6. mars 1912 - H. H. Asquith

Han hadde sitt å tenke på, der han satt i den behagelige transporten sin på vei til parlamentet, verdens mektigste mann, det faktiske overhodet for tidenes mektigste imperium, Herbert Henry Asquith.

Asquith, fra Wikimedia Commons

Han tenkte kanskje på snøen som hadde satt en stopper for det milde vårværet de hadde hatt den siste uka. Han tenkte kanskje ikke på Edwin Abbott Abbott, overlæreren på City of London School der han hadde gått til han var 18, og kanskje ikke på Flatland, den satiriske romanen han hadde skrivi i 1884, kanskje ikke hvis han noen gang hadde hørt om den en gang. Han tenkte kanskje litt på den lysende advokatkarriera si som han hadde blitt nødt til å sette til side, men neppe så mye på den selsomste men kanskje mest berømmelige saka han hadde ført, Carlill mot Carbolic Smoke Ball Co. Han tenkte kanskje aldri så lite på Venetia. Og han tenkte kanskje også litt på Anthony, den yngste av de 7 barna hans, som skulle komme til å søke seg til filmen for å komme vekk fra sosieteten, og som inspirerte ikke bare en, men to av de direkte etterkommerne hans til å gjøre det samme (men da ikke for å komme seg vekk fra sosieteten).

Det mest aktuelle og bokstavelig talt brennende spørsmålet var kullstreiken, som etter godt og vel ei uke nå var landsomfattende. Kull var en nøkkelvare i imperieøkonomien. Størstedelen av industrien var avhengig av det. Velgerne var avhengige av det til oppvarming og matlaging. Heldigvis var ikke flåten så avhengig av det som før, de nyeste skipa gikk på olje nå. Men imperiet var bygd på kull og levde på kull. Magasina var fylt godt opp, og importtrafikken gikk høy. Men streiken kunne ikke vare i all evighet. Han skulle i møte med arbeiderlederne seinere på dagen.

Like aktuelt var spørsmålet om suffragettene, som nå også var minst like bokstavelig talt brennende. De hadde virkelig vært på krigsstien og blitt et alvorlig problem som måtte tas seriøst, det kunne ikke les bort lenger. Men slik han så det handla det om kriminalitet, ikke stemmerett. I prinsippet så han ikke bort fra at noen, for ikke å si mange kvinner gjerne kunne slippe til ved urnene. Men praktisk og taktisk sett var det umulig for han å gå inn for det, spesielt fordi partiet hans lå på et minstemål i popularitet blant kvinnene, og sosialistene, som hadde hatt kvinnestemmerett på programmet siden 1907, ville få katastrofalt høy oppslutning, for ikke å snakke om at de konservative også hadde begynt å fiske blant dem. For tredje år på rad var det nå et forslag til behandling, og han ville ikke sjøl ta skritt for å avvise det. Det ville gå sin gang, mente han, og han kunne rolig stå og se på.

Like aktuell som alltid var sjølsagt utenrikssituasjonen. Prioritet nr. 1 var å unngå storkrig, det måtte han sette alle krefter og all sin prestisje inn på. Og skulle man det, måtte man være rusta. Historia viste klart at krig som regel blei ført av en sterkere part mot en svakere. Jevnbyrdige parter førte ikke krig mot hverandre, det ville bare føre til endeløs død og ødeleggelse. Men situasjonen var farlig. Disse fordømrade italienerne klarte jo aldri å gjøre seg ferdig med den jobben sin nede i nord-Afrika. Og nå begynte Balkan å røre på seg. Jo fortere man kunne få til en ordning mellom italienerne og tyrkerne, jo bedre. Ellers kunne snøballen begynne å rulle.

Vogna hans rulla opp foran Parlamentet. Han steig ut og gikk inn til spørretimen, der han fikk spørsmål om kullstreiken, om irsk hjemmestyre, om London universitet, om fortidsminnesmerker, skolemat og kvinnestemmerett. Han parerte dem galant og elegant, slik han hadde vent seg til etter fire års statsministervirke og 36 år ved skranken.