11. november 1911 - The Great Blue Norther

Det var en usedvanlig blank og vakker novemberformiddag i Ozark-fjella for 100 år sida i dag. Allerede tidlig på formiddagen var temperaturen oppe i 80 grader F (27 °C), og Bud, Jack, Art og Bill koste seg på turen sin i lette bomullsbukser og tynne skjorter. Haglene hang i henda på dem og bikkjene svinsa rundt føttene, for de hadde ikke tenkt å vende hjem før de hadde slått kloa i ei hjortesteik eller to.

De strøyk opp lier og ned dalsider, kryssa bekker og myrer og stansa av og til for å ta en rast eller studere ett eller annet spor. Hjortetråkka gikk på kryss og tvers her oppe, og rett som det var væra bikkjene noe, men det var gammelt, og de fulgte det ikke lenge. Det hadde begynt å li litt utpå ettermiddagen da de slo seg ned ved et lite tjern med skogkledde bredder og bygde opp et lite bål til kaffikjelen. Jack begynte å klimpre på banjoen, Bud tok fram munnspellet og snart var det stemning rundt den putrende kjelen. Den ene gamle traveren etter den andre blei dratt.

– Look over yonder!
Det var Art som pekte. Over åsene i nordvest hadde det bygd seg opp noen truende, blågrå skyer. Sekund for sekund vokste de seg høyere og skumlere og kom nærmere. Det hadde begynt å blåse litt, og var merkbart kjøligere.

– Well, I’ll be darned. Ain’t that just swell!
De siste krusa blei tømt i ei fart og sakene kom i sekkene. Nå blåste det ganske kraftig, faktisk, en isende kald nordavind. Det begynte å virke som om det kunne være fare for at de ville komme hjem uten hjortesteik denne gangen. Her var det bare å pakke seg hjemover så fort som råd. De kom heller ikke langt før det var over dem. Den blanke dagen var med ett mørk som natta, regnet hølja ned som styrtsjøer, avvekslende med hagl i størrelse fra erter til dueegg. Lyna blinka og tordenen brakte.

Men det var ikke før regnet gikk over til snø at Bill begynte å bli i tvil om de ville komme helskinna tilbake alle sammen. Sjøl gikk han i støvler, men sokker hadde han ikke i dem, og Art og Bud måtte være blåfrosne i sandalene sine. De måtte prøve å finne ly, og det snart, hvis ikke ville det gå galt. Snøen lava ned og begynte å legge seg på bakken. Den isnende nordavinden skar seg nådeløst gjennom de tynne skjortene og buksene og det så stadig dårligere ut for Bud, Jack, Art og Bill.

Denne kaldfronten, som fikk navnet The Great Blue Norther på grunn av fargen på skyene (antakelig en brytningseffekt på grunn av den ekstreme temperaturgradienten), ga seg ikke før temperaturen var nede i 9 °F (-13 °C), og satte både kulde- og varmerekorder for november de fleste stedene den passerte, hvorav mange står den dag i dag. Den krevde også flere hundre menneskeliv, ikke minst på grunn av tornadoene som fulgte med på lasset. Det vites ikke om Bud, Jack, Art og Bill var blant dem.

Noen tvil om at det hadde gått troll i denne datoen var det iallfall ikke, og eksorsistene var sikkert i virksomhet i uker etterpå.

Trykk- og temperaturdiagrammer,
fra www.crh.noaa.gov