30. november 1911 - Oscar Wisting

Oscar Wisting, fra
www.webmotell.no/travellersclub

Brua virka solid. Men en kunne aldri vite for sikkert. Han hadde kjørt over dusinvis av slike snøbruer de siste ukene, og hver gang blinka minnet til i bakhuet om uhellet til Bjaaland allerede den tredje dagen på polferden, da både han, bikkjene og sledan nær blei slukt av et bånnlaust svelg. Forsiktig lirka han bikkjene og sledan utpå, skritt for skritt. Det gikk bra, den så ut til å holde. På hver side stirra han ned i et gap som øverst var klart blått, så stadig mørkere til alt blei sugd bort i et ugjennomtrengelig svart mørke nede i dypet. Det var fjetrende. Men han fikk se til å ko... så blei det brått så lett med det samme. Alt styrta og han sviva rundt og rundt nedover i mørket, rundt og rundt, bikkjer og slede virvla i svart tomhet, endeløst, endeløst...

Oscar Wisting våkna med et sett. Ja vel ja. Jo, det kunne godt endt slik på den snøbrua dagen før. Hvis den hadde holdt ett sekund lengre, kunne han vært for langt utpå til å klare seg. Men han hadde vært forsiktig nok, han hadde vært kjapp nok i vendinga, og han hadde bikkjene på parti med seg. Han hadde klart seg.

Utafor teltet var det en strålende morgen. Stor kontrast til det grå, tåkete byge- og vindværet de hadde hatt siden Slaktern. De befant seg midt i et fjellmassiv, høye topper på flere kanter. I går hadde alle ekspedisjonsdeltakerne fått navna sine på hvert av 4 fjell som lå i ei gruppe rett framfor dem. Oscar blunka gemyttlig til Oscar Wistings topp. Bak disse fire kneiste en kjempe som hadde fått navn etter Thorvald Nilsen, en annen ekspedisjonsdeltaker som hadde blitt etterlatt hjemme i Framheim. Høyda var 4500 meter, det høyeste fjellet de hadde sett her nede, og et syn for guder, med alpine topper i de merkeligste fasonger og lysende hvite breer styrtende ned over sidene. Helmer Hanssens fjell hadde en eiendommelig fasong, avrunda topp med en isbre øverst som var så oppsprukken at den likna ei tornekrone, et umiskjennelig landemerke.

Leiren lå i 2600 meters høyde, bredden var 86º21'S. Den lå midt inne i en bre som de måtte krysse, en grusomt forvitra, oppsprukken bre som hadde fått navnet Faens bre. Iallfall hadde den blitt omtalt med dette navnet opptil flere ganger under de første forsøka på å navigere seg vei gjennom den dagen før. Og en portal, 2 meter brei, i en rygg midt oppe på breen, fikk navnet Helvetesporten. Før de tok fatt på breen dagen før hadde de bygd et nytt depot for å lette sledene.

For hundre år sida i dag blei det et eneste strev med prøving og feiling for å krysse dette forrevne monsteret av en bre, og da dagen var omme, lå de bare 15 km nærmere polen. Men utsikten var praktfull. Sola sto i vest og spilte over fjellsidene, der svart, naken stein sto i brå kontrast til hvit snø, blå skygger og det rødgylne skjæret fra den lave sola. Du kunne sitte lenge taust og beundre synet, et syn som kunne være lønn nok for alt strevet den dagen. Høyda var 2650 meter. I det fjerne heva enda høyere fjell seg mot nordøst, en kjede som så ut til å være sine 6500 meter på det meste.

En tilfredsstillende dag tross alt. Strak var ikke veien videre sørover heller, slik det så ut for, men bedre enn dagens terreng burde det være iallfall.

29. november 2011 - William Morgan Shuster

William Morgan Shuster satt og fingra med et papir. Papiret brant som ild i fingrene hans og han følte seg heit og kald om hverandre, som om han hadde feber.

At det gikk an! Hadde han ikke kjent seg så virkelig, ville han trudd at han dreiv og drømte hele greia. Han kunne ikke fatte det. At det ikke fantes så mye som et eneste lite snev av anstendighet!

Han rista på huet. Tvers overfor han satt sjefen og vennen hans Mirza Hasan Ashtiani Mostowfi a-Mamalek, taus og trist. Han visste ikke hva han skulle si han heller.

Siden mai hadde Shuster vært skattmester i det gamle persiske riket. Han var ansatt for å få orden på økonomien igjen etter at rikets finanser var ødelagt av borgerkrig og ødsle sjaher. De store låna sjah Muzaffar al-Din tok opp i utlandet for å finansiere ekstravagante utenlandsreiser var en av faktorene som førte til den konstitusjonelle revolusjonen (her linker jeg til den persiske Wikipedia-artikkelen, og anbefaler den tyske, som er bedre enn den engelske versjonen, hvis du ikke leser persisk). I 1906 måtte han under press opprette et parlament, Majlis, og godkjenne grunnlova det vedtok. Men han døde utpå nyåret, og sønnen hans, sjah Mohammad Ali, prøvde å snu utviklinga. Etter flere disputter med Majlis, oppløste han den med hjelp fra den persiske kosakkbrigaden i 1908, men blei styrta av konstitusjonelle hærstyrker året etter og erstatta med en mindreårig sønn. Kosakkene erklærte seg lojale til den nye sjalen.

Russerne, som hadde tatt store landområder fra Persia i to kriger på begynnelsen av 1800-tallet, var ustanselig på søking etter ei isfri havn, og de svake sjahene på slutten av århundret ga dem nytt håp. I 1907 inngikk de en traktat med engelskmennene, som hadde kontrollen i Afghanistan og hadde gjort oljefunn i de persiske Zagrosfjella. I traktaten avtaler de å ikke blande seg i den andres anliggender i hver sin halvdel av Persia, russerne i nord og engelskmennene i sør, en alvorlig trusel mot den persiske suvereniteten. I 1910 støtta russerne den avsatte sjahen i forsøket hans på å gjenerobre makta med militære midler. Et forsøk det lyktes de konstitusjonelle styrkene, inkludert kosakkene, å nedkjempe i oktober året etter. Engelskmennene, som til å begynne med både støtta og inspirerte de konstitusjonelle, snudde tvert om da de begynte å bli for radikale, tenk å blande seg borti i tronfølgen og gode greier. Det var derfor regjeringa hadde vendt seg mot det republikanske, moderne Amerika da de trengte hjelp til å rette opp finansene igjen etter alle disse konfliktene.

En vesentlig del av jobben til Shuster var å kreve inn skatt for å skaffe staten inntekter. Det var vanskelig, ikke minst fordi de som hadde mye å avse også hadde privilegier fra gammelt av, og utvikla en tendens til å ty til russerne hvis det var noen som trua med å ta det fra dem. Han oppretta et skattepoliti, som reiste rundt i landet og tvang inn midler. Han valgte seg sine egne medarbeidere. Det var flere amerikanske, men også noen briter. Og russerne protesterte kraftig hver gang en av dem bega seg inn i nordlig sfære, siden dette var forbudt i henhold til traktaten. Shuster og kollegaene hans i den persiske administrasjonen valgte å stille seg likegyldig til det, siden Persia ikke hadde godkjent denne traktaten deres.

Den 4. oktober vedtok Majlis med stort flertall å konfiskere eiendommene til to av sjahens brødre, som hadde deltatt i kuppforsøket og var på flukt. Både den britiske og den russiske ambassaden fikk varsler med løfte om at eventuelle interesser de måtte ha i boet til hver av de to prinsene ville bli respektert. Det kom ikke noe svar.

Nå begynte et narrespill av operetteaktige dimensjoner. Den russiske generalkonsulen Pokhitonov har øyensynlig bestemt seg for å bruke de russiske offiserene i kosakkbrigaden (den har også svenske[!] og andre utenlandske offiserer, men øverstkommanderende er russeren Ljakhov – derimot er soldatene persere) til å fremme russiske interesser uten å konsultere med ambassadøren, Poklevskij-Kozell. Konfiskeringa tar til den 9. oktober. På to eiendommer nord for Teheran blir Shusters gendarmer kasta ut av kosakkene. På den største, som ligger i byen, ikke langt fra det russiske konsulatet, skjer det samme. Shuster skriver et brev og et telegram til ambassadøren der han ber han om å trekke ut kosakkene og informerer at han vil sende folk for å overta eiendommen neste morgen. Dagen etter sender han 50 mann først til konsulatet for å overtale russerne til å trekke ut kosakkene sine. Generalkonsulen, som mottar dem, nekter, og innrømmer dermed implisitt at de står under hans kommando. Deretter går de til eiendommen, jager ut kosakkene og gir seg til å inventere rikdommene.

Pokhitonov har tydeligvis sett for mye på operetter, for det han nå foretar seg (ifølge Shuster) er henta rett ut av operettelibrettoen. Han sender først tre offiserer, så to visekonsuler til portene der de gir seg til å true og fornærme vaktene på det groveste, for å provosere dem til å foreta seg noe som legitimt kunne tolkes som en krenkelse av russiske interesser. Heldigvis har vaktene strenge ordre om å ikke la seg provosere, så russerne må trekke seg tilbake ukrenka. Men det hjelper ikke, for Pokhitonov rapporterer like fullt hjem om graverende fornærmelser mot fedrelandets diplomater.

Nå skjedde ulykkene i rask rekkefølge. En søknad om et større statslån fra en amerikansk finansbank blei avslått, angivelig etter press fra russerne, som også antakelig var kunder. Russiske tropper, som allerede i april 1909 hadde okkupert Tabriz, for å «beskytte» utlendinger under revolusjonskampene, satte seg i bevegelse. Enzeli (Bandar-e-Anzali) ved Kaspihavet blei okkupert, og større hærstyrker samla seg i Baku. De opprørske turkmenerne i nordøst slo en regjeringshær med ufordekt støtte fra russiske kanonbåter og konsuler. Shuster agiterte mot russisk aggresjon og britisk likegyldighet i britisk presse, men fikk lite positiv respons. I stedet landsatte britene indiske tropper i Bushehr og stasjonerte dem i Shiraz, angivelig som konsulatvakter.

2. november kom ambassadør Poklewski-Kozell på besøk til utenriksdepartementet i Teheran og krevde muntlig at den omstridte prinseeiendommen skulle overlates til kosakkene igjen, samt en formell unnskylding for fornærmelsen som konsulene hans skulle ha blitt til del foran porten. Shuster råda regjeringa til å avslå, ellers var det like greit å glemme alt om persisk suverenitet, mente han. Et formelt nei blei sendt den 6., sammen med et tilbud om å la en nøytral komité granske saka.

Den 11. svarte russerne med å gjenta de samme krava skriftlig under truselen om at de ville bryte de diplomatiske forbindelsene med landet hvis de ikke blei innfridd innen 48 timer. Regjeringa telegraferte til London for å be om råd, og utenriksministeren, sir Edward Grey, sendte samme dag tilbake et telegram der han anbefalte å innfri krava. Statsministeren ga Shuster ordre om å trekke ut gendarmene sine og levere tilbake de konfiskerte rikdommene, men han innvendte at han trengte en ordre fra hele kabinettet, siden det var regjeringa som hadde undertegna konfiskeringsordren. Det lyktes ikke å danne et kabinett der alle var enige om å gi etter for russerne, og den 18. meldte russerne at de diplomatiske forbindelsene ville bli brutt. 4000 russiske soldater samla seg langs grensa.

Den 24. hadde det endelig lykkes å danne ei ny regjering som var rede til å godta de russiske krava. De skyldtes nok mest at de også hadde fått forsikringer fra sir Edward Grey personlig om at russerne garantert ville trekke seg tilbake fra persisk jord hvis de fikk den unnskyldninga. Kort tid etter troppa utenriksministeren, Vossough Ed-Dovleh, i full uniform opp hos den russiske handelslegasjonen, greip den russiske representanten i høyrehanda med begge hender og avsa en formell unnskyldning.

Svaret han fikk var at representanten herved godtok Persias løfte om å innfri det første ultimatumet, men hvis han bare ville vente noen dager til, skulle han få et nytt. Vossough blei bare stående foran døra og måpe, han følte seg som om han nettopp hadde falt ned fra månen.

Og dette andre ultimatumet var det papiret som William Morgan Shuster satt og fingra med for 100 år sida i dag. Det ankom kl. 12.00, var på persisk, og hadde følgende ordlyd:

I løpet av samtalen vår på fredag (24. november), hadde jeg den ære å forklare Deres eksellense hva det skyldes at Russlands keiserlige regjering nå framsetter flere nye forslag overfor den persiske regjeringa, og jeg har venta på instruksjoner fra regjeringa mi om dette. Disse instruksjonene har jeg nå mottatt, og jeg har æren av å framsette følgende forslag på vegne av den russiske regjeringa:

(1) Gi hr. Shuster og hr. Lecoffre avskjed. Status for de andre personene som er satt i tjeneste av hr. Shuster vil bli bestemt i henhold til forslag nr. 2.

(2) Den persiske regjeringa lover å ikke engasjere utlendinger i persisk tjeneste uten å konsultere den russiske og den britiske legasjonen først.

(3) Den persiske regjeringa betaler en godtgjørelse som skal dekke utgiftene ved å sende russiske tropper til Persia. Beløpet og betalingsformen vil bli bestemt etter at svaret fra den persiske regjeringa er mottatt.

Forklaring tilføyd av den russiske ambassadøren: 
Jeg føler det som min plikt å forklare at grunnene for disse tiltaka er:

(1) Det absolutte behovet for kompensasjon på grunn av at den keiserlige regjeringa har vært nødt til å sende tropper til Persia og på grunn av hr. Shusters nylige fornærmelser overfor Russland.

(2) Det oppriktige ønsket til den keiserlige regjeringa er nå å fjerne den viktigste kilden til konflikten som har oppstått, legge et grunnlag som de to regjeringene i framtida kan bygge et vennlig og stabilt forhold på, og skaffe til veie en rask og tilfredsstillende løsning på alle russiske saker og spørsmål som ennå står igjen.

(3) I tillegg til de ovenstående fakta, må jeg påpeke at den keiserlige regjeringa ikke kommer til å vente mer enn førtiåtte timer på utførelsen av de ovennevnte forslaga. I løpet av denne tida vil russiske tropper bli stående i Resht. Hvis det ikke mottas noe tilfredsstillende svar innen utløpet av den nevnte perioden, vil troppene rykke fram, og selvfølgelig vil dette i så fall oppjustere erstatningsbeløpet som Russland vil ha til gode fra Persia.

Samtidig kom det inn et telegram om at mora til den rikeste av de to bortjagde prinsene og alt hun eide fra nå av sto under Russlands beskyttelse.

Slik lå det an. Ikke så vanskelig å forstå egentlig. Hvorfor skulle Russerne stå og se på mens italienerne tok seg til rette i det ottomanske riket etter å ha sendt det et ultimatum som det umulig kunne godta? Persia var et dekka bord for russerne. Kosakkene, de eneste rimelig moderniserte hærstyrkene i landet, sto under russisk kommando. Det virka som om undergangen lå like rundt hjørnet.

28. november 1911 - Charles Seymour «Silas» Wright

Chinaman og Wright,
fra www.freezeframe.ac.uk

Charles Seymour Wright var kanskje den ved sida av Tryggve Gran som var best tilpassa polare forhold av ekspedisjons- deltakerne til Scott, født og oppvokst som han var i Toronto i det fjerne og kalde Canada. Attpå til hadde han i ungdommen frivillig oppsøkt ekstremforhold på flere kano- og mineralekspedisjoner i de arktiske ødemarkene nord i landet, riktignok da om sommeren. I motsetning til Atkinson, som nå i fire dager hadde vært nødt til å dra sleden sin sjøl, hadde han fortsatt ponnien sin i live, men Chinaman, eller Altrincham som han hadde blitt døpt av elevene på Seaman’s Moss School i Altrincham, som hadde sponsa han, hadde lenge vært regna for en av de to svakeste ponniene på sørpolsturen ved sida av Jehu, som nå bokstavelig talt hadde gått i hundene. De siste dagene hadde Wright og Chinaman fått selskap i fortroppen, de langsomste ekspedisjonsdeltakerne, av den vittige iren Patrick Keohane med Jimmy Pigg, en av de to ponniene som overlevde depotlegginga sist sommer, da seks av dem strøyk med og man blei stående igjen med de ti som de hadde starta ekspedisjonen med nå i vår. Sammen med dem gikk også Teddy Evans, ekpedisjonens nestleder, og William Lashly, som sammen dro på en av de tidligere motoriserte sledene, og Atkinson, som altså dro sin egen. Day og Hooper hadde blitt sendt hjem den 25, etter å ha satt igjen sin egen motorslede.

Wright var fysikeren på ekspedisjonen. Han hadde tatt eksamen ved Universitetet i Toronto på studier av ei gjennomtrengende atmosfærisk stråling, som vi i dag kaller kosmiske stråler, og fikk stipend for å jobbe med strålene ved det berømte Cavendish-laboratoriet ved universitetet i Cambridge. I 1909 traff han Douglas Mawson, som nettopp hadde overlevd Shackletons mislykte sørpolsekspedisjon, og fant ut at sånne sørpolsekspedisjoner måtte være akkurat noe for han. Han blei først avvist som en av 8000 søkere, men da han troppa opp hos Scott i London sammen med Mawson etter å ha fotgått de 95 kilometerne fra Cambridge, fikk han plassen. På denne ekspedisjonen hadde han veid og målt breis, snø og sjøis og hadde også studert magnetisme, tyngdekraft og sørlys. Han bestemte seg tidlig for å spesialisere seg på glasiologi, for å slippe å sitte fengsla i hytta med magnetometre og sånt mens de andre koste seg på tur. Og Scott sa ja takk. Glasiologer kunne det fort bli bruk for på disse kantene.

Men ikke en gang Wright koste seg med de forholda de hadde hatt på marsjen for hundre år sida i dag og i går. Da de brøyt leir kvart over tre den morgenen, lava det ned med snø og blåste en sur sørlig bris, det som på engelsk heter blizzard (og kalles snøstorm av dårlige norske oversettere). Det var rundt 20 kuldegrader, og den sure sønnavinden og den piskende snøen beit hardt i udekte hudpartier. Over fem timer marsjerte de gjennom dette, og Chinaman sleit hardt. Det andre partiet med Scott tok dem igjen før lunsj ved halv nitida. Været så da ut til å lette litt, men snart var det like tjukt igjen. Barometeret lå rekordlavt, føret var tungt, og de hadde en serie beinharde skavler å forsere.

Den sure vinden snudde mot sørøst. Chinaman hadde det ikke godt, og hang etter hvis han ikke fikk hjelp. Wright var bekymra. Nesten 150 km igjen til breen, og bare fire fôrsekker igjen. Bikkjene til Meares hadde levd på Jehu i fire dager, men nå var det bare rester igjen.

Utpå ettermiddagen slo de leir for dagen. Og han visste at han sto for tur, men kvidde seg i det lengste. Så ikke været litt lettere ut? Han holdt unnselig i grimen. Dyret bare sto der og pusta våt damp, hengende med hodet. Møtte ikke blikket hans. Så snudde han og marsjerte dem tungt noen skritt bakover i sporet, ut av umiddelbar hørevidde. Pistolen hang i handa hans.

27. november 1911 - Yuan Shikai igjen

Yuan Shikai hadde seira igjen. Han hadde oppnådd det han kom for, å ta tilbake Hankou og Hanyang fra opprørerne. I kveld la generalene hans fram planer for å ta Wuchang, der opprøret starta. Han burde vært glad.

Kinesiske opprørere under det nye «blod og jern»-flagget sitt,
fra Wikimedia Commons.

Siden den 18. oktober hadde kampene rast om Hankou, og opprørerne hadde initiativet og innbyggernes støtte. Men da Yuan satte inn den lojale Beiyang-armeen sin den 26., hadde det bare tatt 5 dager å få kontroll over byen. Opprørerne hadde gjort flere utfall fra Hanyang-sida, uten annet resultat enn svære tap. Den 21. november hadde så Yuan gått over elva, og nå var altså byen hans. Opprørerne var ikke verken velorganiserte eller velutrusta, og de var tallmessig underlegne. Men de kjempa iherdig og innbitt, og skydde ingen midler. Kampen de siste dagene hadde gått fra hus til hus. Hankou var brent og tusenvis av rebeller lå strødd livløse på slagmarka. Energiske, modige kinesere som kunne blitt verdifulle undersåtter.

Men det verste var at da han kom til Hankou, hadde han hatt 30 tusen lojale soldater til disposisjon i Beiyang-armeen sin. Nå hadde han bare litt over 28000. Og det var topptrente elitesoldater som det ikke var enkelt å erstatte. Dessuten begynte det å virke som om Qing-dynastiet som han ennå i navnet kjempa for, ikke var så mye å samle på lenger. De revolusjonære hadde til nå tatt makta i 13 provinser ved mer eller mindre blodige kupp, nærmere 10 % av keiserdømmets landareal, og erklært dem uavhengige. Shanghai hadde falt og Nanking var i ferd med å falle. Skulle han farte rundt og ta tilbake alt sammen med militærmakt, ville det for det første snart ikke være noe igjen av Beiyang-armeen, livsverket hans, og for det andre falt det han usmakelig å skulle utgyte så mye kineserblod. Oppå det hele måtte han forholde seg til at dynastiet den 3. november hadde gått til det skritt å offentliggjøre en grunnlov på 19 artikler som i gavnet gjorde riket til et konstitusjonelt monarki. Han fnøys foraktelig. Det kunne se ut til at det skulle bli nødvendig å gå omveier skulle han nå det endelige målet sitt.

Det var litt åndsfraværende at han studerte og diskuterte planene til generalene sine den kvelden for hundre år sida i dag.

26. november 1911 - Helmer Hanssen

Hanssen, fra Wiki-
media Commons

Helmer Hansen likte å gå i front, og nå som skiferdighetene til Bjaaland ikke var så avgjørende, var det han som gikk foran, siden han hadde hovedkompasset og en slede som var nøye renska for jern for å unngå all unødig misvisning. Og kompasset var også den eneste ledetråden deres nå, siden hele himmelen var i fullt opprør, skulle nesten tru det var noe der oppe som ikke likte at de hadde slakta ned over halvparten av de trufaste firbeinte sliterne sine. Men slik var nå planen. Nå som de var oppe på platået, var det ikke sånt behov for trekkraft lenger, og siden de måtte frakte med seg all proviant, var det strengt nødvendig å optimalisere forholdet mellom ressursene og munnene som måtte mettes.

Men de hadde liggi 4 dager værfaste her på «Slakteren», som de hadde kalt leirstedet, etter den kjente plassen i Kristianias nordmark. Og for hundre år sida i dag så det ut til at det skulle bli en femte. Vinden blåste i storms styrke fra nordøst, fokk og snø virvla og sikten var lik null. De kunne ikke se sledene da de gikk ut av teltet om morgenen, de var helt nedføyka. De 18 gjenlevende bikkjene lå klumpa sammen i en krok. Det var ikke spesielt kaldt, bare −27 °C, men det er ille nok når det blåser storm. De var 3200 meter over havet, en test for lungene.

«Det er faen til føre her på Slakteren,» sier Hassel. «Sku tru det aldri blei bedre. Detta er femte dan, og det blåser verre enn noen gang.» Alle nikker bejaende.

«Det finst kje noko verre hell å liggja soleis verfast,» fortsetter Bjaaland. «Det tek meir på hell å ganga frå morgon te kveld.» Atter det samme nikkekoret.

Hanssen ymter frampå: «Ska vi forsøke han kanskje?»

Ikke før var forslaget framsatt før det var vedtatt enstemmig under stor jubel. Sledene var så å si ferdig pakka. De 14 bikkjeskrottene som var igjen, blei stabla i en haug sammen med alt overflødig utstyr. Sleden til Hassel, som skulle være igjen her, blei satt opp som merke. Wisting satte opp ei brukken ski som ekstra merking. Bikkjene var lite lystne på å gå i selen igjen, og det tok tid å få dem spent for. Men så var det klart, og det bar ut i stormen.

Hanssen hadde vondt å holde øya oppe. Fokksnøen trengte inn over alt. Det blei bokstavelig talt å kjøre i blinde, og de var helt avhengige av kompasset hans. De høye skavlene de hadde hatt problemer med på veien hit fortsatte et godt stykke sørover, og det var ikke enkel kjøring. Men de blei gradvis lavere og etter hvert blei det ganske flatt. Føret var som lim i begynnelsen, og bikkjene måtte slite. Men det bedra seg det også. Det som plaga han litt var at terrenget så ut til å senke seg av og til. Bikkjene fikk opp godt tempo, med god hjelp av nordavinden. Skulle de ikke være oppe på platået nå, da?

Med ett langa bikkjene ut igjen, og det bar ned en bratt skråning i vill fart. Hei hvor det gikk! Men sjefen likte ikke dette, og ga en skarp kommando. Han forsøkte å bremse, men det var umulig. Med et kast satte han sleden på tvers, og da blei det endelig stopp.

Hva var nå dette? Var de på vei ned mot breen igjen? Noen ny oppstigning lik den de nettopp hadde vært igjennom hadde de slett ikke noe bruk for. Forhåpentligvis var det bare en av de åsryggene de hadde sett før dette været la seg over dem. De fikk bare slå leir her og se seg om når det letna. Kokepunktsmålinga viste ei høyde på 3000 meter. Distansehjula viste 19 km den dagen.

25. november 1911 - Las palabras de Emiliano

Emiliano Zapata og noen venner, og en plan.
fra Wikimedia Commons

Que vivan todos los pueblos

con esta revolución
y que mueran las haciendas
los caciques y el patrón.

Måtte alle landsbyene leve
ved denne revolusjonen
og måtte alle haciendaene dø,
alle sjefene og presidenten.

Emiliano Zapata kjente ikke noe kompromiss. For han var det et fremmedord. Derfor var han heller ikke noen politiker, men en hedersmann som folk kunne stole på, stille seg bak og kjempe for. 

Universet heva seg over den lille landsbyen. Det var enormt og hadde et endeløst virvar av stjerner og galakser. Landsbyen var liten, kvinnene og mennene i den var små og barna var enda mindre. Men det var én som var litt større enn de andre. Kreftene hans var ikke som novaeksplosjoner og gammaglimt fra kolliderende svarte hull. Men han hadde krefter, og for bøndene som fulgte og beundra han, var forskjellen ubetydelig. Ja, for dem var forresten kreftene til Zapata atskillig mer virkningsfulle enn noen stjerneeksplosjon, kanskje unntatt de aller nærmeste og kraftigste. De stolte på han. For dem var han sjølve sannheten, rettferdigheten, mannsmotet. For dem var han loven.

Han hadde ikke liggi på latsida siden han tok det berømmelige forsvinningsnummeret sitt nettopp her i landsbyen, rett for nesa på Casso Lopéz. Det hadde heller ikke Gabriel Robles Dominguez, som fortsatt trudde på Maderos revolusjon og Maderos revolusjonære sinnelag og hadde oppfordra presidenten iherdig til å forsone seg med Zapata, siden krava hans var fullt i tråd med de revolusjonære måla som Madero sjøl hadde kjempa for og et brudd mellom dem ville kaste landet ut i ufred, kaos og krigsherrevelde. Men Madero hadde bestemt seg. Kanskje stolte han på presidentmakta si og på at regjeringshæren hans ville slå ned alt pøbelvelde, kanskje stolte han ikke mer på denne regjeringshæren enn at han var usikker på hva den ville foreta seg hvis han tok parti for bondeoppviglere.

Uansett betydde de pennestrøka som blei tegna av de små mennene og den litt større i et lite hus i den lille landsbyen for 100 år sida i dag at det var for seint. I oktober 1910 hadde Madero satt i gang hele den meksikanske revolusjonen ved å publisere sin Plan de San Luis Potosi, der han erklærte gjenvelgelsen av diktatoren Diaz ugyldig, oppfordra til opprør og skisserte en plan for opprøret og hvilke mål det skulle arbeide for. Med disse pennestrøka hadde Zapata sin egen plan, Plan de Ayala, utarbeida av han sjøl og noen mer boklærde venner, som fordømte Madero som sviker og vraka han som lovlig president og revolusjonsleder, oppfordra meksikanerne til å reise seg mot han og Pasqual Orozco til å overta ledelsen av revolusjonen, erklærte at alt stjålent land straks skulle tilbakeføres til de rette eierne, at en tredel av alt haciendaland skulle tilfalle eiendomsløse og at eierne skulle miste de to resterende tredelene hvis de motsatte seg planen, samt at den skisserte noen detaljer om organiseringa av maktovertakelsen i landet. (Engelsk oversettelse av begge planene her.)

Blir det full borgerkrig nå, da? Vel, vi får se.

Manuskriptside, fra www.bibliotecas.tv

24. november 1911 - Jehu

Jehu hadde ikke noen anelse om at han var gitt av Joseph Foster Stackhouse. Faktisk var alle ponniene, hundene, soveposene, sledene og telta på ekspedisjonen gaver fra skoler, andre institusjoner eller privatpersoner. Ikke slik å forstå at de kom drassende til Scott med de forskjellige tinga da han skulle ut på ekspedisjonen, de hadde bare fulgt oppfordringa om å vise interesse for å bidra til ekspedisjonen og så fått tilsendt regninga for de forskjellige ponniene, bikkjene, soveposene, telta og sledene. Så Jehu (eller «Snooker King» som giveren hadde kalt han) hadde aldri møtt Joseph Foster Stackhouse, og mannskapet på HMS Invincible, som hadde gitt ekspedisjonen «Invincible II», sleden han gikk og dro på (og en til), hadde aldri sett den med mindre de hadde tatt et spesielt initativ for å oppsøke Scott mens han var i ferd med å utruste ekspedisjonen sin, de bare var i besittelse av bevis på at de hadde bidratt til den. Likeså var soveposen til Edward Atkinson, føreren til Jehu, gitt av King Edward VI Grammar School i Louth, Lincolnshire, etter eget sigende en av landets eldste skoler.

Jehu hadde heller ikke noen anelse om hva som venta han denne dagen for hundre år sida i dag, da han etter at de hadde slått leir blei leid noen skritt tilbake i sporet av den kjære Edward, føreren hans, som hadde stelt og fora han og gitt han vennlige klapp samt andre, mindre vennlige kjærtegn, som det hadde blitt stadig mer av de siste dagene etter hvert som det blei vanskeligere og vanskeligere å dra. Tre dager før hadde de tatt igjen motorsledepartiet til Day, som nå hadde begge motorene ute av drift og hadde slått seg til for å vente på dem ved depotet på 80º32'S. Siden det hadde Day og de tre andre i partiet gått ut hver dag i første pulje, sammen med dem, han og Chinaman, de to svakeste av de 10 overlevende ponniene.

Hvis Jehu kunne sagt meninga si, ville han stemt for å gå om dagene i stedet for nettene. Riktignok var det  bedre å hvile når det var varmt enn når det var kaldt, men forskjellen var ikke så stor, iallfall når været var godt. Derimot var det atskillig lettere å dra om dagen når sola sto høyt enn om natta når den ikke ga fra seg så mye varme. De siste dagene hadde han vært helt gåen når nattas arbeid var unnagjort, og det var ikke noe moro å starte igjen når de skulle videre neste ettermiddag. Det banka og verka i samtlige sener og muskler, og hvert skritt, særlig i starten, var ei eneste plage.

Denne dagen var det heldigvis litt lettere føre enn det hadde vært for det meste i det siste. Det var litt mildere og glattere, og ikke så mye skare som før. Og han blei litt ivrig da Edward kom og leide han tilbake i sporet deres igjen. Det betydde at de kom nærmere den gode og varme stallen på Cape Evans. En gang måtte jo denne lange og fæle turen bli ferdig. De kunne jo ikke holde på sånn i all evighet. Det skulle bli så godt å stå i stall og hvile og bli varm og god igjen.

Edward hadde leid han et godt stykke bort fra leiren nå, og lydene fra den hadde blitt fjerne og utydelige. Så stoppa de. Den kjære Edward ga seg til å klappe han på halsen og hodet, og han nikka og humra fornøyd. Men han hadde noe rart i handa. Noe blankt og kaldt. Og det var noe rart i blikket hans. Han lurte på hva det var for noe. Så det ut som om det rant noe væske fra øyet hans? Så løfta vennen Edward det blanke. Og Jehus lidelser var over.

23. november 1911 - Rudolf Steiner

Architektenhaus, Wilhelmstraße 92/93, Berlin

Det var kveld, en mørk novemberkveld for 100 år sida i dag i Wilhelmstraße i Berlin. Men i Arkitektenhaus i nr. 92/93 var salen opplyst, og full av tilhørere. Som alltid.

Han kremta. Livet hadde sannelig fått et oppsving nå, og han hadde allerede lenge vært sikker på at han var på riktig kurs. Det var bare en ting det måtte tas et oppgjør med, og det kunne ikke vente for lenge. De to skytsåndene hans, mesterne, pressa på.

Han smilte. Han hadde fått en unik sjanse. Ikke bare hadde han spesielle evner og nådegaver. Han hadde lenge mistenkt at han representerte en ny mennesketype, som kanskje var utsett til å arve jorda og gjøre noe bedre ut av den enn forgjengerne. Han hadde utdanna seg i naturvitenskap og filosofi, jobba med klassisk litteratur, samtidig som erfaringene fra berlinerbohemen og fra arbeiderskolen der han blei kasta ut fordi han ikke var marxistisk nok, hadde bidratt til å gi han videre perspektiver enn de fleste. Det var hans plikt å gripe denne sjansen og ikke nøle med å gjøre det beste ut av den, slik mesterne anviste.

Han rista på huet over berlinerbohemen slik den arta seg for hundre år sida i dag. Akk, det var ikke som før. Ingenting var som før. Men det var bra! Vi hadde et nytt, ungt århundre. Menneskeheten hadde lært mye, og hadde sjansen nå til å rive seg løs fra alt rusket som skapte så mye lidelse og sjøl bygge ei ny, lys framtid. Ånd og vitenskap skulle bære den fram samnen, bare slik skulle menneskeheten oppfylle sin skjebne.

Han kremta igjen og begynte på foredraget, som ligger her. Og oversatt til engelsk her.

22. november 1911 - S. Brenner

Ingeniør S. Brenner satte seg til ved morsenøkkelen og telegraferte ut den første meldinga. Så venta han på svaret, som kom tikkende inn etter noen sekunder. Spitsbergen Radio var åpna.

Det var vinter og mørketid på Finneset i Green Harbour for hundre år sida i dag, og temperaturen var vel omtrent det samme som Amundsen samtidig opplevde i den andre enden av kloden. Landet var herreløst, men siden 1890-tallet hadde nordmennene blitt oppfordra fra flere hold til å administrere det. Det var rike naturressurser. Amerikanerne utvant kull i Barentsburg like ved mens nordmenn, russere og andre dreiv fangst til lands og vanns. Men infrastruktur fantes ikke. De som satt på pengesekkene nede i Kristiania kvidde seg i det lengste, for infrastruktur er dyrt. Men nærværet og ekspertisen som Nansen, Amundsen og andre hadde etablert i polarområdene hadde omsider satt dem i bevegelse, og vedtaket den 3. mai om å bevilge 300 tusen til en radiostasjon (tilsvarende 20 millioner i dag), var den første spede begynnelsen.

Stasjonen i 1911, m/tysk turistskip
fra www.telepensjonistene.no

Stasjonen besto av funksjonærbolig, midlertidige arbeidsbrakker som på dette tidspunktet fungerte som lagerhus, oljehus, kull- og vedlager samt stasjonsbygning. Den var bygd på odden Hvalpynten, på eiendommen til Sandefjordsselskapet Nimrod, som hadde en hvalstasjon her, med mannskapsbrakke, bestyrerbolig og kjøkken, bakeri, tørkehus og mølle for guano, kjøttkoker, flenseplan, beiting, fyrhus, spekkrom, spekk-kokeri og smie.

Bakgrunnen var at amerikaneren John M. Longyears Arctic Coal Company hadde meldt behov for samband med fastlandet, både av forretnings- og sikkerhetsgrunner. De ønska seg en relestasjon på fastlandet som de kunne kommunisere gjennom ved hjelp av en liten sender. Nå fikk de en hel radiostasjon i stedet, som likevel ikke var sterkere enn at den måtte samarbeide med Ingøy Radio, som blei bygd samtidig på fastlandet. Stasjonen fikk også eget postkontor, med subsidiert postgang. Nok et tegn på gryende norsk suverenitetsvilje.

Med dette var altså Svalbard tilknytta den moderne tida og kunne kommunisere verden rundt på sekunder. Det første året kom alle telegrammene til og fra kullkompaniet, siden blei stasjonen benytta også av fangstfolk. Den blei flytta til Longyearbyen i 1930, og i dag er det ingenting igjen bortsett fra noen hustufter og et rustent, fallent radiotårn.

21. november 1911 - Suggen

En helt får sin lønn.

Det hadde vært en slitsom dag, syntes Suggen.
Men han hadde fått lønna si.

I spannet til mannen de kalte Oscar hadde han slitt seg gjennom tung laussnø det første stykket. Etter en hvil på en fin, solfylt plass like oppunder fjellet, skulle de jobbe seg oppover ei lang, bratt kneik. Med nebb og klør kjempa han seg oppover meter for meter sammen med de andre. Her skulle det jobbes! Ofte trengte de pauser, men de var korte, og så var det bare å legge seg i selen igjen, ellers blei det pisken.

Den siste tida hadde arbeidet vært en fornøyelse, med hardt, fint underlag og herlig god fart. Mennene hang seg bare på og snørekjørte. Det gikk opp og ned en rad ganske slake hellinger. Etter noen timer slo de leir på et høydedrag med utsikt mot sør.

Så var det tid for belønning, og den gjorde susen. Han var litt forfjamsa først, da det ene skuddet etter det andre forstyrra stillheten i isødet og den ene etter den andre av kameratene falt og blei liggende. Han hadde vært redd for at de skulle komme til han også, men det tok slutt. Og så begynte festen. Varme innvoller smakte utrulig godt etter å ha levd på et minstemål av pemmikan i uke etter uke. Det var som en rus.

Et par blanke øyer i utkanten av synsfeltet affiserte han ikke. Et par øyer som bare stirra på den døde kameraten sin. Som bare gløtta opp med et kort blikk som ikke sa noenting da mannen kom borttil med det han hadde i handa. Det som han slapp ned på snøen og som blei liggende der, liggende og dufte, dufte.


- - -

Take this kiss upon the brow!  And, in parting from you now,  Thus much let me avow-  You are not wrong, who deem  That my days have been a dream;  Yet if hope has flown away  In a night, or in a day,  In a vision, or in none,  Is it therefore the less gone?  All that we see or seem  Is but a dream within a dream. 
 I stand amid the roar  Of a surf-tormented shore,  And I hold within my hand  Grains of the golden sand-  How few! yet how they creep  Through my fingers to the deep,  While I weep- while I weep!  O God! can I not grasp  Them with a tighter clasp?  O God! can I not save  One from the pitiless wave?  Is all that we see or seem  But a dream within a dream?

– Poe

20. november 1911 - Bjaaland igjen

Olav Bjaaland,
frå snl.no

Olav Bjaaland låg smilande og tilfreds i soveposen den kvelden. Visst hadde det vore kjekt å vera med den vidgjetne polarforskaren innover barrierebreen og trakkje opp spor i ukjend terreng. Den siste tida hadde det òg vore blanke og fine dagar og mildt, ikkje verre enn ein typisk vinterdag heime i Morgedal. Men dette barrierelandskapet var no kjedeleg. Berre flat vidde dag ut og dag inn. Bikkjestellet og depotbygginga var den einaste avvekslinga. Men dag for dag hadde dei nærma seg fjella, og no var dei der. Livet hadde fått meining.

Det var eit slit, men han kunne slite. Han gjekk foran for det meste no, og braut låm for dei andre. Lufta var tynn, dei låg i 1800 meters høgd no i kveld, og skulle høgare. Men han hadde lunger. Klatringa i sprukne og brukne brear var hard. Men han hadde bein til å klare ho. Han hadde det som trengst, og visste at han hadde det.

Øvst på den fyrste breen breidde panoramaet seg ut foran dei. Takk i takk låg fjella der langs heile himmelranda. Usette, namnlause fjell. Mektige fjell, men triste fjell, som ånda ein lydlaus song om gløymde tidebolker då det bløma i dalane og livet leika i liene. Taust sang dei det urgamle minnet sitt om isen som kom og den bitre, endelause kampen mot isens veldige krefter. Kven ville vinne til slutt? Det mektige fjellet eller den sterke isen? Ville det vera att noko fjell her når Jorda endeleg etter nye årmillionar bikka på aksen sin att og slapp livet til på ny?

Unemnde var dei ikkje lenge, fjella. Sjefen sette namn på dei etter tur. Kvart sitt fikk dei namn etter sponsorane til ekspedisjonen. Nansenfjellet hadde fått namn for fleire dagar sidan, ettersom det kunne sjåast på langt hald. Nye, ferske namn og fem små maur med trekkdyr trakkande oppetter liene, undrast om det var kjærkoment? Det var liv om ikkje anna.

Mellom Nansenfjellet og Don Pedro Christophersens fjell skulle dei klatre i ein sprukkjen bre. Det trente auget til Amundsen fant snart ein farbar veg mellom sprekkane. Breen var delt i to, og det såg heilt uframkomeleg ut mellom dei to delane. Men sjå der, opp på sida av fjellet låg det ei ubrukken flate. Der kunne dei koma opp. Jo, Don Pedro hjelper oss nok. Dei var kjærkomne.

Ned i dalen bar det i høgste fart, dei måtte laga bremsar på sledane. I dalen var snøen laus, tungt for bikkjene. Opp den sprukne breen gikk det meter for meter i to turer med doble spann. Axel Heiberg-breen kom til syne i sin fulle velde der oppe, vegen mot polplatået. Så var det overnatting på sørsida av Don Pedro under et kaos av svære isblokker.

For hundre år sida i dag gjekk tida mest med til å finne ein veg vidare. Det var òg ein kamp, mann mot natur. Fleire framstøt blei gjort, men kvar gang var isen den sterkaste, det var berre å snu. Regelmessige uhyggelege drøn bar vitne om den andre kampen som gjekk føre seg så æveleg. Isformasjonane låg som forvridne restar etter dei barbariske, rasande kampane. Uante krefter herja her.

Endeleg, mellom Nansenfjellet og Ole Engelstads fjell såg det ut til å vera ein farbar veg. Dei sto og såg opp mot storvidda. Saken var klar. Vidda i morgon. Det var feststemning i teltet den kvelden, ikkje minst ved tanken på alle dei deilege bikkjekotelettene som skulle vanke når dei var oppe.

Axel Heiberg-breen sett sørfrå,
kjelde Flickr via www.bookdrum.com

19. november 1911 - Guglielmo Marconi

–Kom, skal jeg lese over det!
Giuseppina Maria Gasparetti tok det skrikende barnebarnet på fanget og begynte å rense det stygge skrubbsåret han hadde på kneet samtidig som hun leste verset hun hadde lært av oldemora si som lita jente for mer enn et halvt århundre sida. At det skulle være noe galt eller feil med det hun gjorde, tenkte hun ikke på, tross at hun hadde hørt mer enn en gang at det var tåpelig gammal overtru. Og hun tenkte slett ikke på at hvis hun hadde vist fram denne kunsten bare 300 år tidligere, ville veien til bålet vært kort.

Over hodet til Giuseppina Maria Gasparetti falt det en skygge i ettermiddagssola. Skyggen av en merkelig konstruksjon som det også sto sju andre av der i myrlandskapet i Coltano like ved Pisa der etruskerne en gang herska. Et tårn i blankt metall, satt opp av en av det 20. århundrets store trollmenn, en som hadde hatt enda kortere vei til bålet hvis han hadde vist fram kunstene sine tre hundre år tidligere. Men i dette århundret kom det i stedet konger og øste anerkjennelse og æresbevisninger over trollmennene. Sjølveste Vittorio Emmanuele hadde dukka opp der tidlig på morgenen for 100 år sida i dag for å velsigne åpninga av den nye stasjonen med sitt nærvær. Det var sannelig ei opplyst tid man levde i.

Coltano, fra http://www.gb4imd.org.uk/coltano,.htm

Det var et høytidelig øyeblikk for Guglielmo Marconi. Den nye marconistasjonen hans på hele 500 kW, verdens overlegent kraftigste, hadde nettopp blitt innvidd av kongen, et tegn på anerkjennelse som til og med han vanskelig kunne regne om i penger. Med den skulle han sende et marconigram på marconibølger helt til Britisk Newfoundland, til marconistasjonen i Glace Bay der de skulle mottas av en magnetisk marconidetektor – en avstand på 6 og et halvt tusen kilometer, nesten dobbelt så mye som den tidligere verdensrekorden hans.

Marconistasjonen i Coltano, fra http://www.angolodipasqua.it/?p=432

Han satte seg til med morsenøkkelen og klikka ut meldinga: -- -.--   -... . ... -   --. .-. . . - .. -. --. ...   - .-. .- -. ... -- .. - - . -..   -... -.--   .-- .. .-. . .-.. . ... ...   - . .-.. . --. .-. .- .--. ....   ..-. .-. --- --   .. - .- .-.. -.--   - ---   .- -- . .-. .. -.-. .- -....-   --. .-.-.-   -- .- .-. -.-. --- -. .. --..--   .--. .. ... .- .-.-.-   ..... ---... ....- --...   .--. .-.-.- -- .-.-.-

Samtidig la ei gruppe inuiter ut på en fangstferd vel vitende om at de ikke skulle se familiene sine igjen på flere dager. I norske hjem satte familiefedrene seg til om kveldene med avisene sine mens mødrene satt og strikka, kanskje med ei bok i fanget, og ungene leika på gulvet med kattene eller andre morsomme ting. Og nede i Antarktis holdt noen modige menn på med å søke en vei gjennom et vilt fjellandskap opp på et polplatå, uforstyrra av verdens fortredeligheter. Alt var som før. Ennå.

Irsk-italieneren Guglielmo Marconi,
fra Wikimedia Commons

18. november 1911 - Abdul Baha

Abdul Baha lot seg skjenke litt mer te og smilte hjertelig til vertinna, Laura Clifford Barney, eller Laura Dreyfus-Barney som hun nå kalte seg etter giftermålet hun hadde inngått etter de nye ritualene i april med Hippolyte Dreyfus (intet kjent slektskap med Alfred), som nå kalte seg Hippolyte Dreyfus-Barney.

Men det var bare Laura Barney hun gikk for de to åra nede i Akko i Palestina, straffekolonien som hadde blitt et religiøst senter. Miss Barney, kall meg Laura. Aldri hadde han hatt en slik elev. To år som hadde satt evige merker i hjertet og sinnet hans.

Ekteparet Dreyfus-Barney var ypperlige disipler. Fromme, trufaste og rikt velsigna med ressurser. De holdt et kultivert hus her i Paris, og et annet i Sveits, kalt Darul Salam (fredens hus), som var åpent for folk av alle trusretninger og samfunnslag. Det var også mange gjester her denne lørdagen for 100 år sida i dag, og det var nok forventa at han skulle holde et foredrag. Tja, disse europeerne likte jo å snakke og høre og lese om politikk. Det var tynne blekker det ville blitt av alle avisene hvis de tok ut politikken. Så han fikk kanskje ta opp noe om det. Han kremta, og det blei straks stille rundt bordet.

Så begynte han på foredraget, som finnes her, oversatt til engelsk.

17. november 1911 - Olav Bjaaland

Land! Rart å ha land under beina igjen etter 14 måneders flakking på snø og is. Olav Bjaaland og Kaptein (altså Roald Amundsen) satt et lite bel og nøyt kjensla av fast grunn etter dagens skitur for å sondere terrenget foran oppstiginga på Axel Heiberg-breen (oppkalt etter en av sponsorene til ekspedisjonen), den store kneika de måtte bestige før de var oppe på polplatået. Kaptein hadde kalt den vesle toppen de satt på for Bettytoppen, etter barnepika han hadde hatt siden 2-årsalderen, som nå var ansatt som husholderske hos han. Noen ordentlig fjelltopp var det ikke, bare ei ur som stakk opp av isen og snøen. Det var blank holke rundt den, så det var tydelig det hadde vært smelting når været var på det varmeste.

De siste dagene hadde terrenget blitt stadig mer kupert, og de hadde lagt 85-gradersdepotet dagen før på toppen av en åsrygg. For hundre år sida i dag hadde de først en ganske djup dal å krysse, så en til. Oppoverbakkene var uvante, og det var hett med sola rett i ryggen. Men bak den siste åsryggen jevna landskapet seg ut og strakte seg slett og fint opp mot breen. Det så ut til å være et ideelt sted for oppstiginga.

Resten av dagen hadde de brukt på ompakking og rekognosering. De la igjen mat for 30 dager i et nytt depot. Da var det 60 dagers forsyninger igjen, som burde holde når man tok hensyn til stigninga og andre uforutsette hindringer. Hele laget var med på rekognoseringsturen, som var anstrengende for de fleste etter at de stort sett bare hadde snørekjørt til nå i det flate barriereterrenget. De gikk 9 km og kom opp i 600 meters høyde, 350 over det siste depotet. Alt så tilfredsstillende ut, jevnt og uten sprekker.

Nedover igjen gikk det friskt. Vind og kontinuerlig frost hadde preparert alpinløypa perfekt. Det var da han og Amundsen svingte av for å ta en avstikker til Bettytoppen at Bjaaland fikk dagens pussige opplevelse. Som morgedøl og holmenkollvinner hadde han ingen problemer med å ta en elegant telemarksving da han skulle bremse opp foran den lille fjellknatten. Så hører han et brak bak seg og skimter i øyekroken Kaptein rullende nedover skråningen med ski og staver sprikende til alle kanter. Raskt snur han seg vekk for at sjefen ikke skal vite at han er observert i denne ydmykende posisjonen. Men Amundsen er raskt oppe igjen og bremser opp ved sida av han med en lett henslengt kommentar, «Man glemmer jo ikke så lett gamle kunster!» Telemarkingen ler litt, men bare med øya. Smilet røper ingenting.

Bikkjene hadde levd lenge på bare pemmikan nå, og begynte å bli grådig sultne. Pisker, reimer eller stropper som ikke lå under kontinuerlig tilsyn gikk ned på høykant, og sledene måtte graves ned hver natt. Men snart skulle de få smake kjøtt igjen. Det var ikke mer enn 438 kg hundepemmikan igjen, og det betydde at man ikke kunne bruke alle de 42 som var igjen i mer enn 8 dager, som ventelig ville være nok til oppstiginga. Det var enkel matematikk. Enkel matematikk var det også at det bare lå pemmikan til 12 hunder i de depota de hadde lagt ned for hver grad de passerte de siste dagene.

16. november 1911 - Irving Berlin

Han lå der svøpt i et ullteppe og så på flammene. Han var 5 år og lå der på veien svøpt i et ullteppe og så på de gule, grådige, slikkende flammene. Han så på flammene og på mor og far som sto der, på alle søskna hans som sto og satt der og gråt der på veien og så på flammene som åt familiens hjem, som time for time åt hjemmet sakte, sakte ned til grunnen, familien som sto og satt og gråt gjennom natta time etter time inntil morgenen da det var ingenting igjen, ingenting igjen. Ingenting å gjøre.

Det var det eneste minnet han hadde igjen fra barndommen hjemme i Russland, alt annet hadde han glemt. Inkludert den dramatiske flukten rett etter som kunne fylt en roman i seg sjøl, og som førte dem hit til Amerika, håpets og mulighetenes land, lik så mange andre av deres forfulgte rase.

Håp og muligheter ja, sant å si hadde han bevist det. Den amerikanske drømmen, eller det som siden skulle bli kjent som den, hadde han oppfylt, oppfylt til fulle.

Men før det kom så langt, hadde han skaffa seg andre minner som satt like hardt som brannpogromen i 5-årsalderen. Han var født som Izrail Isidor Moisejevitsj Bejlin, men da de kom til New York, skreiv de det som Israel Isidore Baline. Faren hadde forsørga familien som kantor ved synagogen i hjembyen, men fant ikke noen stabil inntektsgivende jobb her i Amerika, og Izrail eller Izzy som de kalte han, slutta på skolen i 8-årsalderen for å gå på gata og selge aviser. Alle måtte bidra skulle endene møtes.

En kveld sto han fjetra og så på en båt som skulle til Kina. Et land langt vekke, kanskje et bedre land enn dette? Så fjetra var han at han ikke var oppmerksom på krana som dreiv og sveiva rundt der på pirkanten, og med ett sveiva den slik at han lå i sjøen og kava for å komme seg opp. En gang klarte han det, men så sank han under igjen. En gang til klarte han å kave seg opp, men gikk under nok en gang. Så kom det folk til og dro han opp. Folk som det støkk i da de så at den lille neven til fattiggutten fortsatt etter all kavinga tviholdt på de 5 centa han hadde tjent på avisrunda si den dagen.

Faren døde da han var 13, og det gjorde ikke situasjonen enklere for den store familien. Fortvilt over hvor lite han hadde å bidra med, rømte han hjemmefra før det var gått et år og blei gatebarn. Nettene tilbrakte han mye i herbergene som hadde skutt opp for å huse andre løse eksistenser lik han sjøl, som det myldra av i millionbyen. Det var ikke herberger prega av omsorg og kjærlighet, heller strenghet, vondord, pryl og unevnelige ting.

Av faren hadde han lært å synge, og som avisgutt oppdaga han at det kunne vanke noen ekstra slanter hvis han sang noen av de populære balladene han hørte fra barene og restaurantene på avisrundene sine. Derfor hadde han erklært til mora at han hadde som ambisjon å bli syngende kelner på en slik restaurant. Nå tilbrakte han kveldene mye sammen med ungdomsgjenger som oppsøkte barer og restauranter for å underholde med sang i håp om at gjestene ville tilgodese dem med noen slanter.

På ei av disse rundene blei han oppdaga av impresarioen Tony Pastor, som ga han en jobb i varietehallen sin. Og som 18-åring klarte han å oppfylle barndomsdrømmen sin om å bli syngende kelner. Han jobba på Pelham Café i Chinatown, serverte drinker og framførte populære låter, ofte i egne parodiske versjoner. På fritida lærte han seg å spille piano, og forsøkte å skrive sine egne sanger. Den første han fikk utgitt, den 12. oktober 1907, var «Marie From Sunny Italy». Dessverre hadde trykkeriet gjort en feil, slik at navnet til tekstforfatteren (komponisten var den faste pianisten i klubben) hadde blitt til «I. Berlin». Vel vel, det var kanskje like greit.

Den sangen innbrakte han den nette sum av 37 cent, og han innså at han måtte skrive masse skulle det bli noe levebrød av det. Mellom 1907 og 1911 utga han flere hundre, ingen veit eksakt hvor mange, og skaffa seg en pen liten ekstrainntekt ved sida av kelnerjobben. Han komponerte også sine egne melodier nå, og fikk hjelp til å skrive dem ned, siden han ikke kunne noter.

Så slo suksessen plutselig til. Han hadde jo drømt om det, men at det skulle slå til i den grad hadde han aldri tenkt seg. Og så med den sangen, som han ikke hadde tiltrudd noe særlig. Nå dansa de etter den ikke bare i New York og Chicago, men i Paris og London, for ikke å snakke om Berlin. Kanskje til og med Moskva. Stockholm, Roma, Lisboa, de var helt ville etter den. Teatertrupper konkurrerte om å få framføre den og reiste land og strand rundt med den. Den hadde ikke bare vært hans eget gjennombrudd, den hadde vært et gjennombrudd for amerikansk musikk rundt om i verden, starten på en ny eksportindustri.

Alt dette var vel og bra. Men han tjente jo ikke et rødt øre på det. Det han tjente på var notene, som han paradoksalt nok aldri hadde lært seg verken å lese eller skrive sjøl. Og for hvert ark som blei solgt drypp det noen cent inn på kontoen hans, som hadde vokst seg svær og tjukk det siste året. Uten at det hadde virka inn på livsstilen hans. Han hadde stadig de samme vennene, skapte seg ikke med glorete klær eller tjukk gullenke dinglende på magen slik som andre pengefolk. Ikke hadde han tenkt å gi seg med sangskrivinga heller, tross at han gjerne kunne gjort det. Han satt og bladde i copyrightdokumentene for den nyeste sangen sin, som han hadde fått registrert for 100 år sida i dag. Han hadde gode forhåpninger til den, den var liksom mer ‘riktig’ enn den store suksessen hans. Men at den skulle gjøre det like bra, var vel nesten for mye å drømme om.

Se også: http://www.benandbrad.com/alexander.html

15. november 1911 - Scott igjen

Det var en hvit dag. Hele himmelen var dekt fra horisont til horisont med et lavthengende lag av cumulostratusskyer. Det var ingen skygger, ingen rand mellom jord og himmel, alt var likt i alle retninger og tyngdekrafta var det eneste som hindra den britiske antarktisekspedisjonens medlemmer i å sveve ut i alle mulige vilkårlige retninger. Det var helt stille, og fra de lave skyene dalte det noen lette fjon av krystaller som smelta momentant hvis de traff noe av utstyret eller noen av mennene eller dyra i ekspedisjonen. Temperaturen var bare −8 °C, det var virkelig sommer her nede i Antarktis.

For 100 år sida i dag var de endelig framme ved det store depotet i «One Ton Camp» på 79°29'S, det vil si at de hadde brukt to uker på de snaue to gradene fra Cape Evans på 77°38'. Til sammenlikning var Roald Amundsen nå sør for 84° og holdt omtrent dobbel hastighet. Men visste jo ingen noe om her nede i One Ton Camp. Litt mistanke hadde de vel kanskje. Uansett hadde de blitt enige om å gå fram som om de ikke hadde konkurrenter, følge de opprinnelige planene og la Amundsen seile sin egen sjø. Alt annet ville bare være å sette liv på spill unødig.

Dyra skulle få et døgns hvile her ved depotet mens forsyningene de skulle dra blei lasta opp. De hadde alle klart seg bedre enn venta, og alle unntatt et par av de svakeste så ut til å bli sterkere av marsjen. Til og med problembarnet Christopher hadde blitt mer føyelig og latt seg sele på uten protester de siste tre dagene. Så lenge underlaget var rimelig hardt og flatt slik som dette, klarte de seg med glans. De gikk fortsatt hver natt i tre puljer med de svakeste ponniene først. Den lave sola i sør kunne være sjenerende, men det var bedre for ponniene å hvile de varmeste timene i døgnet og arbeide de kaldeste. Alle mennene hadde dessuten nå snøbriller med lysegrønne glass, som ga god beskyttelse og faktisk bedre detaljsyn i disse omgivelsene enn uten briller, ettersom de blå skyggene blei mørkere.

Evans og motorsledepartiet hadde vært her den 9., altså for seks dager sida, og lagt igjen en beskjed. Den ene motoren var fortsatt i drift, men den andre sleden måtte dras av de 4 mennene. Siden forrige melding 2 og et halvt døgn før hadde de gjort unna 55 km, d.v.s. 22 km om dagen (sammenlikna med Amundsens 37). Siden Scott lå på under 20, de svakeste ponniene måtte jo bestemme farta, var det ikke utsikter til at de ville ta dem igjen med det første.

14. november 1911 - Zapata igjen

Emiliano Zapata var rasende. Når Zapata var sint, fylte sinnet hans hele rommet, og det var ikke godt å være i det rommet, verken for venner eller fiender. 

Men når Emiliano Zapata var rasende, hadde han raseri nok til å fylle hele universet, og ingen kunne møte blikket hans, verken menneske eller dyr, gud eller djevel.

Zapata, fra
www.biografiasyvidas.com

Han hadde lagt ned våpna på Maderos bønn så snart den tidligere vennen var innsatt som president mandag den 6. november. To dager etter kom Maderos utsending Gabriel Robles Dominguez for å forhandle om avvæpning og varig fred. Men forhandlingene tok tre dager, og i løpet av de tre dagene så general Arnoldo Casso López og 1000 regjeringstropper sitt snitt til å omringe Villa de Ayala, en landsby 6 mil sør for Mexico by der Zapata var forlagt med sine 500 menn. Intetanende la Zapata fram de 13 krava sine, bl.a. om jordreform, om at hæren skulle trekke seg tilbake fra Morelos, og om at Ambrosio Figueroa, guvernøren over Morelos som var innsatt av interimpresidenten, skulle fjernes.

Høyst rimelige og timelige krav mente Robles Dominguez, og skyndte seg hjemover til residensbyen for å underrette presidenten. Men han kom ikke fram. Troppene til Casso López stilte seg i veien og slapp ingen igjennom. Indignert telegraferte han til Madero, informerte om krava og ba presidenten om å stoppe angrepet.

Dominguez, fra
www.emersonkent.com

I løpet av natta kommer han seg gjennom linjene og dukker opp i Mexico by dagen etter, bare for å bli møtt med ei melding fra en Madero som satte seg på bakbeina og ikke ville høre flere krav. Han var villig til å benåde Zapata og hans menn for de opprørske handlingene bare hvis de overga seg med en gang, og krevde også at Zapata holdt seg borte fra Morelos ei tid. Slik var Maderos tale. Han var president nå, og kunne få folk til å gjøre som han ville. Den tidligere revolusjonskameraten satt i fella, og sjansen var der til å løse problemet en gang for alle, samtidig som han kunne sikre seg regjeringstroppenes lojalitet for all framtid.

Neste dag, for 100 år sida i går, telegraferer Dominguez presidentens tilbud til Villa de Ayala. Nettet var i ferd med å snøre seg sammen, det var umulig å komme gjennom linjene. Dessuten frista det ikke så overvettes å overlevere et slikt budskap personlig til Emiliano Zapata, tross at han hadde anstrengt seg til det ytterste for å formulere det så omsvøpsfullt og diplomatisk som mulig og til og med inkluderte et høytidelig personlig løfte om at jordspørsmålet ville være løst i løpet av 3 måneder.

Hvilke eder Zapata ytra og hvilke elementer han satte i bevegelse da han mottok budskapet, skal jeg heller ikke gå nærmere inn på her av hensyn til sikkerheten for lagringsmediets integritet. Men det er et kjent faktum at da López og mennene hans om morgenen for 100 år sida i dag sneik seg forsiktig inn mellom landsbyhusa med skuddklare våpen og alle sanser årvåkne, var det ikke noen Zapata å se noe sted, og mennene hans var også borte, fordunsta, like uvirkelige som røyk i et speilbilde.

13. november 1911 - nok en gang Roald Amundsen

Det hadde gått radig med Amundsen til tross for tapet av det berømmelige firkløveret Lussi, Karenius, Sauen og Schwartz, og strekningen mellom 83 og 84 grader sør gikk unna på 3 dager. Her bygde man da igjen et depot med forsyninger til folk og fe for 4 dager. Meninga var å ta en hviledag igjen dagen etter, men været og føret var så fint at de bestemte seg for å fortsette. Bikkjene viste fortsatt ingen tegn til overanstrengelse, de bare blei sterkere av arbeidet, og trengte ikke hele dager med hvile.

Vardebygging, fra Roald Amundsen, Opdagelsesreiser

Det var et eventyrlig landskap de kjørte gjennom, med den skinnende hvite snøen og isen, den lysende blå himmelen og de ravnsvarte sidene i fjellkjeden i vest, som stadig kom nærmere. På formiddagen hadde det dukka opp en ny fjellkjede som så ut til å gå rett østover, tvers over veien for dem, men mellom de to kjedene var det et stykke tilsvarende en halv strek på kompasset (360/64 grader = snaut 6 grader) der det ikke var noen synlige topper. Og kursen de hadde lagt seg på lå rett mot dette mellomrommet, der det kanskje var mulig å komme opp fra barrieren til polplatået.

12. november 1911 - Martin Tranmæl

–Da tar vi votering!
Møtet i den trønderske samorganisasjonen hadde vært stormfullt, men han hadde inntrykk av at flertallet var helt på hans side, og var sikker på at resolusjonen ville bli vedtatt.

Fagopposisjonen av 1911 vil ta den raskeste veien over isen
for å nå målet: «Det nye samfund». LO-leder Ole O. Lian fraråder
fordi isen er usikker.
Fra vittighetsbladet Vepsen. Foto: Nilssen, Jens R.
Lånt fra www.frifagbevegelse.no

Det hadde også vært et stormfullt år for fagbevegelsen både her hjemme i Norge og i utlandet. Fire år tidligere hadde jern- og metallarbeiderne for første gang fått til avtalefesta lønninger. Men avtalen gikk over fire år, og da den skulle reforhandles, hadde prisene gått opp med 10 %. Arbeidsgiverne var ikke innstilt på å indeksregulere lønningene, og trua med lockout. Den sentrale ledelsen bøyde av, men gruvearbeiderne gikk til streik, og lockouten var et faktum. 32000 arbeidere blei satt på porten, og konflikten blei ikke løst før regjeringa greip inn og megla ved stortingsrepresentantene Magnus Halvorsen fra Frisinnede Venstre og sogneprest Alfred Eriksen, en av Arbeiderpartiets 11 representater. Det magre resultatet var ett øres lønnsøkning, på folkemunne kalt presteøret.

Langt mer hell hadde de med seg de streikende i England. Disse streikene hadde han vært intimt vitne til på reportasjereisa tidligere på høsten for avisa han skreiv i, Ny Tid, og registrert at de streikende var støtta av en sterk nasjonal organisasjon, sympatiserende foreninger i samme bransje og av organiserte boikotter, sabotasjer og obstruksjoner. Det så ut til at sjølve staten var på vaklende føtter, registrerte han fornøyd i notatene sine. Dessuten blei det ikke inngått årelange avtaler som bandt lønningene mens prisene steig og fratok arbeiderne muligheten til å søke politisk innflytelse i avtaleperioden. For å finne en ny vei framover for den norske fagbevegelsen, hadde han derfor for 100 år sida i dag satt opp følgende resolusjonsforslag til votering i den trønderske samorganisasjonen:

At organisasjonsarbeidet legges på et mer revolusjonært grunnlag enn før, og at:

«A 1) De skriftlige bindende overenskomstene avskaffes. 2) Forsikringsvesenet sløifes.

B 1) Som kampmidler benyttes i første rekke: 1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje. 6) Kooperasjon.

C Organisasjonsformene endres derhen: 1) At Landsorganisasjonen gjøres til det sentrale. Fellesnevneren. 2) Denne inndeles i departementer svarende til de store industrier, altså industriforbund. 3) Der opprettes lokale samorganisasjoner som blant annet ivaretar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelsen av arbeidsvilkårene.»

Resolusjonen blei vedtatt, og Fagopposisjonen av 1911 var et faktum.

11. november 1911 - The Great Blue Norther

Det var en usedvanlig blank og vakker novemberformiddag i Ozark-fjella for 100 år sida i dag. Allerede tidlig på formiddagen var temperaturen oppe i 80 grader F (27 °C), og Bud, Jack, Art og Bill koste seg på turen sin i lette bomullsbukser og tynne skjorter. Haglene hang i henda på dem og bikkjene svinsa rundt føttene, for de hadde ikke tenkt å vende hjem før de hadde slått kloa i ei hjortesteik eller to.

De strøyk opp lier og ned dalsider, kryssa bekker og myrer og stansa av og til for å ta en rast eller studere ett eller annet spor. Hjortetråkka gikk på kryss og tvers her oppe, og rett som det var væra bikkjene noe, men det var gammelt, og de fulgte det ikke lenge. Det hadde begynt å li litt utpå ettermiddagen da de slo seg ned ved et lite tjern med skogkledde bredder og bygde opp et lite bål til kaffikjelen. Jack begynte å klimpre på banjoen, Bud tok fram munnspellet og snart var det stemning rundt den putrende kjelen. Den ene gamle traveren etter den andre blei dratt.

– Look over yonder!
Det var Art som pekte. Over åsene i nordvest hadde det bygd seg opp noen truende, blågrå skyer. Sekund for sekund vokste de seg høyere og skumlere og kom nærmere. Det hadde begynt å blåse litt, og var merkbart kjøligere.

– Well, I’ll be darned. Ain’t that just swell!
De siste krusa blei tømt i ei fart og sakene kom i sekkene. Nå blåste det ganske kraftig, faktisk, en isende kald nordavind. Det begynte å virke som om det kunne være fare for at de ville komme hjem uten hjortesteik denne gangen. Her var det bare å pakke seg hjemover så fort som råd. De kom heller ikke langt før det var over dem. Den blanke dagen var med ett mørk som natta, regnet hølja ned som styrtsjøer, avvekslende med hagl i størrelse fra erter til dueegg. Lyna blinka og tordenen brakte.

Men det var ikke før regnet gikk over til snø at Bill begynte å bli i tvil om de ville komme helskinna tilbake alle sammen. Sjøl gikk han i støvler, men sokker hadde han ikke i dem, og Art og Bud måtte være blåfrosne i sandalene sine. De måtte prøve å finne ly, og det snart, hvis ikke ville det gå galt. Snøen lava ned og begynte å legge seg på bakken. Den isnende nordavinden skar seg nådeløst gjennom de tynne skjortene og buksene og det så stadig dårligere ut for Bud, Jack, Art og Bill.

Denne kaldfronten, som fikk navnet The Great Blue Norther på grunn av fargen på skyene (antakelig en brytningseffekt på grunn av den ekstreme temperaturgradienten), ga seg ikke før temperaturen var nede i 9 °F (-13 °C), og satte både kulde- og varmerekorder for november de fleste stedene den passerte, hvorav mange står den dag i dag. Den krevde også flere hundre menneskeliv, ikke minst på grunn av tornadoene som fulgte med på lasset. Det vites ikke om Bud, Jack, Art og Bill var blant dem.

Noen tvil om at det hadde gått troll i denne datoen var det iallfall ikke, og eksorsistene var sikkert i virksomhet i uker etterpå.

Trykk- og temperaturdiagrammer,
fra www.crh.noaa.gov

10. november 1911 - Sauen

Sauen,
i hvilestilling

Det hadde sett skummelt ut den dagen for 100 år og 3 dager sida i dag da mannen stakk noe hardt og kaldt inn på hodet til Lussi og gjorde noe slik at det kom en høy lyd. Den deilige, vakre Lussi blei så slapp og tung med en gang. Hun rørte seg ikke, og mennene bare bar henne med seg og stilte seg over henne med kniver litt lengre borte. Han løfta snuten og ulte litt. Likte ikke dette noe særlig.

De hadde ikke kjørt langt den dagen før dette skjedde. Det lukta så godt av Lussi den morgenen og han og de to bestekameratene hans ville så gjerne over i spannet hennes for å snuse på henne. De fire hadde vært bestevenner og ledere i flokken de siste månedene og hadde mye moro sammen når de ikke måtte jobbe. Men nå var det klart for noe som var ekstra moro, det var det den lukta betydde, og det var så deilig, og så vanskelig å konsentrere seg om jobben. Mennene med svepene likte ikke dette, det visste de jo, men det var så deilig og fristende, ikke til å motstå.

Da de kjørte igjen, var ikke Lussi med. Hun lå på toppen av varden de hadde bygd. Men lukta var like sterk, hvis ikke sterkere, og han og kameratene ville helst være igjen. Men svepene fortalte noe annet, og snart var det mange kilometer mellom dem. Men det hang stadig en svak eim igjen i lufta etter Lussi, om det så bare var av minnet.

For 100 år sida i dag hadde de slått leir igjen, og alle var løst fra seletøyet og kunne gå fritt. Været hadde vært dårlig fra morgenen av den dagen, men ut på ettermiddagen løya det, og sola kom fram. Mennene kom ut av teltet og aktiviserte seg med forskjellige ting. Der stakk Roald og Oscar av gårde på ski og blei fort små og luktsvake av avstanden. De gikk i samme retning som de kom fra dagen før, den retningen der Lussi lå og lukta så deilig og fristende. Han reiste seg og ga signal til Karenius og Schwartz. «Kom!»

De var ikke seine og det bar nordover i ei fart. Svisj, så hadde de tatt igjen de to mennene oppe ved den siste varden de hadde bygd, og var forbi. Kilometerne føyk unna som en vind, og det tok bare noen timer under midnattsola å tilbakelegge den strekningen de hadde brukt tre dager på med de tunge sledene bak seg. Hva de fant der, er det kanskje ikke noen vits i å gå nærmere innpå.

9. november 1911 - Lussi

Lussi - med en av beilerne

De siste dagene hadde det vært strålende sommervær nede i Antarktis med sol og 10-14 kuldegrader. Føret var fykende og Amundsen og polteamet hans gjorde 37 kilometer om dagen. Om kvelden for 100 år sida i dag viste bestikket 83 grader, og de stoppa for å slå leir. De hadde blitt enige om å bygge depoter for hver grad sørover slik at de kunne ta det siste stykket til polen med nesten tomme sleder. I morgen skulle de legge ned forsyninger til 5 mann og 12 hunder for 4 dager.

Om kvelden den 7., den dagen de forlot 82-gradersdepotet, kunne de se noen hvitbrune skymasser i sørvest, som var et signal om land. Dagen etter kunne de tydelig se flere nunatakker i kikkerten og konkluderte at landet var identisk med fjellkjeden som strakte seg sørøstover fra Beardmore-breen (der Scott samtidig dreiv og sleit seg fram) på sør-Victorialand. 

Det hadde begynt å våres for tispene i hundespanna, og det førte til litt problemer med framdrifta. Dette kunne ikke tolereres, og tidlig på dagen måtte Lussi, en av de beste trekkhundene, bøte med livet. De tre favorittene hennes, Karenius, Sauen og Schwartz, skulte stygt opp på varden der hun var lagt i depot da de passerte. Under piskesnerten lot de seg bevege til å dra, men da det blei slått leir på 83°S, så de sitt snitt til å desertere. Uten tvil var de på vei tilbake til varden for å se etter sin elskede. Dermed mista Bjaaland de tre beste sledehundene sine, og måtte låne ei av bikkjene til Hassel. 

De var nede i 41 hunder nå, av de opprinnelige 52. Anstrengelsene de hadde vært gjennom de siste dagene så ut til å bare styrke bikkjene, og siden det nå ikke var flere tisper igjen, var det håp om at det ville drøye lengre mellom hvert tap de neste ukene. Men det var ikke sikkert noen av dem ville se Framheim og Hvalbukta igjen. Bikkjene var ikke med bare som trekkraft, de var proviant også, og hvor mange som overlevde hvor lenge kom helt an på framdrifta. Så på en måte hadde disse stakkars tispene gjort et offer til det felles beste.

8. november 1911 - Sam Eyde

–Jeg fant, jeg fant!
Han fant så mye rart han askeladden som sto med lommeur og fulgte sekundviseren rundt urskiva det siste minuttet før produksjonsstart i ovnshuset i den nybygde telemarksbyen Rjukan for 100 år sida i dag. Så ga han signalet, bryterne blei slått om og ovnene begynte å danne lysbuer mellom to elektroder for å varme opp lufta til 3000 grader slik at den fikk et innhold på 4,4 % nitrogenoksyd (NO), som blei oksydert til nitrogendioksyd (NO₂), som så reagerte med vann til salpetersyre (3 NO₂ + H₂O = 2 HNO₃ + NO) i et syretårn. Prosessen som skulle gjøre Norge til et rikt land, og Chile til et fattig, var i gang.

Prosessen, som Oscar Mathisen hadde kopiert tegningene til, var uhyre kraftkrevende, men det geniale var at de som eide fabrikken også eide det nybygde kraftverket på Vemork lengre oppe i dalen, slik at man i prinsippet ganske enkelt kunne ta den krafta man trengte. Regnskapsmessig var det riktignok ikke så enkelt. Siden investeringene her oppe var i størrelsesorden med nasjonalbudsjettet, trengte til og med askeladden utenlandsk kapital, og den nye nasjonen var ikke innstilt på å la utenlandske investorer kjøpe opp den nyvunne suvereniteten sin. Derfor var selskapet som tok seg av kraftproduksjonen helt norsk, mens produksjonen og logistikken var fordelt på andre selskap med tunge svenske, tyske og franske interesser. Men det var jo ikke noe i veien for at selskap som ikke var konkurrenter, men venner, kunne treffe høyst gemyttlige avtaler med hverandre. (Iallfall så lenge konkurranselovgivninga, i den grad den i det hele tatt eksisterte, var forholdsvis enkel å omgås med.)

Konsesjonsproblemet var også grunnen til at det var umulig å transportere kraft fra Vemork ned til Notodden slik askeladden opprinnelig hadde tenkt. Men hvorfor da ikke bygge en ny fabrikk ved kraftverket og en helt ny by til arbeiderne helt fra grunnen av? Galskap. Men lønnsom galskap, og den norske askeladden var ikke den som lot seg stoppe av hva andre mente var normalt og riktig. Noen folkefiende hadde han heller ikke blitt, det viste mottakelsen han hadde fått på Notodden da han var gjeninnsatt som prosjektleder etter å ha utmanøvrert tyskerne. Han kunne tørke ei tåre bare ved tanken.

Heller ikke de han fortrengte da han kjøpte opp fossen og gårdene i Vestfjorddalen for å bygge byen der gården Såheim hadde stått, regna han som en fiende. De var rikelig kompensert, og dessuten var de sjøl egentlig industripionerer, ettersom Rjukanfossen og den majestetiske Gaustatoppen var Norges første industrielt utnytta turistattraksjoner. Og de var attraktive nok. Nasjonalromantiske malere som Flintoe og J.C. Dahl hadde brukt opp tube etter tube på dem, og Den norske turistforeningen bygde den første hytta si her. Hotell Rjukan, som ga navn til den seinere byen, var utstyrt med tennisbane, biljardsalong helt på kanten av fossestupet og en dynamo som opplyste fossen om nettene. På gjestelista var det flust med lorder, baroner og andre pengesekker fra alle verdens kanter.

Nå var det slutt på alt dette. Norges vakreste foss, dermed en av verdens vakreste, lå i rør, og den idylliske dalen var asfaltert, elektrifisert og full av sammenraska slusk og ramp fra alle kriker og kroker av landet. De fullt ferdige kommunikasjonene som turismen hadde skapt, hadde blitt dens bane, et signal om den nye tida der natur skulle vike for kultur og teknikk, og den nye økonomien der sekundærnæringene skulle overta etter de primære og skape verdi for landet. Rjukanfossen var ikke borte, mente askeladden. Den var bare satt til å gjøre nyttig arbeid for menneskene.