I Marrakech satt en annen mann med hud så heit at ingen middelhavsbris kunne svale den, sultan Abdelhafid, Marokkos navnlige hersker, men maktesløs i gavnet.
Alfred von Kiderlen-Waechter skrudde igjen patentpennen sin, stakk den i lomma på diplomatdressen og utveksla et hjertelig handslag med Jules Cambon, den franske ambassadøren her i Berlin. Han var strålende fornøyd. Fredsavtalen mellom de to landa var et faktum, og det ville ikke bli noen krig mellom dem på ei riktig god stund ennå. At det skulle være nok å vifte med en eneste liten kanonbåt for å sikre seg over en kvart million kvadratkilometer nede i det svarte Afrika, var mer enn man hadde våga å håpe på. Kanskje britene nå ville forstå at det var lurest å ha Tyskland som venn og trekke seg ut av den unaturlige ententen med de slimete papistene der nede? Han sendte ambassadøren et gemyttlig smil.
Cambon rista handa til den tyske statssekretæren overstrømmende og lykkønska han inderlig. Han var strålende fornøyd. Forholdet til Tyskland var reparert, slik han personlig ønska det. Innblandinga deres i Marokko-spørsmålet hadde lenge vært til hinder for full fransk kontroll i dette landet som var så ideelt plassert strategisk i utløpet av Middelhavet. Nå var den eliminert med et pennestrøk, og det hadde lykkes å finne noen kvadratkilometer verdiløst, pestbefengt sumpland som tyskerne kunne slå seg til tåls med. Samtidig var han sikker på at britene nå ville skjønne hvilken trusel de var på vei til å bli, og sementere ententen ytterligere for å sikre maktbalansen og freden i Europa i overskuelig framtid.
De to diplomatene, to av sin tids flinkeste, slapp hendene til hverandre, stabla papirbunkene sine i diplomatmappene og gikk lykkelig hver til sitt. Var det ikke en lykkens dag når alle sto fram som vinnere?
Vel, kanskje ikke alle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar