19. mars 1912 - nok en gang Scott

Etter å ha fumla lenge med fotbekledninga, kunne han endelig studere resultatet etter dagens kalde marsj, og det var ikke noe vakkert syn. Høyst sannsynlig måtte disse tærne av når man kom inn til sivilisasjonen. Venstrefoten var ok, men den høyre var gåen. Og uten varm mat var det håpløst å få noe varme igjen i den. Temperaturen holdt seg stadig rundt 40 grader og med sur vind, typisk høstvær. Begge de andre var også bitt av kulda. Wilson hadde best føtter i dag, Bowers i går.

Inntil i forgårs hadde han hatt de beste føttene i laget, men så hadde han gjort den tabben å blande ei teskje sterk karri i den kalde pemmikanen i håp om at den skulle varme han litt. Men med den ensidige kosten de hadde hatt de siste ukene og månedene gjorde fordøyelsen opprør, og han fikk ei lang og smertefull våkenatt. Dagen etter var han ørsken og foten bare gikk føyka uten at han merka noen ting, skulle du sett sånt?

Three pulling, av Edward Wilson,
fra Edward A Wilson's Antarctic Notebooks,
av D.M. Wilson og C.J. Wilson

Heldigvis hadde det vært en bra marsj for 100 år sida i dag, den beste på over ei uke. 10 km hadde de tilbakelagt, og det var sannelig på tide at de utnytta den fordelen som Oates tross alt hadde gitt dem med offeret sitt. Den 16. hadde de ikke våga seg ut av teltet på grunn av snøstormen, og de to neste dagene hadde det gått smått. Men kvelden før hadde de spandert på seg litt kakao, varma over den siste spriten, som ga god nattesøvn og mer opplagte bein til neste marsj. De lå nå på 79º 38,5–39', bare 18 km igjen til depotet, det var noe som kunne gjøres unna på en dag hvis de holdt overleppa ekstra stiv. Det var igjen mat for to dager med reduserte rasjoner, men parafin var det ikke mer igjen av enn til 1 dags forbruk av drikkevann. Det skulle holde hardt, men det var kanskje ikke helt håpløst allikevel. Så gjensto da spørsmålet om de siste 191 kilometerne hjem fra depotet. Men det måtte da vel komme unnsetning snart?

Den røde dragen oppe i skyene hadde fått selskap med en ferjemann. – Skal vi hjelpe dem videre, ferjemann? sa dragen til ferjemannen. Og ferjemannen nikka.