24. mars 1912 - J.R.R. Tolkien

Habbað we to þæm mæran micel ærende,
Deniga frean, ne sceal þær dyrne sum
wesan, þæs ic wene. þu wast (gif hit is
swa we soþlice secgan hyrdon)
þæt mid Scyldingum sceaðona ic nat hwylc,

deogol dædhata, deorcum nihtum
eaweð þurh egsan uncuðne nið,
hynðu ond hrafyl. Ic þæs Hroðgar mæg
þurh rumne sefan ræd gelæran,
hu he frod ond god feond oferswyðeþ,...

Herlig, syntes han, og hvilken klang, hvilken rytme og kraft det var i språket den gangen! Akk, det hadde tapt seg, som det hadde tapt seg! Heldigvis var det ennå 582 vers til å stave seg gjennom, og med god hjelp fra Sievers og Skeat gikk det lettere for hvert vers. Men det tok tid, for det var ustyrtelig morsomt å gå igjennom Skeat og se hvordan gamle ord hadde forvandla seg til nye, hvordan de kunne følges tilbake til røttene og hvordan røttene hadde utvikla seg også til andre ord, på andre språk eller på det samme, som et tre med mange greiner som skøyt nye sidegreiner og kvister på vei mot himmelen, med løvet som de enkelte orda. Han kunne bli sittende i en halvtime eller mer og følge slike tråder ut i hver av de forskjellige spissene de endte i, og tida gikk fra han. Men dette var pensum, og han hadde ikke uendelig tid til rådighet, så han fikk komme seg videre.

Det var det første året hans her på Exeter College ved Oxford, og han skulle egentlig lest klassisk språk og litteratur, men det fantes ikke forelesere i faga, og han hadde ikke nok initiativ til å jobbe så veldig med dem på egen hand. Men forelesningene til Joseph Wright i sammenliknende språkvitenskap fulgte han med stor iver. Wright hadde også inspirert han til å studere et annet diktverk som han kjente fra før, men bare i oversettelse. Originalspråket viste seg å være en åpenbaring, som kanskje gikk det ovennevnte en høy gang i klang, rytme og kraft. Hør bare:

Lyökämme käsi kätehen,
sormet sormien lomahan,
lauloaksemme hyviä,
parahia pannaksemme,
kuulla noien kultaisien,
tietä mielitehtoisien,
nuorisossa nousevassa,
kansassa kasuavassa:
noita saamia sanoja,
virsiä virittämiä
vyöltä vanhan Väinämöisen,
alta ahjon Ilmarisen,
päästä kalvan Kaukomielen,
Joukahaisen jousen tiestä,
Pohjan peltojen periltä,
Kalevalan kankahilta.

Det var til å gå i spinn av, og han følte seg hensatt til en overjordisk verden, en alveverden. Det var finnene, de tapre og undertrykte finnene, som var de virkelige alvene, og han lurte på, kunne det være mulig, kunne han klare det, å konstruere et alvespråk like vakkert og fint som det finske?

Notatblokka måtte fram igjen, og timene blei små og korte. Dagen for hundre år sida i dag tok slutt og gikk over i neste mens lyset brant i den lille studenthybelen.