 83. breddegrad hvis de ikke møtte Scott før. Men han var for sjuk til å meddele dem videre, og redningsarbeidet tok også så lang tid at Cherry-Garrard og Gerov ikke kom seg av gårde med de manglende rasjonene før den 26. Han var framme ved Ettonnsdepotet den 4. mars, og hadde også med seg nok fôr til at han kunne dratt videre sørover i 4–5 dager og vendt tilbake igjen. Hadde han dratt sørover med samme fart som første del av reisa, ville han nådd depotet på 80º 32' den 8., dagen før Scott. I stedet satte han seg til ei uke og venta før han dro tilbake igjen. Det var uvær og dårlig sikt mye av tida.

For hundre år sida i dag var altså det møtende partiet med Atkinson og Keohane endelig på vei. Men uten bikkjer. Og med proviant for bare 18 dager – altfor lite for å nå fram til depotet. Litt halvhjerta, kanskje. Litt prega av den akutte situasjonen med Campbell, som skulle komme til å måtte overvintre i ei ishule. Med bikkjene kunne de vært framme tidligst den 1. april. Og historia ville vært annerledes. Men hvor mye annerledes?

Samtidig hadde nok stormen løya nede i leiren til Scott også. Men de hadde nå vært uten mat i noen dager og fortsatt snødde og blåste det. De brukte i stedet kreftene på å skrive avskjedsbrev og synge og fortelle hverandre historier for å holde humøret oppe. Skape et ettermæle som ville gripe om hjerterøttene til folk i alle deler av imperiet og verden forøvrig, og kanskje gjøre seierherren Amundsen til en bifigur allikevel.