28. mars 1912 - Edgar Rice Burroughs

Han åpna det, marsnummeret av All-Story magazine for hundre år sida i dag, og nikka fornøyd. Andre episode av Under the Moons of Mars begynte på forsida, og layouten var fin. Den ville lokke leseren inn i en døende, gold verden med ikke bare én men flere utgamle sivilisasjoner som kjempa en hard kamp for å overleve i ei svinnende biosfære, ikke minst mot hverandre. En verden med to uregelmessige måner, en liten som sto opp i vest og gikk ned i øst fem ganger på to døgn og en bitteliten som sto opp i øst og gikk ned i vest en gang hvert femte døgn. En verden der innbyggerne måtte lede vann fra polene til bebygde områder ved hjelp av intrikate kanalsystemer og der de måtte bruke kunstige midler for å få nok luft å puste i. En rød, ødslig ørkenverden der lave grønne vekster vokste fram i områder som blei vanna av kanalene i den 23 uker lange sommeren, som blei fulgt av en høst, vinter og vår av like lang varighet. En verden befolka av røde, grønne, gule, hvite og svarte menn, men dessverre ingen blå, med avansert militær og annen teknologi, men som foretrakk å slåss mann mot mann med sverd.

Uten den ringeste astronomiske, militære eller litterære bakgrunn hadde han gitt seg til å skrive en serieroman om krig på Mars i sitt 37. år etter å ha gått i årevis på strøjobber i usle kår. Men den siste jobben som blyantspisserselger hadde gitt han fritid til å lese store mengder av den billige kiosklitteraturen han hadde råd tid, og himla med øya over hvor mye dritt disse bladene presterte å utgi. Men det som var litt besnærende var at det faktisk var mennesker som skreiv denne lorten og at de fikk betaling for det. Han følte seg sikker på at han kunne skrive noe som var ti ganger bedre, og om han ikke skulle få ti ganger så mye penger for det, så ville det iallfall være muligheter til å få noe mer, for ikke å snakke om at det kunne bli et merkbart tilskudd til den vesle inntekta han hadde nå.

Han skulle få rett. Mer rett enn han forestilte seg.

Fortellinga om John Carter, komponert etter beste oppskrift, blei en suksess, en riktig amerikansk suksess. Og i det amerikanske forretningslivet var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt. La oss se.  Han hadde likt Jungelboka til Kipling. Undres om det gikk an å låne litt fra den...