26. november 1911 - Helmer Hanssen

Hanssen, fra Wiki-
media Commons

Helmer Hansen likte å gå i front, og nå som skiferdighetene til Bjaaland ikke var så avgjørende, var det han som gikk foran, siden han hadde hovedkompasset og en slede som var nøye renska for jern for å unngå all unødig misvisning. Og kompasset var også den eneste ledetråden deres nå, siden hele himmelen var i fullt opprør, skulle nesten tru det var noe der oppe som ikke likte at de hadde slakta ned over halvparten av de trufaste firbeinte sliterne sine. Men slik var nå planen. Nå som de var oppe på platået, var det ikke sånt behov for trekkraft lenger, og siden de måtte frakte med seg all proviant, var det strengt nødvendig å optimalisere forholdet mellom ressursene og munnene som måtte mettes.

Men de hadde liggi 4 dager værfaste her på «Slakteren», som de hadde kalt leirstedet, etter den kjente plassen i Kristianias nordmark. Og for hundre år sida i dag så det ut til at det skulle bli en femte. Vinden blåste i storms styrke fra nordøst, fokk og snø virvla og sikten var lik null. De kunne ikke se sledene da de gikk ut av teltet om morgenen, de var helt nedføyka. De 18 gjenlevende bikkjene lå klumpa sammen i en krok. Det var ikke spesielt kaldt, bare −27 °C, men det er ille nok når det blåser storm. De var 3200 meter over havet, en test for lungene.

«Det er faen til føre her på Slakteren,» sier Hassel. «Sku tru det aldri blei bedre. Detta er femte dan, og det blåser verre enn noen gang.» Alle nikker bejaende.

«Det finst kje noko verre hell å liggja soleis verfast,» fortsetter Bjaaland. «Det tek meir på hell å ganga frå morgon te kveld.» Atter det samme nikkekoret.

Hanssen ymter frampå: «Ska vi forsøke han kanskje?»

Ikke før var forslaget framsatt før det var vedtatt enstemmig under stor jubel. Sledene var så å si ferdig pakka. De 14 bikkjeskrottene som var igjen, blei stabla i en haug sammen med alt overflødig utstyr. Sleden til Hassel, som skulle være igjen her, blei satt opp som merke. Wisting satte opp ei brukken ski som ekstra merking. Bikkjene var lite lystne på å gå i selen igjen, og det tok tid å få dem spent for. Men så var det klart, og det bar ut i stormen.

Hanssen hadde vondt å holde øya oppe. Fokksnøen trengte inn over alt. Det blei bokstavelig talt å kjøre i blinde, og de var helt avhengige av kompasset hans. De høye skavlene de hadde hatt problemer med på veien hit fortsatte et godt stykke sørover, og det var ikke enkel kjøring. Men de blei gradvis lavere og etter hvert blei det ganske flatt. Føret var som lim i begynnelsen, og bikkjene måtte slite. Men det bedra seg det også. Det som plaga han litt var at terrenget så ut til å senke seg av og til. Bikkjene fikk opp godt tempo, med god hjelp av nordavinden. Skulle de ikke være oppe på platået nå, da?

Med ett langa bikkjene ut igjen, og det bar ned en bratt skråning i vill fart. Hei hvor det gikk! Men sjefen likte ikke dette, og ga en skarp kommando. Han forsøkte å bremse, men det var umulig. Med et kast satte han sleden på tvers, og da blei det endelig stopp.

Hva var nå dette? Var de på vei ned mot breen igjen? Noen ny oppstigning lik den de nettopp hadde vært igjennom hadde de slett ikke noe bruk for. Forhåpentligvis var det bare en av de åsryggene de hadde sett før dette været la seg over dem. De fikk bare slå leir her og se seg om når det letna. Kokepunktsmålinga viste ei høyde på 3000 meter. Distansehjula viste 19 km den dagen.