Den Wein, den man mit Augen trinkt,
gießt Nachts der Mond in Wogen nieder,
und eine Springflut überschwemmt
den stillen Horizont.
Horisonten var uendelig, så uendelig langt borte. Ingen detaljer, ingen konturer, bare hvitt og hvitt så langt han kunne se. Ingen ting rørte seg på den, ingen røyk, ingen støy uten den du lagde sjøl og vindens hvining i hodekledninga. Likevel var horisonten, den hvite endelause vidda og skyene, vinden, de ensomme mennene som innbilte seg at de tilbakela en viss vei gjennom det endelause, det eneste som eksisterte. Alt annet var en drøm, en drøm som blei fjernere og fjernere.
Des Mondlichts bleiche Bluten,
die weißen Wunderrosen,
blühn in den Julinachten -
o brach ich eine nur!
Utålmodig venta hun på at operatøren skulle sette henne over. – Nina Pape, speaking!
– Kom med en gang! Jeg har noe som kan bli en gave til alle jenter i Savannah, til hele Amerika, ja, til hele verda! Og vi skal starte det i kveld!
Juliette Gordon Low hang opp røret (som virkelig var et rør). Og Grønnmeisene var snart klare til å rekruttere.
In tönender, bronzener Schale
lacht hell die Fontaine, metallischen Klangs.
Mit einem phantastischen Lichtstrahl
erleuchtet der Mond die krystalinen Flacons.
I går var det bare noen utvalgte få aviser som brakte den. Men i dag var den førstesidestoff i samtlige av imperiets aviser, og ikke bare imperiet, men resten av kloden også. Men det var nok mest i imperiet at den velta tekopper, vinglass, krystallflakonger og fikk våte flekker til å vokse, vokse.
Wilder Lust Accorde stören
der Verzweiflung eisigen Traum
wie ein blasser Tropfen Bluts
Färbt die Lippen einer Kranken.
– Har jeg en sjans, Bill? Hva trur du? Er det noe håp?
Edward Wilson så han rett inn i øya og forsøkte å høres så overbevisende som mulig. – Jeg veit ikke, Soldier, jeg veit ikke.
Han hadde lånt kameraten et sett av fotklutene sine med det resultatet at han også hadde begynt å få noen frostblemmer. Og ikke så det ut til å hjelpe noe heller. Venstrefoten til Oates blei bare verre for hver dag tross alt stell, og tross at han jobba i et par timer hver morgen for å pakke den best mulig inn mens frokostene blei kalde i magene til turkameratene. 117 kilometer igjen til ettonnsdepotet. 308 km igjen til Hut Point. Det så ikke lovende ut.
Einen weißen Fleck des hellen Mondes
auf dem Rücken seines schwarzen Rockes,
so spaziert Pierrot in lauen Abend,
aufzusuchen Glück und Abenteuer.
Anført av Stan Rowlands løp de ut på graset i Prenton Park for å søke lykka og eventyret, de 11 utvalgte fra Tranmere Rovers F.C. På den andre sida sto de utvalgte fra Lancaster Town og ønska dem lykke til. Denne andredivisjonskampen i Lancashire Combination var den første kampen på den nye banen, og siden de lå godt an til å vinne avdelinga, var det mange håpefulle sjeler i klubbmiljøet. Kanskje ville de en gang få spille i sjølve stor-ligaen og få sjansen til å møte lag som Everton og Liverpool. Det var mange jobber til spreke unge menn på verfta og havneanlegga i Wirral, og gode vekstvilkår. Men det var kanskje allikevel best om ligaen blei utvida til mer enn to divisjoner først.
Du nächtig todeskranker Mond
dort auf des Himmels schwarzem Pfühl,
dein blick, so fiebernd übergroß,
bannt mich wie fremde Melodie.
– Hva får du ut av det, Birdie? spurte kapteinen.
– Vel, sir. Det er 63 nautiske mil til hoveddepotet, og vi sliter med å gjøre 5 om dagen.
Det nyåpna depotet stirra dem svart i øya. Restene de hadde igjen på sleden og det som var levna til dem her kunne holde i 9 dager. Men med Titus å slepe på og smått med egne krefter fra før, kunne de fort trenge det dobbelte før de kom fram til One Ton Depot. Dessuten var det ikke noen full parafinkanne her slik de hadde håpa, den var enda slunknere enn de to foregående! De hadde begynt å improvisere med sprit og stearin, men det var ikke utømmelige reserver av de varene heller. Folka som var igjen hjemme på basen hadde hatt over 4 måneder på seg til å gjette at det kunne være lurt å etterfylle det nedre barrieredepotet. Det var altså ikke nok.
Det begynte å mørkne og den dødbleike minkende månen så anklagende ned på dem.
Samtidig hadde Apsley Cherry Gerrard, som satt og venta ved One Ton Depot, begynt å bli bekymra for Gerov, den bulgarske reisekameraten sin, som hadde begynt å vise symptomer på forkjølelse. De har diskutert å reise videre sørover, men det betydde at de måtte drepe noen av bikkjene for å kunne fôre de andre. Ordrene var ganske klare på at bikkjene skulle holdes mest mulig intakte for oppgavene de skulle brukes til neste sesong. Så de venta. Snart måtte vel Scott komme. Han kunne vel ikke være så langt unna?
Der Mondstrahl ist das Ruder,
Seerose dient als Boot;
drauf fährt Pierrot gen Süden
mit gutem Reisewind.
Albertine Zehme snudde arket og skøyv en penn tvers over bordet.
– Da er det bare å undertegne. Det er den prikka linja der nede.
Han greip pennen og tegna navnetrekket sitt.
O alter Duft aus Märchenzeit,
berauschest wieder meine Sinne;
ein närrisch Heer von Schelmerein
durchschwirrt die leichte Luft.
 |
| Måneskinn over Cape Evans, av Edward Wilson, fra Edward Wilson’s Antarctic Notebooks |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar