tirsdag 22. november 2011

22. november 1911 - S. Brenner

Ingeniør S. Brenner satte seg til ved morsenøkkelen og telegraferte ut den første meldinga. Så venta han på svaret, som kom tikkende inn etter noen sekunder. Spitsbergen Radio var åpna.

Det var vinter og mørketid på Finneset i Green Harbour for hundre år sida i dag, og temperaturen var vel omtrent det samme som Amundsen samtidig opplevde i den andre enden av kloden. Landet var herreløst, men siden 1890-tallet hadde nordmennene blitt oppfordra fra flere hold til å administrere det. Det var rike naturressurser. Amerikanerne utvant kull i Barentsburg like ved mens nordmenn, russere og andre dreiv fangst til lands og vanns. Men infrastruktur fantes ikke. De som satt på pengesekkene nede i Kristiania kvidde seg i det lengste, for infrastruktur er dyrt. Men nærværet og ekspertisen som Nansen, Amundsen og andre hadde etablert i polarområdene hadde omsider satt dem i bevegelse, og vedtaket den 3. mai om å bevilge 300 tusen til en radiostasjon (tilsvarende 20 millioner i dag), var den første spede begynnelsen.

Stasjonen i 1911, m/tysk turistskip
fra www.telepensjonistene.no
Stasjonen besto av funksjonærbolig, midlertidige arbeidsbrakker som på dette tidspunktet fungerte som lagerhus, oljehus, kull- og vedlager samt stasjonsbygning. Den var bygd på odden Hvalpynten, på eiendommen til Sandefjordsselskapet Nimrod, som hadde en hvalstasjon her, med mannskapsbrakke, bestyrerbolig og kjøkken, bakeri, tørkehus og mølle for guano, kjøttkoker, flenseplan, beiting, fyrhus, spekkrom, spekk-kokeri og smie.

Bakgrunnen var at amerikaneren John M. Longyears Arctic Coal Company hadde meldt behov for samband med fastlandet, både av forretnings- og sikkerhetsgrunner. De ønska seg en relestasjon på fastlandet som de kunne kommunisere gjennom ved hjelp av en liten sender. Nå fikk de en hel radiostasjon i stedet, som likevel ikke var sterkere enn at den måtte samarbeide med Ingøy Radio, som blei bygd samtidig på fastlandet. Stasjonen fikk også eget postkontor, med subsidiert postgang. Nok et tegn på gryende norsk suverenitetsvilje.

Med dette var altså Svalbard tilknytta den moderne tida og kunne kommunisere verden rundt på sekunder. Det første året kom alle telegrammene til og fra kullkompaniet, siden blei stasjonen benytta også av fangstfolk. Den blei flytta til Longyearbyen i 1930, og i dag er det ingenting igjen bortsett fra noen hustufter og et rustent, fallent radiotårn.

1 kommentar:

  1. Har ikke fått tak i noe fornavn på denne ingeniøren. Fint om du kan bidra hvis du har det.

    SvarSlett