10. mars 1912 - Apsley Cherry-Garrard igjen

Fra Wikimedia Commons

Apsley Cherry-Garrard var bekymra. Dimitr hadde definitivt blitt forkjøla. Han hosta og hadde feber. Det var bare å komme seg hjem så fort de kunne. Scott og de andre fire ville vel være i stand til å forsyne seg av depotet på egen hand når de endelig kom. Men det hadde vært kjekt å kunne ta dem imot her, og spesielt Bowers og Wilson som han hadde opplevd så mye sammen med. Nå hadde de venta ei uke, og det fikk være nok uansett. Foruten det som skulle være igjen til Scott hadde han hatt med forsyninger for 24 dager til bikkjene og dem sjøl. Det hadde tatt ei uke å komme hit og nå hadde de vært her ei uke. Teoretisk kunne de vært her i tre dager til, men da ville de ikke ha noe å gå på for tilbaketuren.

Derfor vendte Cherry-Garrard ryggen mot kameratene for 100 år sida i dag og satte kursen inn i den gufsende nordvesten, samme dag som Sun Yat-Sen overlot presidentembetet i Kina til Yuan Shikai. Han skulle komme til å angre bittert, men hva kunne han gjøre? Oppfinne mobiltelefoner? Bikkjene svinsa glade i sporet, fornøyd over å ha overstått den kjedelige ventetida. Glammet og de gnissende ski- og sledelydene svant sakte i det fjerne.

Ett av Wilsons inntrykk fra vinterturen til Cape Crozier i juni 1911, da temperaturen gikk ned i −60
og Cherry hakka tenner så han knapt nok hadde ei hel tann igjen i kjeften.
Kilde: Edward A. Wilson’s Antarctic Notebooks, av D.M. Wilson og C.J. Wilson