22. mars 1912 - Lu Chi

Lu Chi var et vakkert lik. Et usedvanlig vakkert lik. Hun var heller ikke noe gammelt lik. Det vil si, liket hennes var jo ikke mer enn noen timer gammelt. Men kroppen det var lik av, hadde så vidt fylt atten. Og han var ikke noen heslig skapning han heller, Kim Chung som lå der hos henne. Han var iallfall den helt klart yngste og peneste av de fem mannlige lika som lå i Sacramentos Chinatown og i Oakland og blei inspisert av menn i blå uniformer for hundre år sida i dag.

Lu Chi var heller ikke ei av de billige jentene som trakk på gata i den lille gullgraverbyen, som hadde fått navnet sitt på grunn av den idylliske grønne eikeskogen og den blå elva de spanske oppdagerne fant tidlig på 1800-tallet. Hun var tvert imot meget dyr, kjøpt og betalt for 2000 dollars kontant på labben av den rike kjøpmannen Bing Shi Ko i San Francisco, som ville ha noe vakkert å hygge seg med på sine gamle dager. Og hun var vel verdt den høye prisen, som nok tilsvarer noen hundre tusen dollars i dag. Så Bing Shi Ko kom hyppig på besøk, hygga seg og hadde med kostelige gaver. Men for det meste var han opptatt med butikk, og Lu Chi satt full av lengsel og med et voksende hat til gamle Bing Shi Ko og kikka stjålent ut på alt som passerte utafor det solide gittervinduet hennes i Grant Street, både på to og fire bein så vel som på hjul.

En dag fikk noe av det som passerte øye på henne. Og falt straks i staver, for Lu Chi var virkelig ekstraordinært vakker, og på alle måter verdt hver eneste av sine to tusen dollar. Dette noe var Kim Chung. – Hei, sa Kim Chung.

Lu Chi trakk seg lynfort tilbake med bankende hjerte. For unge, vakre slavejenter skal ikke prate med fremmede menn. Men Kim Chung var virkelig ung og pen og Bing Shi Ko var skikkelig stygg og gammel.

Derfor viste Lu Chi seg bak gitteret igjen og Kim Chung sa mange ting til henne som hun likte å høre og hun sa mange ting til Kim Chung som han likte å høre.

Det gikk noen få dager og Lu Chi gleda seg stadig mer til at Kim Chung skulle dukke opp utafor gitteret og Kim Chung gleda seg stadig mer til å dukke opp der. En dag for litt over 100 år sida tok han mot til seg.

– Lu Chi, sa han. – Hvis jeg, ved hjelp av den hvite manns lover, kan få deg fri fra Bing Shi Ko, vil du bli med meg da?
– Men da vil Bing Shi Ko og vennene hans følge etter meg og drepe meg, og jeg vil ikke være død!
– Nei, de vil ikke drepe deg, sa Kim Chung, – for dette skal gjøres etter den hvite manns lover, og politiet med de blå uniformene sine vil stoppe Bing Shi Ko hvis han prøver å bruke vold mot deg.
– Ja vel, da, svarte Lu Chi etter litt over et halvt sekunds nøling. – Gjør det!

Og hun gikk opp til kammeret sitt og gjorde seg enda vakrere mens Kim Chung tok strakeste veien til presbyterianermisjonen og klaga over at kjøpmann Bing Shi Ko holdt ei ung jente som slave i gemakkene sine. Misjonærene blei høyst indignerte. De var ikke seine med å varsle de blåuniformerte, og det hendte seg slik at Kim Chungs profeti skjedde fyllest, og Bing Shi Ko blei av med den dyrebare eiendelen sin.

Lu Chi blei gitt til misjonærene, som straks gikk i gang med å lage en skikkelig presbyterianer ut av henne. Men de kunne ikke hindre at hun traff Kim Chung, og snart hadde de to en avtale. Ei natt stakk de av gårde til Sacramento, den lille gullgraverbyen i den idylliske dalen. Der tilbrakte de noen lykkelige dager.

Men vegger og dører har ører, og ganske snart kom det de hørte også Bing Shi Ko for øre. Han klaga til overhodet for tong-en sin, som straks sendte en budbringer til overhodet for tongen til Kim Chung for å kreve erstatning. Men budbringeren hadde ikke med seg noe annet tilbake enn noen stygge blå merker nedetter ryggen og en liten forelesning om galter og hvilke evner de har eller mangler.

Derfor var de lykkelige dagene til Lu Chi og Kim Chung nå til ende. Kim hadde hatt for stor tiltru til de blå uniformene. Og de blå uniformene visste også hva som nå ville skje. Og at de ikke hadde noen mulighet til å stoppe det. De kinesiske tong-ene var ugjennomtrengelige. Morgen etter morgen ville det dukke opp lik eller grupper av lik. Knivene ville henge løse og strupene var utrygge. Det ville ikke stoppe før De seks selskapa kom sammen og erklærte at «Det har flytt nok blod. Æren er gjenoppretta.» Men De seks selskapa skynder seg ikke.