13. mars 1912 - igjen Martin Tranmæl

Fra virksommeord.uib.no

Han gikk opp på talerstolen i den trønderske samorganisasjonen og bretta ut foredraget sitt. Kanskje han ikke var så overbevist lenger. Kanskje han var litt i tvil etter stormen ikke bare fra borgerpressa, men også fra moderate innen hans egen krets. Men kva skulle de tru som stolte på han som leder og foregangsmann hvis han gikk tilbake på det han hadde sagt nå? Det var også ideologisk feil å gå tilbake, det visste han. Man måtte rykke fram, og så direkte som mulig. Derfor skulle han ikke bare forsvare tanken, men også utvikle den. Man måtte holde seg på offensiven. For fienden var sterk, og måteholden var han ikke.

Han blei presentert og applaudert, og etter å ha takka møteleder og publikum, begynte han på foredraget. «Alt som gagner klassa er moralsk, alt som skader klassa er forkastelig,» sa han. «Det eiendomsløse flertallet kan tiltvinge seg innflytelse over arbeidsvilkåra ved å sette makt bak orda sine. Men siden arbeidsgiverne organiserer seg, er ikke streiken så effektiv lenger. Derfor er det nødvendig å ta kampen med inn på arbeidsplassen, med passiv streik, obstruksjon og sabotasje. Obstruksjon er gjennomført med hell i Italia og Østerrike, der metoden er kent og kjær. Sabotasje er egentlig synonymt med gå sakte-aksjon, eller dårlig arbeid for dårlig betaling.»

Han tok en pause for applaus, og blei ikke skuffa.

«Det er nevnt andre former for sabotasje i Trondhjemsresolusjonen, og det er vel den som har vakt den største skrekk i borgeskapet, dessverre også blant en del av våre egne. Det er nevnt at arbeiderne under en streik skulle forlate arbeidsstedet, fabrikker, gruver, steinbrudd, uten å stelle og rydde etter seg. Det skulle ikke synes så rart. Det er åpen kamp. Kan arbeiderne forbedre stillinga si ved å forlate maskinene som de er, så er de berettiga til det. Enhver forstår hva det er som blir igjen i gruven hvis man forlater den uten å gjøre ryddig etter seg. Det er ikke nødvendig å si det. Man da det kanskje er noen som blir skuffa hvis ikke ordet dynamitt blir brukt...»

Liten pause, denne gangen for munterhet.

«...så kan jeg gjerne nevne det. Det sier jo seg sjøl, at når man forlater gruven og steinbruddet, så kan det bli igjen dynamitt. Men vel å merke: det er organisasjonsmessig varsla om det, og om den risikoen man løper ved å gå inn på det blokkerte arbeidsstedet. Å snakke om snikmord i den forbindelsen er meningsløst. Blir det mord for en skruebrekker som går ned i gruva, så er det sjølmord. Kan være at det ikke er så vanskelig for ingeniører og skruebrekkere å rense en gruve for dynamitt - vel, så er ikke midlet praktisk, det bortfaller. Er det derimot praktisk anvendelig, så mener arbeiderne at det er organisasjonsmessig berettiga å bruke det.»

Pause for applaus igjen.

«Spørsmålet om sabotasje er satt under diskusjon. Det er ikke fatta noen bindende beslutning. Man kan ikke gjøre organisasjonen, og langt mindre partiet, som ikke har noe med det hele å gjøre, ansvarlig for det som er framført. Sabotasjen som kampmiddel har sitt utspring i de sosiale vilkåra. Derfor burde den ikke møtes med skremsler, men tas opp til saklig, lidenskapsløs diskusjon. Det er også oppfatningen rundt om i landet der jeg har vært. Men det gjorde seg gjeldende forskjellige oppfatninger om hensiktsmessigheten ved at organisasjonen anerkjenner sabotasjen. Man har ment at det kan bli utskeielser, og så vil organisasjonen få skylda. Men hvis midlet er brukbart og kan være til hjelp for arbeiderne, er det ingen grunn til å slå vrak på det, derimot må arbeiderne oppdras til å bruke obstruksjon og sabotasje på en forstandig måte - ta det opp i foreningene, diskuter anvendelsen, finn den passende begrensningen, sette det på programmet! La så de andre hyle. Det skremmer ikke oss, det lærer oss bare å sette større pris på midlet. Brukt forstandig vil det sette fart i arbeidet vårt for arbeidernes kår i det bestående samfunnet, påskynde løsningen av det sosiale spørsmålet, framskynde sosialismen! Som er vårt mål.»

Salen reiste seg i enstemmig stormende bifall. Ingen hadde spørsmål, bare en i salen ba om ordet, og det var for å understreke enigheten, med en pekefinger til referenten.

Smilende gikk han ned fra talerstolen. Kunne det vært mer vellykka? Litt fiksing på formuleringene her og der kanskje, men hva betydde det? Veien mot framtida lå klar. Ting kunne skje fortere enn man kunne ane. Gruvearbeiderne ville snart ha regjeringa i kne nede i England. Like oppløftende var også nyheten om at 200000 kullgruvearbeidere i Westfalen nå var ute i streik og at det også var bevegelse på de franske kullfeltene. Det betydde stadig færre muligheter til å importere. Visst var veien klar.

Samtidig gikk en helt annen mann opp på en helt annen talerstol.

Og et tredje sted, også for hundre år sida i dag, løfta penner seg fra et stykke papir.