21. mars 1912 - igjen Henry Bowers

Henry Bowers hadde ikke så mye å føre regnskap over lenger. Den siste parafinen skulle de bruke til å varme seg te når de dro ut i dag. Når det gjelder mat så var det litt over en dagsrasjon igjen til manns, det kunne være mulig å strekke det til noen dager hvis de var svært sparsomme.

Men planene var forandra. De skulle ikke bryte leir og dra med seg sleden og alt utstyret fram til depotet, det ville ta for lang tid. I stedet skulle han og Wilson, som var best utstyrt med undersåtter, gå på ski uten last til depotet, hente parafin og litt mat og gå tilbake igjen. Stormen hadde gitt seg, men det blåste fortsatt friskt og det var fortsatt snø i lufta. De skulle tilbakelegge over 35 km på en dag. En standard dagsmarsj for Amundsen med 5 friske, sterke menn og et kobbel spreke bikkjer. At de skulle gå uten last, iallfall den ene veien, var jo et fortrinn de hadde. Men sjansen for at de ikke skulle klare det var vesentlig. Litt for vesentlig.

Derfor satt de nå her for 100 år sida i dag og skreiv avskjedsbrev. Lite taktisk, kanskje, men tross alt kunne det bli siste sjansen. Bowers satte blyanten ned på papiret: «Jeg er fortsatt sterk og håper å klare denne sammen med dr. Wilson og hente maten og parafinen vi trenger for å leve. Gud aleine veit hva som blir resultatet av 35-kilometersmarsjen…. men jeg stoler på Han ennå og på den uuttømmelige nåden til min herre og frelser som du har oppdratt meg til å stole på, og som har vært min støtte i livet…. Men det vil ikke være noe å skamme seg over, og du vil vite at jeg har kjempa til slutten.» (utdrag)

Wilson løfta blyanten sin fra papiret etter å ha forfatta dette, til kona Oriana: «Birdie og jeg skal prøve å komme fram til depotet 18 kilometer nord for oss og vende tilbake til dette teltet der kaptein Scott ligger med en frossen fot… Jeg vil bare falle og sovne i snøen… alt er til det beste for dem som elsker Gud og, åh, min Ory, vi har begge elska han med hele vårt liv… vi har kjempa til siste slutt og har ingenting å angre på. Hele reisehistoria vår er rein… Barriera har slått oss – men vi kom til polen.» (utdrag – jeg har bare utdrag, si fra hvis du har mer)

De krympa seg vel litt for å understreke så sterkt dette med at de ikke hadde noe å skamme seg over eller angre på. Kanskje det var noe Scott hadde insistert på. Og kanskje hadde han rett. Hva annet kunne de gjøre? Skulle liksom det siste de gjorde i dette livet være å levne et ettermæle som alle framtidige skotter og engelskmenn skulle skamme seg over? Nei, det var bare å holde overleppa stram og gjøre det som måtte gjøres.

Da var det bare å slurpe i seg den siste teen de kanskje ville få smake i livet og kaste seg ut i det. Men hu, som det blåste og som den piskende snøen svidde i ansiktene. Ingen veit hvor langt de kom den dagen. Kanskje kom de seg en kilometer fra teltet, kanskje to. Men sikten var dårlig og jo lengre de kom fra teltet jo vanskeligere ville det bli å komme tilbake. Samtidig lå Scott der aleine og ville bare dø sakte hen i ensomhet hvis de ikke kom tilbake. Vinden, kulda og snøen sugde kreftene ut av dem, og det var heller ikke så mye å suge. Det var antakelig Wilson som ga opp først. Brevet tyder på at han følte seg slått i utgangspunktet. Det å skrive avskjedsbrev var nok heller ikke noen stor stimulans til videre innsats. Og Bowers kunne bare ikke la han ligge. De måtte tilbake. Forhåpentligvis ville været bli bedre dagen etter. Men da uten varm te.

Samtidig på Cape Evans dreiv Atkinson, som nå var stasjonssjef, fortsatt og planla unnsettingsekspedisjonen, seks dager etter at Cherry og Gerov kom tilbake uten nyheter om Scott. Til Atkinsons forsvar kan det sies at Scott ikke var den eneste han hadde å tenke på. Victor Campbell hadde leda en gruppe, det såkalte nordpartiet, ut på en geologisk ekspedisjon 300 km nordvest for Cape Evans. Der skulle de vært henta den 18. februar, men Terra Nova, ekspedisjonens skip, kom ikke fram til dem på grunn av pakkisen. Heldigvis var de ikke avhengig av uoppnåelige depoter for å få seg noe å ete, og denne dagen var de tilfeldigvis ekstra heldige. Det var noen ishuler i nærheten og det lå an til at de måtte overvintre i dem.

I en snøstorm, av Edward Wilson, fra Edward A. Wilson's
Antarctic Notebooks, av D.M. Wilson og C.J. Wilson

Ellers dreiv verda og gikk sin skjeve gang også på andre kanter. Teddy Roosevelt innleda nominasjonsvalgkampen. Emil Seidel, Milwaukees første sosialistiske borgermester, tapte valget og måtte gå av etter to år i embetet. I Lawrence, Kansas, fant vannverkssjefen Frank Sauer en mystisk sekk. Og unge Helena Muffly fylte 17 år. (Mye amerikansk her, men de er flinkere til å ta vare på fortida si enn andre. Om de bare var så flinke til å ta vare på framtida si også...)