Nikola Tesla slo på lyset... sitt, satte seg i lenestolen og bladde opp søndagsutgaven av New York Times for hundre år sida i dag. Det var artig å se hvordan Perrier tenkte seg livet på Venus og Mars, og han trudde nok at franskmannen ikke var så helt ute på viddene, men han skulle nok hatt en kommentar eller to hvis han hadde vært med i diskusjonen. Hadde alt vært som før, skulle han ikke behøvd å bla opp søndagsutgaven igjen, både bildene og teksten ville stått for han i sin helhet bare han tenkte på dem. Men hukommelsen var ikke så perfekt lenger, det var så mange millioner bilder og boksider i den, det var ikke rimelig at det skulle være plass til så veldig mye mer. Han sukka.
Ingenting var som før. Han måtte avfinne seg med at stjerna hans var fallende. Tårnet hans var i ferd med å få samme skjebne som Babels, en drøm som falt i grus. Og sammen med det falt også drømmen om at elektrisiteten skulle være et fritt gode for alle. Kremmersjelene flokka seg om den og brukte de usleste metoder for å tyne mest mulig ut av dem som strømmen skulle være et gode for. Prosjektet hadde også vært en katastrofe for hans egne finanser, mange av patentene hans hadde gått ut og gjelda var i ferd med å fyke han oppetter øra.
Han reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Golub lå der i esken sin. Hun så ikke ut til å ha blitt noe bedre. Han klappa henne lett på halsen. Hun var ikke redd. Han pakka opp posen med havregryn og strødde noen flere i skåla hennes. Han tok ut vannskåla og fylte den igjen. Golub fulgte han med det rykkende blikket imens. Forhåpentligvis ville det gå bra med Golub slik det hadde gått med så mange andre pasienter han hadde tatt inn fra torget.
Heldigvis hadde han turbinene. Han hadde lenge eksperimentert med turbiner uten skovler som baserte seg på grensesjikteffekten mellom turbingassen og et sett tynne plater den satte i rotasjon. Han mistenkte at det var mulig å få dem atskillig mer effektive enn tradisjonelle skovlturbiner, hvis det bare var mulig å få material- og konstruksjonsteknikken til å utvikle seg i takt med dem. All krigshissinga de siste åra hadde også fått han til å undres om det ville gå an å gjøre litt penger på de militære. Han hadde tross alt demonstrert at det gikk an å sende store mengder energi gjennom lufta. Wells hadde fantasert om fryktelige ildvåpen fra Mars. Men det skulle ikke være så utenkelig å kunne utvikle noe liknende her på Jorda. Hva om det virkelig eksisterte et våpen som kunne tilintetgjøre hele hærer på sekundet, eller en slagskipsflåte på et minutt eller to? Ville det ikke bli fred da?
Nei, han måtte bestemt gå videre med den tanken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar