Kinesiske opprørere under det nye «blod og jern»-flagget sitt, fra Wikimedia Commons. |
Men det verste var at da han kom til Hankou, hadde han hatt 30 tusen lojale soldater til disposisjon i Beiyang-armeen sin. Nå hadde han bare litt over 28000. Og det var topptrente elitesoldater som det ikke var enkelt å erstatte. Dessuten begynte det å virke som om Qing-dynastiet som han ennå i navnet kjempa for, ikke var så mye å samle på lenger. De revolusjonære hadde til nå tatt makta i 13 provinser ved mer eller mindre blodige kupp, nærmere 10 % av keiserdømmets landareal, og erklært dem uavhengige. Shanghai hadde falt og Nanking var i ferd med å falle. Skulle han farte rundt og ta tilbake alt sammen med militærmakt, ville det for det første snart ikke være noe igjen av Beiyang-armeen, livsverket hans, og for det andre falt det han usmakelig å skulle utgyte så mye kineserblod. Oppå det hele måtte han forholde seg til at dynastiet den 3. november hadde gått til det skritt å offentliggjøre en grunnlov på 19 artikler som i gavnet gjorde riket til et konstitusjonelt monarki. Han fnøys foraktelig. Det kunne se ut til at det skulle bli nødvendig å gå omveier skulle han nå det endelige målet sitt.
Det var litt åndsfraværende at han studerte og diskuterte planene til generalene sine den kvelden for hundre år sida i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar