Juryen her i Carroll County kretsrett hadde nettopp avgitt kjennelsen sin. – Vi finner den tiltalte skyldig i overfall på lovens håndhevere og i å ha hindra dem i lovens utøvelse.
Og alt dette for et kyss!
Det var under avskallingsdugnaden den 17. desember 1910 at Wesley fant det, det røde maiskornet som betydde at han kunne kysse hvem han ville. Wesley Edwards var nevøen hans og han ville ikke vært Wesley hvis han ikke hadde god smak for kvinnfolk. Wesley så seg ut den vakre, svartøyde Rachel McCraw. Problemet var at Rachel sto i med Will Thomas, som neste morgen under gudstjenesten stilte seg opp utafor kjerka og utfordra Wesley til å komme ut og slåss. Jo, Wesley var ikke den som nølte han, og han fikk følge av broren Sidna. Det blei ei nydelig historie som endte med at det var brødrene som fikk skylda for det hele. Med lovens stadig lengre arm etter seg, så de ikke annen utvei enn å flykte over grensa til Nord-Carolina der de fikk seg jobb i et steinbrudd.
Men lovens arm vokste seg enda lengre, og etter å ha reist med lynets fart gjennom telegraflinjene, innhenta den brødrene, og de blei arrestert i april 1911. Men transporten gjorde den feilen å ta veien gjennom Allen-eiendommene. Det var det Floyd ikke hadde tålt, å se nevøene i lenker og reip, behandla som dyr. Han hadde vel tenkt at han skulle slippe unna sjøl også, han hadde jo slippi unna med verre ting før, penga og muskla var på hans side. Og han hadde jo levert dem ut igjen mandagen etter, tross at han oppriktig mente de var uskyldige. En skulle trudd at det ville gått an å komme til ei orning. Men nei. Den ene av de to fangevokterne hadde han riktig nok klart å få vekk, men den andre hadde det ikke nytta med, og vitneprovet hans var nok.
Rett overfor han satt dommer Thornton L. Massie. Rettsskriveren Dexter Goad satt like ved. Ikke langt fra dommeren sto aktor, William M. Foster, som nylig hadde beseira en annen av Floyds nevøer, Walter Allen, i valget til distriktsadvokat. Sheriff Lewis F. Webb sto i et hjørne til høyre foran i salen. Juryens formann, Augustus C. Fowler, sto til venstre, fortsatt med kjennelsen i handa. Ved sida av seg hadde Floyd de to forsvarerne sine. Sønnene hans Claud og Sidna sto i et hjørne til høyre bakerst i salen. En fjerde nevø, Friel Allen, og flere andre av slekta satt bak i salen. Alle sammen inkludert dommeren klirra av metall bare de rørte seg det aller minste, for det hadde hagla med anonyme trusler den siste tida. Floyd hadde selvfølgelig også seksløperen hengende i beltet.
Han så dommeren inn i øya og sa det rett fram. – Dømmer du meg etter den kjennelsen, dreper jeg deg.
Han hadde blitt dømt til fengsel et halvt dusin ganger de siste 8 åra, men hadde sverga på at han ikke skulle tilbringe et minutt i fengselet så lenge det fløyt blod gjennom årene hans. Heldigvis hadde penger, muskler og vennskap redda han unna til nå, men i dag så det verre ut. Dommeren nølte ikke et sekund.
– Jeg dømmer deg til ett års fengsel for overfall på lovens håndhevere og for å ha hindra dem i lovens utøvelse.
Grunnen slutta å gynge og begynte å svive sakte rundt, rundt. Han reiste seg, vakla et par skritt til venstre og tok seg til ett av de 13 gamle skuddsåra sine. – I just tell you, I ain’t a’goin!
Det var kanskje Goad som avfyrte det første skuddet, fordi han trudde handbevegelsen til Allen betydde at han greip etter pistolen. Det andre, hvis ikke det var det første, kom fra Claud. Like etter smatra det som på ei slagmark og prosjektila fløy på kryss og tvers. Folk velta ut av lokalet. Allen-klanen rømte til alle kanter. Igjen lå det fem lik: dommeren, aktor, sheriffen, juryformannen og 19 år gamle Betty Ayers, som hadde vitna mot Allen. Siden plukka man 50 kuler ut av veggene.
Floyd Allen, forsynt med et par nye skuddsår, blei arrestert dagen etter på et hotell i byen. Han blei dømt til døden og henretta i den elektriske stolen den 28. mars 1913.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar