Lussi - med en av beilerne |
Om kvelden den 7., den dagen de forlot 82-gradersdepotet, kunne de se noen hvitbrune skymasser i sørvest, som var et signal om land. Dagen etter kunne de tydelig se flere nunatakker i kikkerten og konkluderte at landet var identisk med fjellkjeden som strakte seg sørøstover fra Beardmore-breen (der Scott samtidig dreiv og sleit seg fram) på sør-Victorialand.
Det hadde begynt å våres for tispene i hundespanna, og det førte til litt problemer med framdrifta. Dette kunne ikke tolereres, og tidlig på dagen måtte Lussi, en av de beste trekkhundene, bøte med livet. De tre favorittene hennes, Karenius, Sauen og Schwartz, skulte stygt opp på varden der hun var lagt i depot da de passerte. Under piskesnerten lot de seg bevege til å dra, men da det blei slått leir på 83°S, så de sitt snitt til å desertere. Uten tvil var de på vei tilbake til varden for å se etter sin elskede. Dermed mista Bjaaland de tre beste sledehundene sine, og måtte låne ei av bikkjene til Hassel.
De var nede i 41 hunder nå, av de opprinnelige 52. Anstrengelsene de hadde vært gjennom de siste dagene så ut til å bare styrke bikkjene, og siden det nå ikke var flere tisper igjen, var det håp om at det ville drøye lengre mellom hvert tap de neste ukene. Men det var ikke sikkert noen av dem ville se Framheim og Hvalbukta igjen. Bikkjene var ikke med bare som trekkraft, de var proviant også, og hvor mange som overlevde hvor lenge kom helt an på framdrifta. Så på en måte hadde disse stakkars tispene gjort et offer til det felles beste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar