tirsdag 9. oktober 2012

9. oktober 1912 - Polly McGuire


I en liten leilighet i 27 Copperfield Street, Toxteth Park, Liverpool,
gikk hun og stønna for 100 år sida i dag.

Polly McGuire, den vakre og gode. Polly som forsto.

Polly forsto at hun hadde mektige krefter i henda sine.
I Pollys hender kunne en nedkjørt liten leilighet bli rein, pen og koselig.
Et trassent, vrangt barn kunne bringes til å le med øyer som lyste av glede.
En ølstinkende ektemann som kom hjem seint på natta etter spillejobb på puben
kunne sendes på jobb som pen og velstelt kontorist dagen etter for å tjene penger til familiens livsopphold.

Ja, Polly hadde i sannhet mange mektige krefter.

Likevel gikk hun her og stønna.
Ikke bare fordi hun bar på noe tungt, et foster i sjuende måned.
Ikke bare fordi hun kunne ane hva alkoholen etter hvert ville gjøre med Jack, ektemannen hennes, mannen som ennå kunne klare å skaffe brød på bordet til seg sjøl, til Polly, til lille George på 7, Herbie på 5 og Syd på 4.
Ikke bare fordi hun var redd for at det ville gå med denne i sjuende som det gikk med lille Harry i fjor, som blei født, men levde bare noen uker.
Men mest fordi hun ikke kunne ane hva dette i sjuende som hun gikk og bar på ville gi til verden.

mandag 8. oktober 2012

8. oktober 1912 - Nikola I

Nikola I følte en sterk lengsel etter å sløve den skarpe sabelen sin på tyrkiske ribbein. Han hadde følt den lenge, og gjennom den lange krigen mellom italienerne og det ottomanske imperiet hadde den bare blitt sterkere. Montenegro, kongeriket hans, hadde han egenhendig leda til ei rekke militære seire over tyrkerne i åra fra 1862 til 1878, da det blei anerkjent av vestmaktene på Berlin-konferansen, og til sammenhengende framgang, vekst og velstand i fredsåra etterpå. Først som fyrste, men nå, etter kroninga i 1910, som konge over Montenegro. Han hadde gitt det en grunnlov, fri presse og kriminallovgivning som i vesten etter ønske av innbyggerne. Det var et lykkelig land, og veien til mer lykke lå slagen, gjennom det like slagne imperiet som forsvarte de vaklende grensene sine like i nabolaget. Nikola I hadde god lyst til å få dem på litt lengre avstand, og han følte at tida var inne.

Maktene hadde gjort svære anstrengelser for å stagge lengselen hans gjennom alle diplomatene sine. Krig var jo kostbart, både i penger og i død og sorg, og måtte helst unngås. Men særlig det østerriksk-ungarske keiserriket hadde også andre motiver for å mane til fred. De hadde slett ikke noe ønske om å få den tyrkiske grensa på større avstand. Tvert imot kunne de gjerne tenkt seg å ha den like i nabolaget, om enn helst så langt sør og øst som mulig. Men det hadde ikke utvikla seg helt slik som de hadde beregna nede på Balkan, og de hadde fått en hel serie små bufferstater mellom seg og tyrkerne. Det var slett ikke i deres interesse at noen av dem skulle vokse seg store og mektige på tyrkernes bekostning. Det var vanskelig nok å holde på de slovenske og kroatiske territoriene pluss de nylig annekterte Bosnia og Hercegovina om de ikke skulle få støtte fra et sterkt sjølstendig Serbia og et styrka Montenegro i tillegg.

Det var både med løfter og trusler at diplomatene hadde stagga de forskjellige balkanstatene der de satt og grådig observerte hvordan ottomanerne stadig blei svekka måned for måned i kamp med italienerne. Men det var tydeligere og tydeligere at både løftene og truslene begynte å bli utilstrekkelige etter hvert som utålmodigheten bredde seg i de forskjellige små kongerikene. Krigen hadde jo vært kostbar for Italia også, mer enn dobbelt så kostbar som beregna. Og det var ting som tyda på at de ikke var fullt så entusiastiske som før. Derfor var det viktig å smi mens jernet var varmt. Grekerne hadde mobilisert i over ei uke alt, og det hadde vært trefninger både på den montenegrinske og den bulgarske grensa. For Nikola I var tålmodet nå slutt. For hundre år sida i dag instruerte han ambassadøren sin i Konstantinopel til å overlevere sultanen brevet som starta den første balkankrigen.

lørdag 6. oktober 2012

6. oktober 1912 - Ester Ramirez Jerez

Ester Ramirez Jerez satt på et rom med tunge, triste møbler i León i Nicaragua for hundre år sida i dag og så ut på en tung, trist himmel mellom to tunge, triste gardiner. Alt var tungt og trist i dag. Ikke en gang de fire ungene hennes, Benjamin, Marco Aurelio, Victoria og Olga, var så livfulle og glade som de pleide. For ute i gatene marsjerte det rekker på rekker av soldater med stål i sko og hjelmer. Over dem vaia det et flagg fullt av stjerner og striper. Og i henda sine hadde hun et brev. I brevet sto det:

«Skjebnen ser ut til å ha inngått et komplott med Chamorro og de andre forræderne om å dra meg til et sikkert og grusomt endelikt sammen med de tapre mennene som ennå er med meg. Komplott og kapitulasjon er fremmedord for meg og patriotene som følger meg, fordi det vi forsvarer er Nicaraguas verdighet og sjølstendighet. Vi er republikken og vi vil forsvare friheten dens til siste åndedrag.»

Det var undertegna Benjamín Francisco Zeledón Rodríguez, faren til de fire små, og budet som kom med det hadde også meldt om hvordan han på sin 33-års bursdag to dager før hadde falt i kamp med regjeringstroppene.

På en hacienda i Niquinohomo-distriktet sør i landet var den 17 år gamle sønnen til hacienderoen et bekymra men passivt vitne til hendelsene. Foreløpig.