fredag 9. mars 2012

9. mars 1912 - Arnold Schönberg m.fl.



Den Wein, den man mit Augen trinkt,
gießt Nachts der Mond in Wogen nieder,
und eine Springflut überschwemmt
den stillen Horizont.

Horisonten var uendelig, så uendelig langt borte. Ingen detaljer, ingen konturer, bare hvitt og hvitt så langt han kunne se. Ingen ting rørte seg på den, ingen røyk, ingen støy uten den du lagde sjøl og vindens hvining i hodekledninga. Likevel var horisonten, den hvite endelause vidda og skyene, vinden, de ensomme mennene som innbilte seg at de tilbakela en viss vei gjennom det endelause, det eneste som eksisterte. Alt annet var en drøm, en drøm som blei fjernere og fjernere.

Des Mondlichts bleiche Bluten,
die weißen Wunderrosen,
blühn in den Julinachten -
o brach ich eine nur!

Utålmodig venta hun på at operatøren skulle sette henne over. – Nina Pape, speaking!
– Kom med en gang! Jeg har noe som kan bli en gave til alle jenter i Savannah, til hele Amerika, ja, til hele verda! Og vi skal starte det i kveld!
Juliette Gordon Low hang opp røret (som virkelig var et rør). Og Grønnmeisene var snart klare til å rekruttere.

In tönender, bronzener Schale
lacht hell die Fontaine, metallischen Klangs.
Mit einem phantastischen Lichtstrahl
erleuchtet der Mond die krystalinen Flacons.

I går var det bare noen utvalgte få aviser som brakte den. Men i dag var den førstesidestoff i samtlige av imperiets aviser, og ikke bare imperiet, men resten av kloden også. Men det var nok mest i imperiet at den velta tekopper, vinglass, krystallflakonger og fikk våte flekker til å vokse, vokse.

Wilder Lust Accorde stören
der Verzweiflung eisigen Traum
wie ein blasser Tropfen Bluts
Färbt die Lippen einer Kranken.

– Har jeg en sjans, Bill? Hva trur du? Er det noe håp?
Edward Wilson så han rett inn i øya og forsøkte å høres så overbevisende som mulig. – Jeg veit ikke, Soldier, jeg veit ikke.
Han hadde lånt kameraten et sett av fotklutene sine med det resultatet at han også hadde begynt å få noen frostblemmer. Og ikke så det ut til å hjelpe noe heller. Venstrefoten til Oates blei bare verre for hver dag tross alt stell, og tross at han jobba i et par timer hver morgen for å pakke den best mulig inn mens frokostene blei kalde i magene til turkameratene. 117 kilometer igjen til ettonnsdepotet. 308 km igjen til Hut Point. Det så ikke lovende ut.

Einen weißen Fleck des hellen Mondes
auf dem Rücken seines schwarzen Rockes,
so spaziert Pierrot in lauen Abend,
aufzusuchen Glück und Abenteuer.

Anført av Stan Rowlands løp de ut på graset i Prenton Park for å søke lykka og eventyret, de 11 utvalgte fra Tranmere Rovers F.C. På den andre sida sto de utvalgte fra Lancaster Town og ønska dem lykke til. Denne andredivisjonskampen i Lancashire Combination var den første kampen på den nye banen, og siden de lå godt an til å vinne avdelinga, var det mange håpefulle sjeler i klubbmiljøet. Kanskje ville de en gang få spille i sjølve stor-ligaen og få sjansen til å møte lag som Everton og Liverpool. Det var mange jobber til spreke unge menn på verfta og havneanlegga i Wirral, og gode vekstvilkår. Men det var kanskje allikevel best om ligaen blei utvida til mer enn to divisjoner først.

Du nächtig todeskranker Mond
dort auf des Himmels schwarzem Pfühl,
dein blick, so fiebernd übergroß,
bannt mich wie fremde Melodie.

– Hva får du ut av det, Birdie? spurte kapteinen.
– Vel, sir. Det er 63 nautiske mil til hoveddepotet, og vi sliter med å gjøre 5 om dagen.
Det nyåpna depotet stirra dem svart i øya. Restene de hadde igjen på sleden og det som var levna til dem her kunne holde i 9 dager. Men med Titus å slepe på og smått med egne krefter fra før, kunne de fort trenge det dobbelte før de kom fram til One Ton Depot. Dessuten var det ikke noen full parafinkanne her slik de hadde håpa, den var enda slunknere enn de to foregående! De hadde begynt å improvisere med sprit og stearin, men det var ikke utømmelige reserver av de varene heller. Folka som var igjen hjemme på basen hadde hatt over 4 måneder på seg til å gjette at det kunne være lurt å etterfylle det nedre barrieredepotet. Det var altså ikke nok.
Det begynte å mørkne og den dødbleike minkende månen så anklagende ned på dem.

Samtidig hadde Apsley Cherry Gerrard, som satt og venta ved One Ton Depot, begynt å bli bekymra for Gerov, den bulgarske reisekameraten sin, som hadde begynt å vise symptomer på forkjølelse. De har diskutert å reise videre sørover, men det betydde at de måtte drepe noen av bikkjene for å kunne fôre de andre. Ordrene var ganske klare på at bikkjene skulle holdes mest mulig intakte for oppgavene de skulle brukes til neste sesong. Så de venta. Snart måtte vel Scott komme. Han kunne vel ikke være så langt unna?

Der Mondstrahl ist das Ruder,
Seerose dient als Boot;
drauf fährt Pierrot gen Süden
mit gutem Reisewind.

Albertine Zehme snudde arket og skøyv en penn tvers over bordet.
– Da er det bare å undertegne. Det er den prikka linja der nede.
Han greip pennen og tegna navnetrekket sitt.

O alter Duft aus Märchenzeit,
berauschest wieder meine Sinne;
ein närrisch Heer von Schelmerein
durchschwirrt die leichte Luft.

Måneskinn over Cape Evans, av Edward Wilson,
fra Edward Wilson’s Antarctic Notebooks

torsdag 8. mars 2012

8. mars 1912 - Kathleen Bruce Scott og Christabel Pankhurst

Kathleen Scott, fra
conscott.blogspot.com
For 100 år sida i dag satt Kathleen Scott med en kopp te og noen kjeks, men uten pemmikan da en venn kom til med noe i handa. Han hadde et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet og hun så spørrende på han mens han et øyeblikk sto der uten å si noe. Så la han det han hadde i handa foran henne. Det var ei avis, sammenbretta. London Daily Chronicle. Hun så fra avisa til vennen og tilbake til avisa igjen. Hun tok den opp og bretta den ut. Så reiste hun seg brått og løfta den høyre handbaken mot den åpne munnen mens avisa falt på tebordet og den våte flekken fra den velta koppen vokste og vokste.

I Lawrence, Massachusetts marsjerte kvinnene i gatene mens de sang om brød og roser. De hadde vært i streik siden januar etter å ha blitt avkrevd stadig mer arbeid uten økt lønn. Da staten vedtok å sette ned arbeidstida fra 56 til 54 timer i uka, blei derimot lønna satt ned tilsvarende. Streiken arta seg som en krig mellom arbeidsgiveren og byens myndigheter på den ene sida og på den andre den framvoksende fagbevegelsen, som her fikk en av de første store styrkeprøvene sine på denne sida av Atlanteren. Det var også en av de første virkelig velorganiserte amerikanske streikene og det var myndighetene og arbeidsgiveren som oppførte seg som ignorante, brutale og kriminelle pøbler, ikke de streikende.

Pankhurst, fra
Wikimedia Commons
Samtidig satt en annen avisleser og nippa te, gjerne med sandwiches og scones attåt. Avisene hennes var på fransk, og hun hadde ikke stussa noe større over førstesideoverskrifta i Daily Chronicle hvis hun hadde sett den, men den nyheten hadde ikke nådd pariserpressa ennå, dessuten var hun mer interessert i nyheter om medsøstrene sine. Det var Christabel Pankhurst, som hadde blitt landflyktig etter arrestasjonsbølgen som fulgte de siste angrepa til suffragettene. Men om hun ikke stussa over polferdoverskrifter, hadde hun kanskje stussa over det som sto i New York Times hvis hun hadde hatt muligheter for å få tilgang til den samme dag. Hvor lenge hun kunne holde seg i skjul var uvisst. Det var ikke det minste vanskelig å finne noen som ville huse henne. Men hun var ettersøkt, og Scotland Yard hadde flinke snushaner.


7. mars 1912 - Amundsen igjen, og Scott

– Want a pilot, captain?
Den lille motorbarkassen dunka lett inntil skipssida. At losen hadde oppfatta hvilken skute det var han hadde for seg var tydelig å se av lyset i ansiktet hans. Han entra om bord og tok inn resultata av de siste dagenes gjennomgrundige såpeskuring med en viss forbauselse, likeså kisteklærne som hadde erstatta islenderne og «ullteppekostymene» de hadde vasa rundt i de siste ukene. Neppe så nok dette mannskapet og denne skuta ut som de nettopp var hjemme fra en ekspedisjon der begges yteevne var strekt til det ytterste. Det kunne vel aldri være bare bløff alt sammen?

Fram i Hobart, av J W Beattie, fra www.timbowden.com.au
Det var en solblank og vakker dag i Hobart, Tasmania for 100 år sida i dag. Men det hadde ikke vært gjennomgangsmelodien siden Fram hadde sagt sitt siste farvel til Framheim-basen i Hvalbukta drøye 5 uker tidligere. Storm hadde fulgt på storm, den siste hadde forsinka ankomsten i tre dager siden de først skimta land mandag den 4., og Fram var ikke ei skute som det var noe gøy å seile i storm med. Hun var bygd for å være stabil i pakkisen, men var fæl til å slingre i sjøgang, særlig nå som hun var så lett lasta, og fordøyelsene til dem som var om bord hadde blitt satt på noen krevende prøver. Men Amundsen hadde brukt tida godt mellom stormbygene. Han hadde skrivi foredrag, oversatt det til engelsk og innøvd det så han kunne det omtrent på rams. Og han hadde noen telegram i ei mappe.

Lege og tollere kom om bord for å se etter pestsmitte og smuglervarer, men fant ingen. Snart satt Amundsen i havnekapteinens båt på vei til land. Mappa hadde han i henda. Allerede losen hadde blitt fritta ut om det hadde vært noe å se til Terra Nova, og kunne berolige han med at skipet til Scott ikke var sett siden det dro sørover sist vår. Allikevel var ingen av konkurrentene ennå offisielt i mål. Ikke før Amundsen trådte inn på postkontoret i Hobart, som også var telegrafkontor. Det første kodetelegrammet sendte han til kongen, det andre til Nansen, det tredje til Axel Heiberg, det fjerde til Don Pedro Christophersen og det femte til broren Leon. Det sto: «Polen nådd 14.-17. desember. Alt vel.» Med varianter. (Han hadde sitti mye og kladda på formuleringene.) Så forskansa han seg på rommet i Orient Hotel, journalistene måtte holdes på avstand, ellers var det kontraktbrudd mot enerettshaverne.

Om bord på Fram gikk resten av mennene til ro i køyene sine, sammen med de 39 overlevende bikkjene og kanarifuglen Fridthjof, som hadde vært med skuta siden hun dro fra Horten to år før.

Polpartiet i kisteklær, fra Roald Amundsen, Opdagelsesreiser,
fra venstre Sverre Hassel, Oscar Wisting, Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen
På 80º 56' S la ei anna gruppe menn seg til ro for kvelden. En av dem var arbeidsudyktig nå, og det gikk ut over framdrifta. De hadde fortsatt proviant nok til å nå neste depot på 80º 42', men der burde det helst være ei full parafinkanne, og depotet burde være etterfylt hvis de skulle ha en sjanse til å nå det store hoveddepotet, som lå på 79º 29'.

Samtidig gikk Cherry-Garrard og Gerov til hvile ved hoveddepotet etter å ha venta på Scott i tre dager. De begynte nok å bli urolige. Forsyningssituasjonen tilsa at de kunne vente ei uke til, ikke mer.

tirsdag 6. mars 2012

6. mars 1912 - H. H. Asquith

Han hadde sitt å tenke på, der han satt i den behagelige transporten sin på vei til parlamentet, verdens mektigste mann, det faktiske overhodet for tidenes mektigste imperium, Herbert Henry Asquith.

Asquith, fra Wikimedia Commons
Han tenkte kanskje på snøen som hadde satt en stopper for det milde vårværet de hadde hatt den siste uka. Han tenkte kanskje ikke på Edwin Abbott Abbott, overlæreren på City of London School der han hadde gått til han var 18, og kanskje ikke på Flatland, den satiriske romanen han hadde skrivi i 1884, kanskje ikke hvis han noen gang hadde hørt om den en gang. Han tenkte kanskje litt på den lysende advokatkarriera si som han hadde blitt nødt til å sette til side, men neppe så mye på den selsomste men kanskje mest berømmelige saka han hadde ført, Carlill mot Carbolic Smoke Ball Co. Han tenkte kanskje aldri så lite på Venetia. Og han tenkte kanskje også litt på Anthony, den yngste av de 7 barna hans, som skulle komme til å søke seg til filmen for å komme vekk fra sosieteten, og som inspirerte ikke bare en, men to av de direkte etterkommerne hans til å gjøre det samme (men da ikke for å komme seg vekk fra sosieteten).

Det mest aktuelle og bokstavelig talt brennende spørsmålet var kullstreiken, som etter godt og vel ei uke nå var landsomfattende. Kull var en nøkkelvare i imperieøkonomien. Størstedelen av industrien var avhengig av det. Velgerne var avhengige av det til oppvarming og matlaging. Heldigvis var ikke flåten så avhengig av det som før, de nyeste skipa gikk på olje nå. Men imperiet var bygd på kull og levde på kull. Magasina var fylt godt opp, og importtrafikken gikk høy. Men streiken kunne ikke vare i all evighet. Han skulle i møte med arbeiderlederne seinere på dagen.

Like aktuelt var spørsmålet om suffragettene, som nå også var minst like bokstavelig talt brennende. De hadde virkelig vært på krigsstien og blitt et alvorlig problem som måtte tas seriøst, det kunne ikke les bort lenger. Men slik han så det handla det om kriminalitet, ikke stemmerett. I prinsippet så han ikke bort fra at noen, for ikke å si mange kvinner gjerne kunne slippe til ved urnene. Men praktisk og taktisk sett var det umulig for han å gå inn for det, spesielt fordi partiet hans lå på et minstemål i popularitet blant kvinnene, og sosialistene, som hadde hatt kvinnestemmerett på programmet siden 1907, ville få katastrofalt høy oppslutning, for ikke å snakke om at de konservative også hadde begynt å fiske blant dem. For tredje år på rad var det nå et forslag til behandling, og han ville ikke sjøl ta skritt for å avvise det. Det ville gå sin gang, mente han, og han kunne rolig stå og se på.

Like aktuell som alltid var sjølsagt utenrikssituasjonen. Prioritet nr. 1 var å unngå storkrig, det måtte han sette alle krefter og all sin prestisje inn på. Og skulle man det, måtte man være rusta. Historia viste klart at krig som regel blei ført av en sterkere part mot en svakere. Jevnbyrdige parter førte ikke krig mot hverandre, det ville bare føre til endeløs død og ødeleggelse. Men situasjonen var farlig. Disse fordømrade italienerne klarte jo aldri å gjøre seg ferdig med den jobben sin nede i nord-Afrika. Og nå begynte Balkan å røre på seg. Jo fortere man kunne få til en ordning mellom italienerne og tyrkerne, jo bedre. Ellers kunne snøballen begynne å rulle.

Vogna hans rulla opp foran Parlamentet. Han steig ut og gikk inn til spørretimen, der han fikk spørsmål om kullstreiken, om irsk hjemmestyre, om London universitet, om fortidsminnesmerker, skolemat og kvinnestemmerett. Han parerte dem galant og elegant, slik han hadde vent seg til etter fire års statsministervirke og 36 år ved skranken.

5. mars 1912 - Booker T Washington

I have my books in my hand, I'm goin cross to the Booker T.
I'm goin to get Mr. So-and-So teach me my ABC.
Fra Booker T Blues av Washboard Sam

Han var født slave. Men nå var han her. Og i den steikende marssola på baseballstadion i Lakeland, Florida, for hundre år sida i dag, var det også 2000 andre som hadde møtt fram for å høre på han. De fleste svarte, glade og opprømte – Booker T var i byen. Men det var også flere hundre hvite. Han bretta ut papiret og begynte på foredraget sitt.

Han snakka i halvannen time, hyppig avbrutt av applaus. «Jeg har bare én hensikt med å komme til denne staten på dette tidspunktet,» sa han, «og det er å få inntrykk av hvilke framskritt som er gjort blant farga folk og hvilket forhold som eksisterer mellom hvite menn og svarte menn her.»

Sjøl var han overbevist om at hans eget opplegg var riktig og at konfrontasjonslinja til professoren, hans gamle venn, var feil. De hadde nådd langt siden oppveksten hans på plantasjen i Virginia med ukjent far og ei mor som bare hette Jane og ikke hadde noe etternavn. Skulle de ta til seg resten med vold, kunne mye gå tapt. Gode kvinner og menn kunne miste levebrød, eiendom, rettigheter, liv.

Han mente at de svarte skulle bevise at de tok feil de som mente de hadde degenerert siden de hadde blitt frie fra slaveriet. At de var late, udugelige, ikke kunne te seg eller snakke reint og spilte degenerert musikk. De skulle skaffe seg det som telte: lærdom og penger. Og med flid, kunnskap og økonomisk makt skulle de klatre opp på sida av den hvite mann, spille ordentlig musikk og gå hand i hand med han inn i framtida.

Han hadde også sagt at han aldri i livet skulle la noen få seg til å synke så djupt som til å hate noen. Men at det var et stykke igjen til brorskapsdrømmen hans tyder et par uttalelser på som falt da han hadde vært i audiens hos president Teddy Roosevelt i 1901 etter å ha publisert boka si «Up from Slavery». James K. Vardaman, en politiker fra Mississippi som to ganger hadde forsøkt å bli guvernør i staten, uttalte at Det hvite huset nå var «så metta av niggerstanken at rottene hadde gjemt seg i stallen» og at han var «like stor motstander av å gi Booker T. Washington stemmerett som å gi den til den typiske lille sjokoladefarga banditten med kokosnøtthodet som sverter skoa mine hver morgen». To år etter klarte Vardaman endelig å vinne guvernørvalget, antakelig delvis på grunn av denne uttalelsen. Han blei siden senator. Og Benjamin Tillman, tidligere guvernør av Sør-Carolina og nå senator, ytra at «Nå som president Roosevelt har tatt imot den niggeren blir vi nødt til å kverke minst tusen niggere her nede i sørstatene for å sette dem ordentlig på plass igjen».

Booker T Washington avslutta dagen med å skrive dette brevet til sin venn og mesen Henry Lee Higginson.

søndag 4. mars 2012

4. mars 1912 - Apsley Cherry-Garrard

Away, haul away, O come rock and roll me over!
Away, haul away, haul away Joe!
Oh, once I courted an Irish girl, and she was fat and lazy.
Away, haul away, haul away Joe!
But now I'm courtin a yellow girl, she drives me almost crazy.
Away, haul away, haul away Joe!

Arbeidet hadde vært mer anstrengende enn noen gang disse siste par dagene, og det var hadde blitt viktigere å finne sanger som passa til rytmen de trengte. Det fikk ikke hjelpe om de var litt drøye, Bill, du fikk unnskylde. De andre hadde jo noen års fartstid i marinen.

I dag var det heldigvis mildere i været, bare 29 grader, og det kjentes godt, ikke minst fordi sola var framme igjen. Men situasjonen var fortsatt kritisk. Inntil de kom til det midtre barrieredepotet den 1., var de egentlig i god rute i forhold til å være hjemme på Cape Evans igjen rundt høstjevndøgn. Men der fant de igjen ei halvtom parafinkanne. Og Oates viste fram resultatet etter fire dagers marsj i temperaturer rundt 40 grader. Ti pene små tær med svarte, stygge frostblemmer på. Det var ikke annet å gjøre med dem enn å holde dem så varme som mulig. Halvannen time tok det hver morgen å pakke dem inn i det de hadde av fottøy.

I går hadde de vært utslitt etter 7 og en kvart kilometers marsj på helt umulig føre, og for 100 år sida i dag måtte de gi seg etter 5 og en halv. De befant seg på 81º 19,5' S, og enkel matematikk tilsa at de var pent nødt til å sette opp tempoet hvis de skulle klare de 68 kilometerne til neste depot med de 7 dagsrasjonene de hadde på sleden nå. Problemet var at de ikke hadde brensel til mer enn 3-4 dagers normalt forbruk, og hvordan skulle de klare 10 kilometer om dagen når de ikke fikk nok å drikke? Bowers og Wilson hadde sin fulle hyre nå med å holde motet oppe hos de to andre. Mista de trua, mista de alt.

Samme ettermiddag kom Apsley Cherry-Garrard og Dimitr Gerov endelig fram til «One Ton Depot» på 79º 29' S etter ei ukes ferd fra Hut Point med to hundespann (dvs. gjennomsnittlig 27 km om dagen). De lasta av de ekstra forsyningene de hadde tatt med. Og satte seg til å vente, fornøyd over at de rakk å etterfylle depotet i tide før Scott kom. Hos dem var det faktisk kaldere, 31 grader, og det gikk på til 37 mot kvelden.

Rundt dem var det ikke annet enn flat, frossen ødemark. Ingen posttjeneste, ingen telefon, radiokommunikasjonen var bare i sin spedeste barndom og krevde anlegg som fylte hele rom og rikelig elektrisk kraft. Så snart noe var ute av syne, var det også over informasjonshorisonten. Gerov hadde ingen anelse om at hjemlandet hans sto på nippet til å gå til krig mot det ottomanske imperiet. De første grensetrefningene hadde allerede skjedd. Og ingen av dem kunne vite at de ville gjort lurt i å sette kursen sørover i full fart? På 5 dager ville de gitt Scott og mannskapet hans den opplevelsen av å høre hundeglam som de lengta sånn etter. De hadde nå forsyninger igjen for 17 dager og hadde 10 å gå på under forutsetning at tilbaketuren ikke tok lengre tid.

Ved 9-tida gikk sola ned, det var ikke sommer lenger. Og de to reisekameratene gikk til ro for kvelden.

Solnedgang i vest sett fra Hut Point, av Edward A. Wilson


lørdag 3. mars 2012

3. mars 1912 - vår venn Oscar igjen

Kampen om Finnepokalen var den mest populære skøytekonkurransen de hadde hatt i Kristiania de siste åra. Med bare fire par på hver distanse og ingen 10000 m, samt at den lengste distansen, 5000 m, var henvist til lørdagen da de fleste var på jobb, innebar ikke konkurransen noen utholdenhetsprøve for noen, ikke en gang de mest tynnkledde og rastløse. Slik hadde det iallfall vært. Men 10000-meteren i det nylig avholdte verdensmesterskapet hadde vært en vekker, og det skulle komme mer også. Mange hadde lært seg å notere, og kristianiapublikummet skulle snart opparbeide seg en helt annen innstilling til langdistansene enn før.

Uansett var det ikke noe milløp på programmet denne helga. Og det var kanskje tross alt like bra, for nå hadde det vært mildvær hele uka og lørdagen opprant med sildrende regn. Lenge før løpet var banemannskapet i full sving med å øse vann i store avskjæringer og kjøre det vekk fra banen. Like lite nytta det, og ved løpsstart klokka halv tre var banen helt dekt av vann slik at det var umulig å se ujevnhetene, som det var mange av. Det lå an til en sjanseseilas, men var det noen som tenkte på å avlyse? Å nei da, og publikum møtte opp i tusentall, utstyrt med paraplyer og oljeimpregnert regntøy.

Dette var den tredje kampen om den tredje finnepokalen. Den første hadde finnene tatt hjem i 1905, den andre gikk til KSK i 1909, nå hadde de en seier hver i kampen om den tredje. De tre siste sesongene hadde finnene gjort litt lite av seg, men nå var det tegn til at det begynte å bli liv i dem igjen, anført av den gamle stjerneløperen Strömstén. Men på Kristiania-laget var Olsen tilbake igjen, og under normale forhold skulle det nok mye til å true dem. Forholda denne lørdagen var ikke så normale, imidlertid.

Det begynte med Strömstén og Johannessen, som gikk forsiktig til verks for å unnvike alle fallgrubene som lurte på dem rundt omkring på isen. I nest siste runde forserte finnen litt i en sving og skaffa seg et forsprang som han beholdt til mål. Tida var 12.11,7.

Store striestykker blei dratt rundt banen for å få vekk den verste issørpa før neste par blei sendt av gårde. Det var Wickström og Lundgreen, som smilende og hoderistende stilte seg på startstreken. Isen var allerede ny tydelig medtatt etter isbryterarbeidet til det første paret. Wickström brukte 4 mm breie jern for å holde balansen bedre, og klarte seg gjennom hele løpet uten fall. Til tross for at han hoppa og spratt for å komme unna de verste ujevnhetene, gikk Lundgreen over ende med et plask i 5. runde. Klissende våt satte han trøstig i vei igjen, men rakk ikke å komme rundt banen før han gikk i vannet igjen. Tre ganger til skjedde det samme. Likevel var den dyvåte nordmannen ikke mer enn 12 sekunder bak parkameraten da han gikk i mål – og tok strakeste veien til garderoben og nærmeste tørre håndkle.

Oscar sto på startstreken sammen med den unge Walter Tverin, i like lattermild stemning som foregående par. Men etter et par runder hadde smilet blitt litt strammere hos finnen, som allerede hadde fått dynka seg et par ganger. Oscar var da ei langside foran, og utnytta skøyteferdighetene sine til det ytterste på den oppgåtte og hølete isen. Han tok igjen Tverin i 8. runde og fossa bokstavelig talt inn til mål på dagens beste tid til tross for at isen nå var i mye dårligere forfatning enn i første par. Kanskje årets skøyteprestasjon.

I siste par hadde Lindholm og Olsen helt håpløse forhold. Olsen skaffa seg en ledelse, men måtte over ende i den 6. runden. I 7. runde falt han to ganger og blei passert av finnen. Han ga opp i 9. runde mens Lindholm gikk i mål på godt over 14 minutter, etter bare to fall.
Resultater:
1.Oscar Mathisen.KSK     12.09,4
2.Gunnar Strömstén.HSK   12.11,7
3.Stener Johannessen.KSK 12.14,3
4.Väinö Wickström.HSK    12.49,1
5.Trygve Lundgren.KSK    13.01,4fffff
6.Walter Tverin.HSK      13.27,0ff
7.Axel Lindholm.HSK      14.36,2ff
Henning Olsen.KSK brutt

KSK - HSK 9 - 12
Søndag hadde ikke forholda blitt noe bedre. Det var fortsatt godt frammøte fra publikum, om enn atskillig glisnere enn under VM. Det plaska ned over paraplyskogen da det blei ringt til start fem over 1. Regnskyllet var reint tropisk og all sunn fornuft tilsa avlysning. Men det var tusener som hadde betalt billett for å se på vannviddet, og man kunne ikke skuffe dem. Funksjonærer bar løperne inn på og ut av banen for at de skulle slippe å tråkke i den djupe snøsørpa med skøytene.

Vannsport på Frogner, fra Oscar Mathisen, Mitt livs løp
Wickström og Johannessen var første par, og det var nordmannen som klarte seg best gjennom badeturen, på 63 sekunder jamt. Andre par var Tverin og Lundgreen, og her var det finnen som var best, på 63,8. I tredje par hadde Olsen lagt seg til enda kortere skjær enn vanlig og smøyg seg mellom ishøla på så god tid som 61,0, mens Lindholm var langt bak – vesentlig nok også bak Johannessen. Siste par var Oscar mot Strömstén, med Oscar i ytre. Mesteren var handikappa her både fordi han var tyngre og fordi det var spesielt dårlig is i ytre del av nordre sving. Han lå 30 meter etter finnen ut på vekslingssida. Nå ville han få sitt første nederlag for sesongen, konstaterte mange på tribunen. Men på langsida gikk han så det spruta og kom likt med finnen inn i siste sving. I mål gikk han på 58,6 – dagens klart beste tid.
Resultater:
1.Oscar Mathisen.KSK     58,6
2.Henning Olsen.KSK      61,0
3.Gunnar Strömstén.HSK   61,8
4.Stener Johannessen.KSK 63,0
5.Axel Lindholm.HSK      63,3
6.Väinö Wickström.HSK    63,7
7.Walter Tverin.HSK      63,8
8.Trygve Lundgren.KSK    64,8

KSK - HSK 7 - 14, sum 16 - 26
Samme par åpna ballet på 1500 m, igjen med Oscar i første ytre. Han hadde akkurat passert 300 m med klar ledelse da det skjedde. Han tråkka igjennom, stupte pladask på magen og seila gjennom vannmassene med kjølvannet brusende etter seg. Folk på tribunene pekte og lo, men Oscar kava seg opp igjen, gikk på med krum hals og slo finnen med 50 meter.

I andre par vant Olsen knapt over Lindholm, begge på over 3.40. Johannessen lå jamt med Wickström da han også måtte over ende, og finnen gikk inn på andreplass med 3.37,3. Tverin og Lundgreen bare tulla og leika seg gjennom siste par. Tross alt var klubbkampen avgjort og det kombinerte skøyte- og svømmestevnet brakt til ende.
Resultater:
1.Oscar Mathisen.KSK     3.32,0f
2.Väinö Wickström.HSK    3.37,3
3.Gunnar Strömstén.HSK   3.39,0
4.Henning Olsen.KSK      3.40,7
5.Axel Lindholm.HSK      3.41,2
6.Stener Johannessen.KSK 3.43,3f
7.Walter Tverin.HSK      3.46,1
8.Trygve Lundgren.KSK    3.58,8

KSK - HSK 11 - 10, sluttsum 27 - 36

fredag 2. mars 2012

2. mars 1912 - Emmeline Pankhurst

Hun var terrorist. Iallfall var det det hun hadde blitt klassifisert som siden hun starta WSPU ni år tidligere, fordi hun hadde venta og venta og venta på at det skulle bli noen som helst resultater av talene, møtene, diskusjonene, skriveriene og alt det andre hun hadde engasjert seg i omtrent så lenge hun hadde levd. Mens landsmennene hennes slo ned frihetslengtende bønder med våpen langt nede i Afrika, vel publisert med store oppslag i alle de nye massemediene, sto det klart for henne at tida for fredelig dialog med dem som satt med makta i verdensriket, var over. Fra nå var det KRIG. Slagordet var «Handling, ikke ord». Det blei brudd med de forsiktige madammene som var igjen i NUWSS, og fire år etter hadde WFL også brutt ut fra WSPU i protest mot krigslinja og den militære organisasjonsformen.

Men det var WSPU som hadde de mest spektakulære aksjonene og dermed fikk mest plass i de nye mediene mens NUWSS og WFL trutla mer i bakgrunnen. Det at de også ble slått hardere ned på og var utsatt for meningsløs brutalitet fra makthaverne var også en viktig faktor. Det var ubehagelig, men sympatien det framkalte, ikke minst på grunn av sultestreikene i fengselet og tvangsforinga som fulgte med, var ei uvurderlig hjelp i rekrutteringa. Det var utvilsomt WSPU som førte an i kampen for kvinnestemmeretten.

Det var også ting som tyda på at målet heller ikke var så langt unna, og at presset og krigslinja ga resultater. Før hadde det vært årevis mellom hver gang kvinnestemmeretten var oppe i parlamentet. Nå var det årvisst. Det var våpenhvile så lenge forslaget var til behandling, og det tok jo som regel uker. Det hadde vært våpenhvile denne gangen også da årets forslag blei lagt fram den 19. februar. Men nå tyda alt på at det ville falle. Derfor hadde de samla seg her for hundre år sida i dag. Butikkstrøket i West End der eliten i tidenes mektigste imperium omsatte luksusvarene sine. Og de var tungt lasta. Signalet blei gitt. Steinene fløy. Og de første rutene gikk i knas.

torsdag 1. mars 2012

1. mars 1912 - Bokken Lasson

Hm, det var ingenting du kunne gjøre som ikke kunne gjøres, tenkte hun. Det var ingenting du kunne synge som ikke kunne synges. Derfor sto hun her. Maja Flagstad satt ved pianoet. Da var det bare én ting til hun trengte.

Det var ved juletider året før at hun og Vilhelm hadde vært i selskap hos søstera hennes, Alexandra Thaulow og hennes mann. De satt og prata litt sånn alminnelig belevent etter middagen, og det gikk om løst og fast, stort og smått, med litt hovedvekt på kultur og sånn, da, og særlig kulturen i Paris, der de alle hadde sett og opplevd så mye flott og stort. Spesielt dvelte de ved Le Cabaret og hvordan den kunne frambringe de herligste ting med enkle midler. Akk, her hjemme hadde de jo ikke noe sånt. Men det var da lyset gikk opp for Alexandra.

– Det skal dere nettopp lave her hjemme! sa hun henvendt til gjestene. – Dere har vært så mange steder i utlandet og sett og hørt så meget, og Dybwad har jo lavet viser i hele sitt liv og er vant til det, nettopp. Så det skulle passe akkurat for dere å lave en kabaret i Kristiania!

Det var startskuddet for Nordens første kabaret, et dristig eksperiment, siden alle andre underholdningstilbud i byen var av det mer folkelige slaget. Men innen de kom så langt som til der de var for hundre år sida i dag, var det ikke lite å ordne med. De tråla hele byen gjennom for et lokale, fra Steen & Strøm til Nationaltheateret. Det var ikke lett å finne noe som tilfredsstilte krava om noe intimt, ikke for stort, men som måtte ha litt plass også. Det så helt håpløst ut, alt som virka det minste brukbart var opptatt. Men en slektning, Fredrik Stang Lund, hadde kontrakt på andreetasjen i Tivolibygningen mellom Stortingsgata og Klingeberggata. Et litt simpelt sted der det tidligere hadde vært biljardhall og gode greier. Stang Lund prøvde å få henne fra det, men man fikk ta det man kunne få. Så hadde man jo det man hadde.

Spent som en felebåge åpna Bokken Lasson programmet med en liten orienterende tale om kabaret ute i verden. Så slo Maja an de første tonene, og hun stemte i med Tuppen og Lillemor. Chat Noir var åpna.


onsdag 29. februar 2012

29. februar 1912 - Einar Sem-Jacobsen

Einar Sem-Jacobsen så utover Bislett. Det så litt mistrøstig ut, og han lurte på om de kanskje burde tenkt seg litt mer om før de valgte dato. Tåke var ikke noe ukjent fenomen i månedsskiftet februar/mars i hovedstaden. Og foreninga hans, Norsk Luftseiladsforening, hadde heller ikke fått den store oppslutninga til ballongkampen sin. Men foruten sin egen ballong, «Norge», hadde de iallfall fått med en dansk, «Danmark» og to tyske, «Emden» og «Leipzig». Alle fire ballongene var vel fylt opp med lysgass og klare til start. De var et selsomt syn der de sto forankra på idrettsplassen foran ei mindre forsamling skuelystne.

F.v. «Norge», «Danmark», «Essen» og «Leipzig»,
fra www.nlf.no
Han hadde ikke venta å se svigerforeldra blant de få tilskuerne som hadde våga seg ut i tåkehavet. De mente at han burde finne seg noe skikkelig å gjøre i stedet for disse vanvittige flydrømmene slik at han kunne skaffe seg sitt eget hjem nå som han var familiefar og greier. Derfor hadde han håpa at dette arrangementet skulle bli noe mer spektakulært. Men de skulle nok få se. Luftfart var framtida. Han hadde agitert utrettelig for den med artikler og foredrag land og strand rundt siden han hørte om brødrene Wrights vellykka forsøk i 1903. Han tok initiativet til å stifte luftseilasforeninga i 1909, året etter sin første ballongferd. Og alle studiereisene hans i Europa kulminerte med at han fikk sitte på med sjølveste Orville Wright himself under flystevnet i Berlin samme høst. Det ga perspektiver. Om ikke mange tiår, mente han, ville enhver nordmann med et minstemål av midler ha sin egen flyvemaskin. Hvorfor skulle noen frivillig ville nekte seg en slik frihet, et slikt utsyn, slike transportmuligheter? For ikke å nevne hvilke muligheter det ga for krigføringa. Her gikk utviklinga fort, og hang man etter, kunne man bli sittende igjen som tyrken.

Startsignalet gikk, fortøyningene blei kappa og de fire ballongene seila sakte ut i tåkehavet til applaus fra de skuelystne, før de alt for fort forsvant ut av syne. Om bord på «Norge» fikk Sem-Jacobsen sin fulle hyre med å navigere. Han måtte vinne høyde raskt, ellers kunne han risikere å få kirkespir og det ene med det andre dukkende fram fra tåka uten varsel. Men kom han for høyt, var det jo totalt umulig å se landemerker slik som været var. Målet var Eidsvollsbygningen, og det burde være mulig ut fra det lille som var av vind. Men man dreiv jo litt på lykke og fromme med dette utstyret. Ballongen hadde kosta 8000 da foreninga kjøpte den inn to år før, og det var en betydelig sum, godt og vel ei handfull kontoristårslønner. Men skulle man gå til innkjøp av ei flymaskin, måtte man nok opp i det firedobbelte. Noe av formålet med denne ballongkampen var nok også å bidra til å finansiere et slikt kjøp. Men det lå ikke an til at inntektene ville bli helt slik man hadde regna med.

Det var ikke mange landemerker Sem-Jacobsen fikk øye på i løpet av den halvannen time lange luftferden sin, og han hadde ikke noen anelse hvor han befant seg da han traff bakken. Ikke var det noen lokale som hadde sett ballongen hans heller, så han måtte gå til nærmeste gård for å få vite hvor han var. Det viste seg at han hadde havna på Hadeland et sted, langt unna målet. Han vant ballongkampen allikevel, for de andre deltakerne hadde havna enda lengre unna. Men pengepremien som var satt opp til den først ankomne ved Eidsvollsbygningen fikk han ikke.

P.s.

tirsdag 28. februar 2012

28. februar 1912 - Alice Guy-Blaché

Alice Guy-Blaché pusta letta ut. Enda en film klar for distribusjon. Hun syntes nok ikke at resultatet var helt perfekt. Å være tre om å regissere den var kanskje ikke det ideelle, det blei litt mye søl, og sjøl om ridescena og gravescena ikke var så veldig vesentlige for handlinga, var de kanskje litt vel brutalt klipt. Men det skulle jo ned på 10 minutter, så noe måtte man jo ta. Uansett var den ganske festlig, syntes hun. Billy Quirk gjorde alltid en god jobb, og portrettet hans av en homofil gutt som lærer seg å bli mann for å kunne gifte seg med ei rik jente var ei skikkelig perle, mente hun, den ville gå rett hjem, utvilsomt.

Hun var født i Paris i Frankrike, filmens hjemland, av velstående foreldre som dreiv en bokhandlerkjede i Chile. Men den gikk konkurs og alle barna i den store familien måtte finne seg noe å gjøre. Sjøl hadde hun lært stenografi, og fikk jobb i et firma som dreiv med foto, det var spennende og ultramoderne, syntes hun. Men etter ett år blei den kjøpt opp av investorer under ledelse av Louis Gaumont, som var interessert i å jobbe med film. Enda mer spennende, syntes Alice, og det varte ikke lenge før hun hadde lært seg det som var å lære om temaet. Snart regisserte hun sine egne filmer, opptil et par stykker i uka, og innførte mange eksperimentelle nyvinninger, blant annet med lyd og farge og forskjellig trickfilming. Storsatsinga om Kristi liv i 1906 hadde vakt sensasjon, den mest påkosta filmen til da med 300 på rollelista. I 1907 gifta hun seg med Herbert Blaché, en engelsk kameramann som jobba i selskapet, og dro til USA for å produsere Gaumont-filmer for det store markedet der. Men i 1910 brøyt de ut og stifta sitt eget selskap, Solax Company. I selskapets lokaler i Flushing, New York produserte de filmer i alle mulige kategorier og i høyt tempo, det var iallfall et par dusin i året.

Alice klappa kassene med filmruller ømt for hundre år sida i dag og ønska dem lykke til på ferden ut i verden.

Ikke langt unna, i Camden, New Jersey, la trombonevirtuosen Arthur Pryor siste hand på den siste innspillinga med bandet sitt i regi av Victor Talking Machine Company, der han jobba som dirigent og arrangør etter å ha turnert i flere år med bandet sitt som han danna etter å ha vært solist i John Philip Sousas orkester, også i flere år. Vent litt, den har ei side til.

mandag 27. februar 2012

27. februar 1912 - igjen Edward Wilson

Wilson, fra
Wikimedia Cmns
Han hadde fått nok, Edward Wilson, av den diabolske freden som hvilte over dette gudsforlatte kontinentet. Kapteinen hadde stadig de siste dagene bekymra seg over hvor seint på sesongen det var, og for 100 år sida i dag hadde bekymringene plutselig manifestert seg i form av nærmere 40 kuldegrader. For bare seks dager sida hadde det vært behagelige 13 midt på dagen. Så hadde det falt til 19, til 23, til 27, så 24, så 27 igjen, og de hadde klagd over kulda, men dette var noe annet. De hadde målt 36 midt på dagen og det var nede i 38 om natta. Ikke så fælt enkelt å holde varmen i soveposene. Var det høst allerede nå, eller var dette forbigående?

Heldigvis hadde føret ikke vært så ille de siste dagene. De hadde tilbakelagt et tosifra antall engelske mil for tredje dag på rad, og i dag var distansen 12,2 mil, 19,6 km, det beste de hadde klart siden de kom ned fra breen. Det var bare 50 km igjen til neste depot, det midtre barrieredepotet, og siden de hadde 6 dagsrasjoner igjen, planla kapteinen å øke rasjonene i morgen. Det skulle smake! Praten gikk omtrent ikke om annet enn mat, bortsett fra rett etter måltidene. De var like sør for den 82. breddegraden. 25 dagers marsj i dette tempoet burde kunne bringe dem i sikkerhet. Det skulle bety omtrent ved høstjevndøgn. Det var iallfall noe å se fram til. Et fire måneder langt eventyr, som hadde blitt til et mareritt, var i ferd med å nærme seg slutten.

Det største problemet nå var parafinen. I nedre barrieredepot hadde det vært atskillig mindre enn de hadde tenkt, og smaken på noe av provianten tyda også på at det hadde vært en lekkasje. Med forsiktig rasjonering var det nå igjen parafin til 3 dagers bruk, så det var best at de holdt tempoet oppe. Forhåpentligvis var det ikke noen slik lekkasje i neste depot. Men det var ikke noen lystelig marsj, å spise parafindunstende kjeks og ikke ha nok brensel til å smelte den snøen man trengte for å drikke. Det begynte å nærme seg tida da det kunne være muligheter for å møte folk nordfra. Bikkjer var omtrent det eneste de snakka om nå bortsett fra mat, og lyden av bikkjeglam, som betydde at de var i sikkerhet, sto øra stadig på stilk etter. Men hadde ordrene vært klare nok? Det var ikke fritt for at det var en del forskjellige å velge mellom.

Den harde kulda var deprimerende, og til og med Bowers hadde problemer med å holde humøret oppe. Tapet av kameraten ti dager før gjorde også sitt. En snikende følelse av å være fortapt i ødemarka hadde begynte å gjøre seg gjeldende, den alle kjenner som har opplevd å gå seg bort på tur i guttedagene. Det lune hjemmet var noe man alltid bar med seg når man forlot det, uansett om man var på den andre sida av kloden eller like rundt nærmeste hjørne. Men gikk man seg bort, svant det trygge hjemmet plutselig hen og var utafor rekkevidde. Få ting var så ensomt som den følelsen. Wilson løfta blyanten og beskreiv nøkternt været og marsjen de hadde gått. Han hadde skrivi dagbok hele livet, men nå visste han ikke om han hadde lyst til å skrive mer.

Ensom i isødet, fra Edward Wilson's Antarctic Notebooks av D M Wilson og C J Wilson

26. februar 1912 - Lewis Truby igjen



Det store hjulet dreier, dreier. Langsomt, langsomt mens det maler livets minner ned til støv. Skjebner løftes begge veier, opp og ned mens unge rygger krøkes, gamle knekkes, liv blir død.

Det var en livlig kveld på Gough Arms i Wednesbury. Mellom avsynging av gamle og nye travere som Lavender Trousers, Margie eller The Girl I Left Behind Me, gikk praten fra munn til munn om de siste begivenhetene. Lew Truby og arbeidskameratene hans satt og diskuterte ivrig med halvlitere i hendene. De var ferdig med dagens jobb og hadde fått betalt for dagen, men hvem visste hvor mange dager til de ville være i jobb. I Alfreton, Derbyshire hadde streikevarselet gått ut for 100 år sida i dag, og arbeiderne der var de første som gikk ut. I Wednesbury hadde de bare et par dager til på seg.

Forhandlingene hadde pågått siden streiken blei vedtatt i uravstemning den 17. januar, men ingen av partene hadde vært villige til å fire i minstelønnsspørsmålet. Lew hadde i dag som alle dager fått betaling per kubikkfot for det kullet han hadde brakt opp i dagen, med intrikat beregna tillegg for eventuelle uproduktive oppgaver som å rydde eller justere stempler eller liknende, og for «unormale steder», der det var vanskeligere å hakke ut kull enn ellers, på grunn av mye stein, vannårer, bløtt tak og sånt. Hver arbeider var sjøl ansvarlig for å gjøre krav på slik ekstrabetaling, og Lew var lei for det, men han var ikke så flink til sånt, var litt for tilbakeholden av seg. Han var sikkert en av dem som ville dra fordel av minstelønnssystemet, mente han.

Om ikke lenge nå, så ville hjulet slutte å dreie også i Wednesbury.

søndag 26. februar 2012

25. februar 1912 - Sven Låftman

Fredag den 23. februar var det godt vær med passelig kulde og litt lett snø i den svenske hovedstaden da Kristiania Skøiteklubs lag til pokalkampen ankom med tog og blei mottatt av Ulrich Salchow og Anton Johanson fra arrangørklubben Stockholms Allmänna Skridskoklubb og Sven Låftman, sekretær i Svenska Skridskoförbundet, som norske skøyteløpere da her møtte for første gang. Det skulle ikke bli den siste.

KSK-laget, Berntsen, Mathisen og Lundgreen, mens Johannessen mangler.
Fra Dagens Nyheter.
KSK-laget besto av Oscar Mathisen, Trygve Lundgreen og Stener Johannessen samt Einar Berntsen, reserve for Henning Olsen som ikke hadde blitt bra av skaden han pådro seg under VM. Den ikke ukjente Johan Schwartz (norgesmester og Europas beste løper 1903) var med som lagleder. Johannessen var ikke med toget, han hadde gifta seg to dager før og skulle komme etter lørdag morgen i lag med den lykkelige. Etter å ha lagt fra seg bagasjen i innkvarteringa dro de rett til banen, som ikke var den samme som EM-banen, Östermalms Idrottsplats, det var Olympiastadion, som sto nybygd og klar for sommerens leiker, og som nå skulle tas i bruk til skøyteløp for første gang. Oscar tok noen runder på isen og fant den i like god stand som på Östermalm, der han hadde satt verdensrekord to uker før. Han uttaler til avisene at banen virka godt skjøtta og hadde vel avveide svinger. Avisene skryter også uhemma av det norske laget og mener at de utmerker seg ved god stil og rikelig muskelkraft. Stilen virka uoppnåelig, mente de, men både Andersson og Axelson burde kunne måle seg når det gjaldt kroppskrefter.

Svenskene hadde toppa laget sitt foran pokalkampen. Det var mer splittelse i skøytemiljøet i den svenske hovedstaden enn i den norske, og SASK hadde lidd et ydmykende nederlag for Helsingfors uka før EM. Derfor bestemte forbundet at de skulle forsterke laget. I tillegg til Paul Zerling og Moje Öholm fra arrangørklubben hadde de innkalt Otto Andersson fra IFK Nyköping og Petrus Axelson fra Tranås AIF. Ernst Cederlöf fra Hammarby IF hadde dratt rett til Trondhjem for å være med på skøytedelen av den nordafjelske vinteridrettsuka sammen med flere andre VM-deltakere, og forbundet telegraferte for å få han med på laget. Da han protesterte, sendte de et nytt telegram (og jeg har en velfundert mistanke om at det er ved den ovafor omtalte sekretæren) der de truer med utestengelse hvis han ikke kom. Cederlöf var også venta med morgentoget lørdag.

Lørdagen opprant og begge laga blei komplettert som beregna. Dessverre var ikke været så godt, det snødde livlig og blåste ganske friskt. Likevel fyltes banen uvanlig godt til lørdag å være, det benka seg opptil 5000, nysgjerrige både på den nye banen og på Oscar, som figurerte prangende på store plakater rundt omkring i byen med navnet i feite typer, foruten at forhåndsomtalene tyda på at det svenske laget var sterkere enn noen gang før. Starten blei utsatt fra halv tre til tre for å få inn flest mulig, og av hensyn til de to deltakerne som kom med morgentoget.

Første par på 5000 m var Petrus Axelson mot Trygve Lundgreen. Axelson, som hadde begeistra hjemmepublikummet med overraskende gode løp under EM, åpna brennhardt med korte, rappe tak og la VM-treeren langt bak seg. Men det tok ikke lang tid før nordmannen begynte å hale innpå igjen med de lange, seige draga sine. Ved 3000 m passerte han svensken i god fart og dro jevnt og sikkert fra de siste 5 rundene i vinden og snøværet. I mål var han nesten langsida foran. Tidene var 9.27,2 og 9.38,1, og Olympiastadion hadde fått sin første banerekord.

Ingen god åpning for hjemmelaget altså, men heldigvis hadde man et par til før Oscar Mathisen skulle av gårde. Paul Zerling var kjent for stor energi og mjuk skøyteføring, men virka litt liten ved sida av den kraftige Johannessen, som klaga over forkjølelse før start. Også Zerling åpna hardt, men nordmannen fulgte med stilfulle, lange og kraftige skjær, og tok over etter noen få runder. Svensken ga seg ikke, han tok en spurt og var oppe i ledelsen igjen. Noen runder til hang han med, men så blei tempoet for hardt. Mot slutten dro Johannessen kraftig fra og vant med over ei langside på ny banerekord 9.20,2.

Andersson møtte til neste par med ikke liten respekt for det norske fenomenet i den andre banen. Men Oscar åpna pent, som han hadde fått for vane, og svensken hang godt med de første rundene. Han forsøkte seg med en liten spurt, og straks var han godt foran. Ei runde eller to fikk han lov til å holde på slik til forundra applaus fra det store publikummet. Men så satte skøytekongen farta opp for alvor. 42-rundene kom på ei snor og den svenske mesteren var snart kraftig distansert. Mot slutten satte Oscar farta enda høyere opp og kom inn på 8.59,3 – første tid under 9 på svensk bane. Andersson tusla inn nokså nedslått på 9.30,2, bak begge de to andre nordmennene. Litt stram i maska sto en forbundssekretær blant publikum og konstaterte at Olympiastadion hadde blitt ei leikegrind for de norske gjestene.

Og siste par med den norske reserven mot Cederlöf, beste svenske internasjonale mesterskapsdeltaker denne sesongen, skulle ikke bringe noen trøst. Cederlöf var trøtt etter den lange reisa, og han var satt opp i siste par av hensyn til det, foruten at starten var utsatt en halvtime. Men Berntsen, som karakteriseres som en liten tekniker med stil like briljant som noen mester, var ikke så hensynsfull, og tok ledelsen fra start. Svensken svarte i neste runde og overtok teten, men han måtte kjempe for den. Inntil 7. runde hadde han nordmannen like i hælene, og etter 8. var han bak. Den trøtte svensken resignerte, Berntsen dro fra, og i mål var forskjellen over ei langside også i dette paret.
Resultater
1.Oscar Mathisen     8.59,3 BR
2.Stener Johannessen 9.20,2
3.Trygve Lundgreen   9.27,2
4.Otto Andersson     9.30,2
5.Paul Zerling       9.35,1
6.Einar Berntsen     9.35,2
7.Petrus Axelson     9.38,1
8.Ernst Cederlöf     9.49,1

Poeng: KSK 6 - Sverige 15
På kvelden hørte man nyheten om at Ippolitov samme dag hadde gått på 8.41,6 i Trondhjem. Det var et gjennombrudd, for en mann vi skulle høre mer om i tida som kom. Han hadde også annonsert sammen med Sæterhaug at de skulle gjøre et nytt verdensrekordforsøk på mandag hvis været holdt seg like bra. Det hadde blitt satt fire banerekorder i stevnet, 18.10,2 i tillegg den nevnte tida av russeren, og 45,8 og 2.25,2 av Sæterhaug.

Søndag hadde været bedra seg. Det var grått, men vindstille og rundt 0 grader. Tung, fuktig luft, men god is. Til tross for at det var søndag, kom det ikke flere tilskuere enn dagen før, ca. 5000. Litt skuffelse over de svenske prestasjonene dagen før spilte nok inn, det må man regne med. Men det var livlige, interesserte tilskuere som skapte stemning rundt banen, der bildene tyder på at tribunene ikke var satt opp ennå. Ved start kl. halv 2 for hundre år sida i dag var det en halv kuldegrad, et ganske lett drag fra nordvest og speilende blank is. De svenske og norske pokalkjemperne formeling dansa prøverundene sine og virka mer enn alminnelig opplagte. Klokka ringte, musikken spilte opp og Oscar Mathisen stilte til start mot Otto Andersson. Tilskuerne stimla sammen om mål.

Flagget falt og nordmannen satte straks opp sin berømte fart. Han dro fra parkameraten, men Andersson gikk bra og var bare 15 meter bak i mål. Tidene var 45,2 og 46,8 – svensk rekord på Andersson. Paul Zerling var ikke noen sprinter, og lot seg utklasse av en langdistanseløper som Johannesen i neste par. Tidene var 48,2 og 49,6. Cederlöf møtte igjen Berntsen, som gikk godt og så ut til å skulle beseire han igjen, men et kraftig feilskjær i siste sving satte han ut av spill til ellevill jubel fra publikum: 47,6 og 49,0. I siste 500 m-par var det lenge jevnt mellom Lundgreen og Axelson. Nordmannen hadde et par meters forsprang fra siste indre, men så viste svensken noen av de egenskapene som hadde gjort han til en yndling under EM og kneip parseieren så vidt. Begge fikk samme tid, 48,1.
Resultater
1.Oscar Mathisen     45,2 BR 
(sto til Bobby McLean slo den i 1920)
2.Otto Andersson     46,8 p SR
3.Ernst Cederlöf     47,6
4.Petrus Axelson     48,1
5.Trygve Lundgreen   48,1e
6.Stener Johannessen 48,2
7.Einar Berntsen     49,0
8.Paul Zerling       49,6

Poeng: KSK 12 - Sverige 9, sum 18 - 24
Forbundssekretæren pusta letta ut. Landsmennene hans hadde seira. Bare 6 poeng å ta igjen foran siste distanse nå, men hvordan skulle det gå til med en så umulig en der oppe i toppen? Bare flaksen og de høyere makter igjen å ty til, og det var visst ikke noen tegn til at de smilte mer til fosterlandets sønner enn til nordmennene akkurat nå. (Og man kunne vel ikke gi seg til å hjelpe dem heller?) Men iallfall gjorde svenskene en mye bedre figur på denne distansen enn dagen før.

Paul Zerling, den svenske rekordholderen på distansen, åpna ballet på 1500 m mot Berntsen. Han starta friskt og dro straks fra nordmannen, som ikke hadde noe å svare med og blei slått med 30 meter til publikums store tilfredshet. Johannessen og Axelson kjempa en hissig kamp i neste par. Svensken leda til første passering, men i andre runde blei han passert av nordmannen i god fart og med en svingteknikk som karakteriseres som akrobatisk. «Nu vinner nordbaggen,» stønna man rundt banen. Det gjorde han også med glans og tok ledelsen og banerekorden med 2.32,4. Otto Andersson var fra start forberedt på å være statist mot den norske storfavoritten i neste par, knust som han hadde blitt på de to foregående distansene. Han prøvde heller ikke å ta opp noen kamp denne gangen, men gikk heller inn for å slå Johannesen, noe han klarte med 2.31,6, mens Oscar fløy gjennom svingene i det morderiske tempoet man hadde blitt vant til å tilskrive han, og tok teten med 2.26,4, som skulle bli banerekord til Arvo Tuomainen slo den i 1921. I siste par tok Lundgreen i første runde ledelsen mot Cederlöf, som var mer opplagt igjen etter ei natts god søvn, men så begynte en hard kamp. Til neste passering lå svensken først, antakelig i indre, men foran sisterunda hadde nordmannen fått seg et forsprang igjen. Det var på 10 meter, og det så mørkt ut for hjemmehåpet, men han satte opp en langspurt av tradisjonelt svensk merke, passerte makkeren i siste del av siste sving og var først i mål med 2.30,3, 3/10 foran Lundgreen og til stor begeistring for folkemengda.
Resultater
1.Oscar Mathisen     2.26,4 BR
2.Ernst Cederlöf     2.30,3
3.Trygve Lundgreen   2.30,6
4.Otto Andersson     2.31,6
5.Stener Johannessen 2.32,4
6.Paul Zerling       2.33,3
7.Petrus Axelson     2.34,5
8.Einar Berntsen     2.36,4

Poeng: KSK 9 - Sverige 12, sluttsum 27 - 36
Den frakkekledde forbundssekretæren trakk på skuldrene. Vel vel, så hadde man iallfall kjempa jevnt med nordmennene andre dag. At man skulle kjempe på like fot med dem i snøstormen på lørdag var vel kanskje ikke å vente, de var jo Roald Amundsner alle som en.

Så bar det til premieutdeling og middag på Hotel Royal, der Victor Balck overrakte KSK-laget pokalen til odel og eie. Deretter var det toget hjem for Mathisen, Lundgreen og Berntsen, mens Johannessen skulle bli i Stockholm noen dager og feire hvetebrødsdagene sine.

Pokalen, fra Dagens Nyheter
-

lørdag 25. februar 2012

24. februar 1912 - Paolo Emilio Thaon de Revel

Revel, fra Wikimedia Commons
Kontreadmiral Paolo Emilio Thaon de Revel sto på brua av panserkrysseren Guiseppe Garibaldi og lurte på hvor alle blomstene hadde blitt av. Han kjente den kjølige middelhavsbrisen rufse seg lett i det pyntelige skjegget og den velpleide barten. Februarmorgenen var grå, og det var ennå ikke helt lyst. Han hadde blitt vekt ved 5-tida for en oppkvikkende frokost på mjølkekaffe og søte kaker og litt briefing fra sine nærmeste underordna. Ordrene hans var klare. Han skulle følge dem til punkt og prikke, ja, så sant Den allmektige ville det.

Dagen før hadde italienerne vedtatt å annektere Kyrenaika og Tripolitana, og nå ville de legge press på tyrkerne for å få dem til å akseptere det ved å eliminere det de hadde av flåtestyrker i det østre Middelhavet, styrker som iallfall teoretisk utgjorde en trusel, ikke bare for trafikken til og fra Libya, men også til og fra de italienske besettelsene i Somalia og Eritrea sør for Suezkanalen.

Ei stripe av land begynte å komme til syne i øst, omtrent der de hadde venta den. Den vokste og fikk skoger og hus, med fjerne fjell i bakgrunnen. Husa vokste til en by, Beirut, den evige drømmen om havet, som lå og sov i de tunge skyggene av sedertreskogen. En verdensby med 100000 innbyggere, tredjeparten europeere, mest franskmenn (som kalte den Beyrouth). En åpen by uten befestninger eller forskansninger, de eneste kanonene var de som var montert på korvetten Avnillah, som lå i den moderne havna, bygd av franskmennene i 1894, og den lille torpedobåten Ankara, oppkalt etter en forholdsvis ubetydelig gammel by i det anatoliske høylandet. Dette var den tyrkiske østmiddelhavsflåten.

Patetisk, tenkte Revel mens han senka kikkerten. Sjøl hadde han i tillegg til Garibaldi panserkrysseren Francesco Ferruccio med seg, og sin egen korvett og torpedobåt.

– La oss vekke disse hedningene, sa han til en sidemann. – Klar med skremmeskuddet!

Det smalt. Den hvite røyken sto ut av kanonrøret og den tomme granaten traff sjøen ikke langt fra den nærmeste tyrkerbåten. Omsider blei det firt en båt ned fra Avnillah, og den kom roende utover med hvitt flagg i baugen. Det var kapteinen, og kommandanten for den tyrkiske styrken. Revel kalte han til seg. Det var korte forhandlinger.

– Klokka ni må altså båtene være overgitt, oppsummerte han. – Ellers vil kanonene spille opp.

Klokka var halv åtte. Tyrkeren stavra ned leideren igjen. Roerne arbeida seg møysommelig inn mot land.

Tida gikk. Kommandanten virra rundt i byen på jakt etter guvernøren, walien av Beirut, som hadde autoritet til å overgi den lille flåten. Hvis en skal tru tyrkerne, fant de han ved halv 9-tida, og satte han raskt inn i saka. Ti over halv ga han ordre til å overgi båtene. Ifølge italienerne, nekta han.

Imens gikk minuttene også om bord på Guiseppe Garibaldi. Den blei ti på ni uten at noen hadde sett snurten av noen forhandlere, den blei fem på ni. Revel hadde lommeuret i handa. 37-38-39-40-41-42-43-44-45-46-47-48-49-50-51-52-53-54-55-56-57-58-59-9.00.00. Han senka handa med lommeuret. Kommandoen blei gitt. Avstanden var 6000 meter. Rykket i skipsdekket da breisida blei avfyrt og ikke minst braket og de tjukke grå veltende røykskyene ga en sånn fjetrende følelse av virilitet, syntes han. Han drømte om den dagen da han skulle stå på brua til ei av de virkelig store skutene, men ville han få bruke talenta sine da? Denne konflikten kunne umulig vare så mye lengre. Og hvem visste hvor mange år det kunne gå til neste gang sjansen kom? Det fikk bli noe nede i koloniene kanskje, ei bombardering av opprørske landsbyer eller noe sånt. Bah!

Prosjektilene tegna vakre usynlige buer gjennom de seks kilometerne luft og deisa ned i og omkring det gamle tyrkiske skipet med høye vannsøyler eller ildgule eksplosive glimt. For hvert glimt blei det drept og lemlesta tyrkere under forvridd stål. Muhammed fikk færre tilhengere hvert sekund.

Innen klokka 2 var alt over. Da lå tyrkerbåtene på sjøbunnen, og guvernørpalasset og den ottomanske banken hadde fått noen treffere som ekstrabonus, uten at en eneste italiensk sjømann eller skute hadde fått så mye som ei skramme. Perfekt gjennomføring. Rein slakt. Men heroisk? Slaget om Beirut. Litt av et «slag». Revel slo kikkerten sammen og stakk til sjøs uten videre seremoniell. Ville de aldri lære, tenkte han. Ville de aldri lære?

Angrepet, fra Wikimedia Commons

torsdag 23. februar 2012

23. februar 1912 - Henry Chervet



- Allez Messieurs!
- Au premier sang!
- En garde!
Det kunne være risikabelt å være journalist i boulevardpressa i Paris for 100 år sida i dag. I fjor hadde han duellert for Marie Curies ære, Henry Chervet. I år var det noe mer trivielt. Som Le Figaro refererer her, hadde dr. Drouat og grev de Nabat fekta godt i et fektestevne, og fått god omtale i alle avisene, unntatt ei, La Presse, som hadde litt å utsette på fektinga til greven. Grev de Nabat hadde sendt et brev til journalisten, Louis Baudry, som denne hadde tatt anstøt av. De utveksla vitner, og voldgiftsdomstolen kom til at det ikke var begått noen urett.

Imidlertid dukka grevens brev plutselig opp i Gil Blas, avisa til Henry Chervet. Dermed sendte Baudry to nye vitner, Henri Marmottan og løytnant Touny til Pierre Mortier, sjefredaktøren i avisa (som også hadde utkjempa en duell til Marie Curies ære i november året før). Der blei de henvist til Chervet og en kollega, Jacques Boulenger, og fikk publisert sin versjon i et offentlig brev.

Samtidig avslutta voldgiftsdomstolen arbeidet sitt, og saksopplysningene kom etter hvert fram i diverse aviser. De viste seg å stemme dårlig overens med det som Marmottan og Touny hadde opplyst til Chervet og Boulenger, og de sendte dem et ganske krast brev der de nærmest anklaga dem for mened. Det blei utveksla vitner igjen, og siden man ikke kom til enighet, var det nå klart for denne duellen.

Duellen vakte stor interesse i fektekretser. Touny var kjent som en ypperlig fekter, trent av professor Baudry (ikke nært i slekt med journalisten), mens Chervet ikke hadde samme ry, men var kjent for å være rask og hadde skaffa seg litt praktisk erfaring de siste månedene.

Nå vel, duellen blei referert utførlig i avisa, som en hvilken som helst sportsbegivenhet. Den endte med at Chervet fikk seg et 4 cm djupt sår i bicepsen, og beskyldningene han hadde sendt i brevet var dermed offisielt døde og maktesløse.

Det hører med til historia at Boulenger og Marmottan skulle møtes dagen etter «au pistolet»...

Litt småplukk fra ellers i verden: Det italienske deputertkammeret vedtok med 431 mot 38 stemmer (for det meste sosialistiske) å annektere de tyrkiske provinsene Tripolitana og Kyrenaika. På Antarktis var Edward Evans og William Lashly brakt i sikkerhet på Hut point, der Atkinson sendte beskjed til hovedkvarteret på Cape Evans om at noen burde dra sørover med bikkjer for å møte Scott. Scott sjøl sleit seg nordover med de 3 overlevende mennene sine. De var like sør for det nedre barrieredepotet på 82º 47' S og regna med å finne det dagen etter. Dagboka hans viser lite tegn til sorg over den tapte kameraten, snarere lettelse over at de slapp å dra på han lenger. Allerede dagen etter var de nede på barriera og fant slakteplassen til ponniene med et stort depot kjøtt som de festa på. Det var jo heldigvis ikke så langt igjen nå, men det begynte å bli seint på sommeren.

Amundsen på sin side var om bord på Fram, og observerte samme dag ei terne, som tyda på at de ikke var langt fra land.

onsdag 22. februar 2012

22. februar 1912 - Anton Fokker



Han var ikke interessert i å fly bare for å fly. Nei, han var interessert i å fly fordi han kunne fly og kunne bygge fly bedre enn de fleste andre. Og fordi han følte seg sikker på at han kunne lage seg et levebrød av det. Det var derfor han og hjelperne hans hadde samla seg her på kontoret ved Johannisthal flyplass 15 km sørøst for Berlin for hundre år sida i dag.

Han hadde aldri vært noe for å lese bøker, oppsøke venner og sånt som alle andre var så inderlig besatt av å kaste bort tida med. Hvis det ikke hadde vært for alle disse fantastiske mekaniske tinga hadde han kanskje vokst opp fullstendig absorbert av det indre sjelslivet sitt uten mulighet for andre til å få kontakt med han. I barndommen kunne han sitte i time etter time med leiketoget i en krok uten å gi fra seg annet enn assorterte fløyte-, bjelle- og dampkjelelyder. I skoletimene satt han bare og drømte om å komme ut så han kunne leike mer med de mekaniske greiene sine. Kladdebøkene var fulle av arbeidstegninger. Sjøl om familien var formuende etter å ha solgt en stor te- og kaffeplantasje på Java, begynte de å bli bekymra for at de skulle måtte forsørge han hele livet. Men han visste råd. Han ville ta patent på et punkteringssikkert hjul han hadde utvikla. Dessverre viste det seg at det eksisterte et fransk patent på den samme konstruksjonen.

Øya hans blei løfta mot himmelen da Wilbur Wright var på europaturné og holdt oppvisninger i 1908, og han begynte å interessere seg for flykonstruksjoner. Som et mottrekk sendte faren han i 1910 til den tekniske skolen i Bingen i Tyskland for å få opplæring som bilmekaniker. Flysporten hadde krevd dusinvis av unge, modige liv til da, og forsikringsbransjen ville ikke ta i den med ei ildtang. Han oppdaga at den biltekniske skolen i Mainz hadde et flykurs, og skreiv hjem med anmodning om å bli overført dit, rimeligvis uten å nevne noe om flykurset. Her boltra han seg med fanatisk glød og visste etter kort tid mer om å fly og bygge flymaskiner enn noen av lærerne sine.

Den første modellen hans, som han kalte De Spin (edderkoppen), på grunn av alle bardunene, klarte læreren hans å kræsje. Den andre, under samme navn, dudde til et kort hopp bort til nærmeste eplehage. Men allerede den tredje, også under samme navn, var stabilere og minst like manøvrerbar som noe annet på markedet. Han begynte å tjene penger på oppvisninger rundt om i Tyskland og røpte forsiktig nyheten i brev til faren samtidig som han ba om penger til å konstruere nye modeller. Faren snudde helt om, letta over at han tilsynelatende allikevel skulle slippe den livslange forsørgelsesbyrden, og ba han komme og lage oppvisning i hjemlandet også. Den 31. august 1911 holdt han oppvisning i hjembyen Haarlem der han fløy De Spin rundt tårnet til Sint-Bavokerk til mengdens store fornøyelse, attpåtil på dronning Wilhelminas bursdag. (Rekonstruert øverst på sida her.)

Han visste hva han ville bruke livet til nå, og med farens kapital i ryggen satt han her i kontoret på flyplassen i Johannisthal og løfta en penn. De andre som satt der løfta også pennene sine, og med noen få kruseduller og et par dråper blekk var det gjort. Fokker Aeroplanbau var etablert.

tirsdag 21. februar 2012

21. februar 1912 - Teddy Roosevelt

Han hadde bestemt seg. Bill hadde gått over streken nå. Hittil hadde han støtta han og ment at han burde gjenvelges, tross at han ikke hadde vært begeistra for alt han foretok seg. Men han skulle ikke gått løs på JP. JP måtte skånes, han hadde vist at han kunne og ville redde landet, tross det pusset landet hadde spilt han før. Han var en kjernekar og en god venn som brukte ressursene sine slik ressurser skulle brukes. Derfor hadde han bestemt seg. Loddet var kasta.

Det hvinte skjærende i stål mot stål. Toget stansa med et rykk. Flokker av gråkledde menn og mer fargerike kvinner og barn reiste seg og gikk mot utgangene. Flere framtoninger av samme type begynte å komme på og så seg om etter seter. En av dem kom bort til han og presenterte seg: – Donald Robertson, Cleveland Plain Dealer.

Robertson hadde et spørsmål. Det hadde gått rykter, og avisa hans hadde sendt han på toget for å se om det var noe i dem. – Colonel Roosevelt, sa han. – Is it true that you are going to run, or what?

– Aha, my young man! Han smilte, rørte ved hatten, som lå i fanget hans, og sa: – My hat’s in the ring, the fight is on and I'm stripped to the buff.

Toget gikk videre til Columbus, delstatshovedstaden, der det skulle holdes et møte for å gi Ohio en ny grunnlov. Til det møtet hadde han skrivi et foredrag som han mente å bruke til å definere demokratiet i moderne tid. Det inneholdt formuleringer som «Jeg trur på reint demokrati. Som Lincoln mener jeg at Dette landet med institusjonene sine tilhører folket som bor i det. Når de blir lei av den sittende regjeringa, kan de når som helst utøve den grunnlovsfesta retten sin til å rette på den. Vi framskrittsvennlige mener at folket har rett, makt og plikt til å beskytte seg sjøl og sin egen velferd, at menneskerett står over all annen rett, at penger skal være folkets tjener og ikke folkets herre. Vi trur at hvis ikke et representativt styresett virkelig representerer folket, er det slett ikke et representativt styresett. Vi er deltakere i ett av de store slaga i den århundregamle krigen mot privilegier på vegne av det felles beste. Og så videre.

Bare tomt svada kanskje. Du kan dømme sjøl, resten av det står her.

mandag 20. februar 2012

20. februar 1912 - Gisken Wildenvey

                                               Du kom en aften ved vintertide
                                               Hva først du ville, å, ikke si det,
                                               men dine øyne var blå og blide,
                                               og hårets krone
                                               bar tyste vårnetters blonde tone,
                                               og munnen lo.


Hun var født nærmere 17 år tidligere på Austvågøy i Vågan kommune, men der var miljøet for trangt om enn utsynet var vidt. Derfor hadde hun dratt til Kristiania året før, et sted der hun mente hun kunne få utløp for trangen sin til å uttrykke seg kunstnerisk. Hun fikk en jobb som kassadame på Steen & Strøm som hun tjente noen skillinger på, og på fritida leste hun med skuespillere og prøvde seg som danser. Men kroppen hennes ville ikke samarbeide. Hele 175 cm hadde den etter hvert skutt i været, og da egna man seg bare ikke.

Tilværelsen i Kristiania hadde ikke helt blitt den hun hadde tenkt seg. Men hun var ikke rådløs. Blant alle disse skuespillerne og andre bohemer i Kristiania vanka det også en type som var god til å dikte, som hadde vært i Amerika og visste mye, som var populær og tjente nok på dikta sine til å kunne forsørge noen, og som var ganske flott og ikke så forferdelig gammal. Sammen med ei venninne hadde hun blitt enig om at det kunne være lurt å sende han noen dikt som han skulle vurdere. Så det hadde hun gjort, og nå for 100 år sida i dag sto hun altså foran alteret i Vålerenga kjerke, og skulle vies av sogneprest Alfred Eriksen.

Den rake motsetningen til Eriksen, Arbeiderpartiets første stortingsrepresentant, sto også samme dag og avla en hellig ed. Det var Høyres Jens Bratlie, som blei tatt i ed som Norges nye statsminister. Etter mediastormen som fulgte måltalen hans den 28. januar hadde den tidligere statsministeren Wollert Konow den 9. februar fått oppsigelser fra alle høyremennene i regjeringa hans samt utenriksminister Irgens fra sitt eget parti, Frisinnede Venstre. I ei uke prøvde han å stable ei ny regjering på beina, men den 16. måtte han gi opp, og søkte avskjed. I helga var kongen opptatt med å skrive rundetider oppe på Frogner Stadion, men mandag tok han seg tid til å innvilge avskjedssøknaden, og dagen etter hadde altså Høyre samla seg om sin kandidat.

Jens Bratlie var ikke noen samlende sentrumskandidat liksom partirivalen Fredrik Stang, det var kampen mot sosialismen og for militærvesenet som var hovedsakene for han. Bratlie var sjøl yrkesmilitær og hadde tidlig skaffa seg formannskapet i forsvarskomiteen, der han jobba iherdig for å styrke det norske forsvaret. Han var også av bondeætt, oppvokst på Nordre Land. Under han gjorde egentlig bondekonservatismen, som hadde vært en betydelig faktor tidligere, sine siste krampetrekninger. Men på grunn av bakgrunnen hans hadde han slett ikke noe særlig til overs for den fanatiske riksmålslinja til det konservative miljøet i Kristiania, og han lot målmannen Edvard Liljedahl fra koalisjonspartneren få kirkedepartementet, som også styrte med undervisning. Dette skulle føre til at riksmålsavisene skulle få nok å henge seg opp i de neste månedene. Se for eksempel dette fra Adresseavisa den 6. april:

Neutral i maalsaken
Det var jo det Bratlies regjering skulde være. Nu har den faat anledning til at vise sin neutralitet. Den har besluttet at fremsætte proposition om forandringer i skoleloven. Denne har været imøteset med en viss spænding. Det gik ogsaa rygter om at Liljedahl skulde ha beroliget sine venner med, at naar det kom til skoleloven, skulde han vise at han ikke hadde sveget sine gamle idealer. Og han har vist det. Denne proposition er resultatet av skoledirektørens hemmelige raadslagninger, den er sat sammen av Qvigstad og Hougen, og den fremsettes av Bratlies regjering. Den kunde været skrevet i Bondeungdomslaget. Det var skade at det ikke blev forundt Konow-Qvigstad at fremsætte den. Saa kunde der været grund for ministerkrise. Nu faar den antagelig ikke den virkning, skjønt den burde faa det. Er det virkelig meningen at denne proposition skal være Bratlie-Stang-Brænnes forsoningsord i maalstriden?
 I § 73 slaaes nu fast alt som maalmændene har kjæmpet for. Tanken paa noget felles maal her i Norge er opgit. Hver kreds for sig skal bestemme om skolens undervisningssprog. Var ikke Bratlie med paa 10-mandsforslaget, som vilde ha slaat fast, at ialfald herredet skulde utgjøre en sproglig enhet? Man kan dog tale om at propositionen her bygger på praksis. Væsentligere er det vel at den stemmer med det forslag som er fremmet av Eftestøl, Bryggesaa, Grivi m.fl. Det gjælder jo altid først og fremst for en riksmaalsvenlig regjering at gjøre maalmændene tillags. 
 Men stridens kjerne har i den sidste tid været t a l e m a a l e t. Man studset litt over Liljedahls avgjørelse i Kristiansund. Det skulde snart vise sig at denne avgjørelse ikke var ment at skulle ha altfor lang virkning. Maalmændene faar nu fuld opreisning, og Liljedahl faar absolution. Her er propositionen: Den mundtlige norskundervisning skal saa vidt mulig foregaa i s t e d e t s  a l m i n d e l i g e  t a l e s p r o g. I den mundtlige norskundervisning skal dog barna t i l l i k e  o p ø v e s  i den sprogform som er bestemt for de skriftlige arbeider. I de bygder hvor landsmaalet er hovedmaal, er dette greit. I den mundtlige undervisning skal der brukes dialekt, i norsktimen landsmaal. I disse skoler er dermed riksmaalet rensket grundig ut. Der hvor kredsen vil ha barna undervist i riksmaal, skal læreren i almindelighet bruke stedets talemaal. Nu er derved for det første at merke, at dette er en umulig fordring, hvor læreren ikke er vokset op paa stedet. En lærer fra Sørlandet eller Vestlandet kan naturligvis aldrig lære at bruke talemaalet i en trøndersk bygd. Konsekvensen skulde saaledes være at det dermed var slut med vestlændingerne paa Østlandet og i Trøndelagen. Men det er nok ikke ment. Han taler naturligvis sit eget hjemmemaal, og «normaliserer» han dette litt, vil ingen kunne røre ham for det. Man hvad der er forbudt, det er at bruke riksmaal. Videre skal der gjøres forskjel paa undervisningen i andre fag og i norsk. I det sidste skal barna opøves i den sprogform som er bestemt for de skriftlige arbeider. Hittil har man anset det rigtig at sprogsansen og sprogbruken skulde støttes hele skolen igjennem. Nu maa for al ting bruken av landets almindelige kulturmaal indskrænkes til det mindst mulige. Der siges ikke engang at det skal gjennemføres i norskundervisningen. Barna skal bare t i l l i k e   o p ø v e s. Der skal visst ikke noget stort minimum til at tilfredsstille dette krav. 
 Ved denne lov stilles vor skole utenfor det som er almindelig skik i ethvert andet kulturland. Sprogbruken og sprogbehandlingen er fullstændig overgit til hver enkelt lærers forgodtbefinnende. Derved tilføies riksmaalsundervisningen det sidste ulivssaar. Og det er naturligvis tilsigtet. 
 Hvorfor kommer denne proposition netop nu, dagen før paasken, efterat statsraaderne har pakket sine kufferter for at sprede sig ut over landet for at lære folket politik? Svaret ligger nær. Oddmund Vik har fremsat en interpellation, og den maa kirkeministeren svare paa over paaske. Nu har han git saa tilfredsstillende svar, at han trygt kan møte sine gamle venner. Men Bratlie og Stang og Brænne? De har visst ogsaa svaret paa haanden. Det er ikke principper, men opportunisme som bestemmer regjeringens optræden. Og regjeringen vet at i stortinget vil den kunne gjøre regning paa tilslutning fra dine maalvenlige riksmaalsfæller. Vi burde nu endelig kunne faa se en klar optræden fra den fraktion i stortinget som kalder sig riksaalsmænd. Mænd som Hagerup Bull, Meinich og nogen enkelte andre kan man antagelig regne paa. Men en hel del vil støtte regjeringen og maalmændene. Propositionen blir lov, og Bratlies regjering vinder sin første avgjørende seir ved den mest utprægede mållov. Dermed er ogsaa Konow og Berge forsonet. Men vi andre maa med forbauselse spørge: Var dette meningen?

Ellers besto regjeringa hans av arbeidsminister Bernhard Brænne, justisminister Fredrik Stang og utenriksminister Johannes Irgens fra hans eget parti (Irgens hadde tydeligvis bytta parti siden sist), og handelsminister Ambortius Lindvig, finansminister Fredrik Ludvig Konow (ikke direkte i slekt med statsminister Wollert) og landbruksminister Erik Enge fra Frisinnede Venstre. I tillegg til statsministerposten ga han seg sjøl dessuten ledelsen av forsvarsdepartementet og revisjonsdepartementet.

Når nå Bratlie tiltrådte som statsminister, kom vararepresanten hans fra Kristiania inn på Stortinget. Det var Anna Rogstad, og dermed var dagens andre lille store jubileum et faktum.