Hvem var «A. Hj.»? En Hjelle, kanskje? En Hjelmeland? En Hjartholm? Eller kanskje en Hjorth? Det var kanskje grunner til at han ikke sto fram med fullt navn i Nordre Bergenhus Folkeblad for hundre år sida i dag. Avisenes debattspalter var datidas nettforum. Det hørte til unntaka at man sto fram med fullt navn, og i ly av anonymiteten hamra debattantene laus på hverandre med en hissighet som ikke står tilbake for våre dagers forumstroll. «A. Hj.» hørte kanskje til lokalmiljøet på Kinn, og sparte seg kanskje for noen ubehageligheter ved å publisere dette innlegget anonymt:
«Maalstræv paa Kinns kirkegaard
Ved restaureringen av Kinns kirke fandt man under kirkegulvet 37 lik. Disse blev tat ut og lagt i en fælles grav ved korets nordøstre hjørne. Paa denne grav skal reises en sten, som har faat følgende indskript:
Her ligg restane av dei liki – 37 i alt – som vart tekne ut under kyrkjegolvet daa kyrkja vart umvølt 1911.
Jeg vil da tillade mig at oversætte dette til riksmaal her i avisen. En saadan gravskrift bør være i en meget høitidelig stil, og ikke legges paa den mest vulgære dialektuttale. Stedets og anledningens høitidelighet tilsiger det:
Her ligger resterne av de 37 lik som blev fundet under kirkegulvet ved kirkens restaurering 1911.
Enhver oplyst mand og kvinde som ikke er blindet av fordom, opfordres til at sammenligne. Jeg skal tilføie at efter min mening passer ikke ordet umvølt om det arbeide som har været gjort med Kinns kirke. Eller kanske maalmændene ogsaa vil anvende det om Trondhjems domkirke?
A. Hj.»
Jeg har retta den første versjonen i samsvar med den teksten som ifølge denne artikkelen finnes på steinen.
onsdag 29. august 2012
mandag 27. august 2012
27. august 1912 - Tarzan
«Der var den, ja!»
Han reiv opp konvolutten og leste gjennom brevet som bekrefta at den var klar for publikasjon, for hundre år sida i dag. Ennå ville det nok gå et par uker før bladet var i salg, oktobernummeret av The All-Story, så det blei å gå i spenning ei stund til. Men han mente at han hadde gode sjanser til å gjøre det minst like bra som med Under the Moons of Mars. Han hadde mer erfaring nå, og visste mer hva leserne ville ha. Og var ikke redd for å nekte dem det heller. Hver smitt og smule skulle de få, det var rein porno. Han humra.
Han skjønte ikke hvorfor alle forfattere holdt tilbake så mye. Når man hadde lest en god roman, skulle det være som å våkne opp etter en deilig drøm, da hadde man fått valuta for utlegget sitt. Kipling var utvilsomt en flink mann, men for tilbakeholden. Han hadde hatt stor glede av boka hans. Men var sikker på at den kunne forbedres på visse punkter. Det hadde han nå tatt konsekvensen av. Og så fikk vi se hvordan det gikk.
Han regna med at han skulle få en pen liten inntekt av denne også, og mens den gikk i bladet ville han ha god tid til å pønske ut neste idé. Tru hva det skulle bli? Noe med fortidsuhyrer, kanskje? Eller tapte paradis i Asia? Det var nok å ta av.
Han stappa kontrakta i lomma, gikk inn og satte seg med formiddagsavisa.
Han reiv opp konvolutten og leste gjennom brevet som bekrefta at den var klar for publikasjon, for hundre år sida i dag. Ennå ville det nok gå et par uker før bladet var i salg, oktobernummeret av The All-Story, så det blei å gå i spenning ei stund til. Men han mente at han hadde gode sjanser til å gjøre det minst like bra som med Under the Moons of Mars. Han hadde mer erfaring nå, og visste mer hva leserne ville ha. Og var ikke redd for å nekte dem det heller. Hver smitt og smule skulle de få, det var rein porno. Han humra.
Han skjønte ikke hvorfor alle forfattere holdt tilbake så mye. Når man hadde lest en god roman, skulle det være som å våkne opp etter en deilig drøm, da hadde man fått valuta for utlegget sitt. Kipling var utvilsomt en flink mann, men for tilbakeholden. Han hadde hatt stor glede av boka hans. Men var sikker på at den kunne forbedres på visse punkter. Det hadde han nå tatt konsekvensen av. Og så fikk vi se hvordan det gikk.
Han regna med at han skulle få en pen liten inntekt av denne også, og mens den gikk i bladet ville han ha god tid til å pønske ut neste idé. Tru hva det skulle bli? Noe med fortidsuhyrer, kanskje? Eller tapte paradis i Asia? Det var nok å ta av.
Han stappa kontrakta i lomma, gikk inn og satte seg med formiddagsavisa.
 |
| Forsida av oktobernummeret til The All-Story 1912, fra terrororstralis.com |
søndag 26. august 2012
26. august 1912 - Johan Nygaard
«Ei noen levende sjel kom hjem som kunne sin landsmann fortelle hvor farlig det er å besøke dem som bor iblant Norges fjelle.»
Johan Nygaard, ordfører i Sel kommune, bretta sammen foredraget sitt og lo i det stille. Jo, det var sterke linjer. Den skulle vokte seg vel som tok veien over salten hav med ondt i sinne. Det var urolige tider og ingen visste hva som kunne skje. «All folkerett monne de krenke.» Men han var forberedt. Hele Gudbrandsdalens sterke bondeslekt var forberedt.
300-årsmarkeringa for slaget ved Kringen var over og folket pakka sammen og gikk hver til sitt. Men ordfører Johan Nygaard var ikke fornøyd. Taler, folkedrakter, deklamasjoner, hornmusikk, det var kjekt nok det. Men det var liksom noe som mangla. Prikken over i-en. Han gnei seg i skjegget. Og smilte. Han hadde fått en idé.
Denne ideen.
.png) |
| Sinclair-tartan, fra Wikimedia Commons |
lørdag 25. august 2012
14. juli 1912 - Alppo Asikainen
«Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg!»
I det steikende solskinnet på Olympiastadion lå to kjemper. Og de lå. Og de lå.
I to uker hadde Sola gavmildt øst lys og varme over solskinnsolympiaden i den svenske hovedstaden. Leikene nærma seg nå slutten. Det var delt ut medaljer i flere dusin øvelser allerede, de gjeveste i massivt gull, og nå kjempa man om finaleplasser i mange andre.
Alfred Johan «Alppo» Asikainen var verdensmester. Han var det til og med i lett tungvekt fra mesterskapet i Helsingfors året før. Og når han nå stilte i mellomvekt, burde det være lett vei til gullet, hadde man nok tenkt. Vel, det begynte greit. Forrige lørdag, på første dag av bryteturneringa, møtte han engelskmannen Edgar Bacon og beseira han lett. Gresk-romersk bryting var egentlig et nordisk anliggende på denne tida, andre nasjoner hadde lite å stille opp. I andre runde to dager etter var det faktisk broren til Edgar Bacon som sto for tur, den mer kjente Stanley, gullvinneren i fribryting fra OL i London fire år før. Men det hjalp ikke, Asikainen hadde få problemer med å eliminere han. Portugiseren Victal i 3. runde var enda lettere, nærmest walk over. Først i fjerde runde på onsdag fikk han skikkelig motstand i svensken Mauritz Andersson, sølvvinneren fra 1908. Men Andersson var ikke helt den samme lenger, han hadde et tap fra før for finnen Fridolf Lundstein, og blei nå eliminert. Femterundekampen dagen etter var den hardeste Asikainen hadde hatt til nå. Claes Johansson var den nye svenske mesteren i mellomvekt og ett av de største gullhåpa til arrangørnasjonen ved disse leikene. Det endte med at ingen fikk poenggivende grep slik at de fikk registrert sine første tap begge to. Sjetterundekampen på fredagen hadde vært lettere, mot nederlenderen Jan Sint. En god mann, men ikke uslåelig. Og i går fikk han walk over da det bare var 5 igjen i 7. runde. Rein hvile.
Og den hvilen kunne bli god å ha, for på matta med seg i blått hadde han Martin Klein, som hadde vært den store overraskelsen i denne mellomvektsturneringa. Russeren var 27 år, men nybegynner i brytersammenheng. Han var ester av fødsel, hadde seilt til sjøs i flere år før han gikk i land i St. Petersburg i 1910 og gikk inn i idrettsklubben Sanitas der han viste en smidighet, teknikk og styrke etter all klatringa i riggen som på kort tid gjorde han til en bryter i verdensklasse. I denne turneringa hadde han slått to ungarere, en svenske og en tysker før finnen Emil Westerlund kjempa jevnt med han i 5. runde i en match som endte med tapspoeng for begge to, slik at Westerlund, som hadde tap mot svensken Alex Frank i andre rundte, gikk ut av turneringa. De to neste rundene måtte to nye finner, Karl Åberg og August Jokinen gi tapt for han slik at han fortsatt hadde sjansen til å vinne Russlands første gull i disse leikene, slik ekspertene også spådde nå. Det måtte ikke skje. «Helvettin paskamainen kusipää,» tenkte Alppo, «kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.»
Matchen begynte halv elleve for å unngå den verste ettermiddagsheten, og Alppo gikk til angrep fra start som et snerrende mannevondt dyr, men fikk snart merke at russeren var så behendig og rask som han hadde fått rykte for. Grep etter grep mislyktes og samtidig hadde motstanderen sine egne knep som han måtte være på vakt for. Seks kilo tyngre var finnen, og hele forskjellen var muskler, høyden var den samme på begge. Men russeren oppveide det med fart, teknikk og smidighet. De tilmålte 30 minuttene ebba ut uten at noen hadde fått noe poenggivende grep. Dermed blei bryterne sendt utpå igjen, for det måtte kåres en vinner her, som skulle møte hjemmefavoritten Johansson i morgendagens finale.
Og slik fortsatte det. Kjøtt og bein smalt mot kjøtt og bein, sola steika og svetten rant, kroppene blei sleipe, grepa glapp og søkende hender fikk ikke tak. Publikum på tribunene var fjetra av den jevne kampen, de hadde på følelsen at de var vitne til noe historisk. De skulle få rett.
Det de var vitne til var brytekunst på sitt ypperste. Begge motstanderne var konstant på vakt. Den andre måtte ikke få slippe til – en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet, og det ville være gjort. Krefter var i bevegelse, ikke bare fysiske krefter, veltrente muskler som trakk og spente, hjerter som pumpa livgivende energi til de aktive lemmene, men også mentale krefter. Vilje sto mot vilje, prinsipp mot prinsipp, bevisstheten lå på et høyere plan enn hos de søvnige, høflig applauderende tilskuerne på tribunene. Athene, Apollon og Poseidon, påkalt i åpningsseremonien, så ned på de kjempende fra himlene sine og lurte på hvem de skulle holde med. Dionysos tok en slurk fra amforaen sin og gløtta litt ned han også.
Alppo Asikainen følte han hadde et helt folk i ryggen der han lå i klamrende favntak med estisk-russiske Martin Klein under den brennende svenske olympiasola og kjempa om ære og medaljer. Han kjempa ikke bare for alle finner som levde og alle som hadde levd siden den mytiske Kalevala-tida, han kjempa også med dem. Styrken til alle som hadde levd og slitt for liv og slekt i djupe skoger og langs tusen innsjøbredder fløyt gjennom årene hans og dreiv han framover i angrep etter angrep samtidig som de ga han tankens kraft og rådsnarhet til å motstå alle mottrekk fra russens side. Russen, som ville utradere den finske nasjonen. Flagget var forbudt allerede, og det russiske språket skulle gradvis innarbeides. I snart hundre år hadde den unaturlige unionen vart, under varierende grad av undertrykking. Som eget storfyrstedømme hadde Finland hatt en viss sjølstendighet, egne lover og egen lovgivende forsamling. Men nå skulle dette avvikles og storfyrstedømmet skulle bli en mer integrert del av det russiske imperiet, som skulle omdannes til en moderne europeisk nasjonalstat med enhetlig språk og kultur. Det var planen.
Men det var ikke Alppo Asikainens plan, han hadde andre planer. Ethvert folk, stort og smått, hadde rett, visste han, og de små mer rett enn de store, som hadde mer blod på henda sine. «Söner av et folk som blött – Pojat, kansan urhokkaan...» sang det i det indre av han. Så han kjempa for sitt folk, russeren for sitt. Men hans folk var bedre, det hadde disse leikene vist. Fem gull hadde det blitt til nå, foruten fem sølv og fem bronse. Og de fem brytefinalene i morgen skulle gi flere; det var 7 finner blant de 15 som var involvert i medaljestriden. For ikke å nevne Kolehmainen og det finske terrenglaget – mandagen kunne nok gi litt av en gullhøst. Så ikke bare hadde finnene rett, de var også et bedre folk! Menneskemateriellet var bedre. Olympiaden viste det, her var alt klart og målbart. Til sammenlikning hadde russerne bare høsta et par små skyttermedaljer til nå. Klein var den store sjansen deres. Derfor var det ikke bare Alppos ansvar å ta vare på sine egne sjanser til gull, men også å stoppe russerens. Koste hva det ville. Men han var hard. Han var jo ikke ordentlig russer, han var ester, nesten et broderfolk. Det fikk ikke hjelpe. Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.
Nok en halvtime gikk uten at det blei delt ut poeng, og enda en, uten at man var nærmere noen avgjørelse. Noen i publikum begynte å se på klokkene sine og ante at dette kunne ta tid. De skulle få rett. Middagssola steika og folk letta på bowler- og panamahattene sine for å tørke svette.
For hver nye runde gikk Alppo svettende og stønnende til angrep tru mot sin plikt og mot det brennende ønsket sitt om seier, ære, hevn og rettferdighet, men blei avvist gang på gang og måtte forsvare seg mot motangrep. Maratonløperne, som var dagens hovedattraksjon, begynte å komme inn, anført av to grønnkledde sørafrikanere, kondisjonsfenomener opptrent på de afrikanske høyslettene. Et fargerikt innslag som vakte stor forundring blant publikum. Det finske håpet her var brutt. Tatu Kolehmainen, den doble gullvinnerens bror, hadde vært helt i teten lenge, men varmen og det høye tempoet hadde blitt for mye for han. Vinnertida på 2.36 var langt under beste maratontid til da.
Brytekampen hadde også blitt litt av et maratonløp nå. I en 40 minutters tid blei de kjempende distrahert av klappsalvene for maratonløperne som kom inn på stadion. Så var det også over, og sleggekasterne gjorde seg klar til sin finale i den andre enden av stadion. Brytekunsten var ikke så mesterlig lenger. Slitne og grimete gikk de løs på hverandre i runde etter runde med klamme tak mens det amerikanske fenomenet McGraw hersa med den olympiske rekorden og noterte lengder på godt over 50 meter. Langstafettlaga stilte opp ute på løpebanen og gjennomførte først ett forsøksheat, så ett til og enda ett.
Sola hadde begynt å synke og brant ikke så hardt nå. Men den hadde gjort sitt. Huden var rød og flammete og gikk av i hvite, ru flak for hvert nye favntak. Små skrammer vokste og blei til ømme, blødende sår. Men det var likt for begge, og for hver gang han hadde det heite, sleipe kjøttet til russeren mellom henda sine visste Alppo at kreftene hans ebba ut, like mye som for han sjøl.
Friidrettøvelsene var over og tribunene begynte å tømmes. De få som blei igjen samla seg for det meste i den andre enden av banen der sleggekonkurransen var ferdig og sabelfekterne nå gjorde seg klar til lagkonkurransen sin. Ungarerne var store favoritter. Bare noen få tilskuere var igjen for å se om det skjedde noe på brytematta. Det gjorde det i mindre og mindre grad. Asikainen og Klein hadde holdt på nesten dobbelt så lenge som maratonløperne nå, med bare en 3–5 minutters pause hver halvtime for å få i seg litt væske og næring og dra over den ømme, såre huden med litt salve og balsam eller hva de ellers hadde tilgjengelig. Hver nye runde starta med et fortvilt famlende utbrudd av kjempende energi og vilje, men etter hvert blei det mye til å stå eller ligge og hvile på hverandre. Misunnelig gløtta Alppo bort på fekterne som spratt runt i de fjonge hvite draktene sine. Oppe i skyene var nok de greske gudene mest opptatt av å nippe nektar og nyte udødeligheten sin. De så ikke noen vits i å gripe inn på den ene eller den andre sida. Andre guder hadde tatt over der nede.
En ny halvtimes runde gikk ut, ei ny kort pause, så en ny runde igjen. Kroppen verka i alle ledd og muskler, hver solstråle svei i den ømme, rødsvidde huden. Fekterne gjorde seg ferdig med kvartfinalene sine og begynte på semifinalene. Ungarn og Bøhmen var ubeseira i hver sin gruppe og fikk med seg Østerrike og Nederland til morgendagens finale. Skyggene blei lengre, fekterne forlot banen og med dem publikum. Klokka nærma seg halv sju. Noe måtte gjøres for å få slutt på denne farsen, men hva? Dommerne bestemte seg for å nekte bryterne væske, så fikk man se hvem som holdt ut lengst.
Tre timer seinere var kroppen til Alppo, Suomis sønn, et hav av smerter, halsen var ruere enn det rueste sandpapir. Bare håpet holdt han oppe, håpet og plikta, samt vissheten om at det ikke sto bedre til med motstanderen. De to skjelvende kjøttklumpene på den stockholmske brytematta reiv og sleit i hverandre, fåfengt men innbitt, fortvilt. Ingen hadde en tanke om å gi seg. Ni minutter på ti hadde dommerne et møte. Sola hadde nettopp gått ned. Man kunne da vel ikke la dette holde på utover natta? Men det måtte jo bli en avgjørelse. Johansson kunne ikke akkurat møte begge i finalen. De beslutta å gi de utslitte bryterne 15 minutter til.
I ørska vakla de to kjempene mot hverandre igjen. Den korte hvilen hadde bygd opp et lite forråd av krefter, men det blei mest ukoordinert dasking, ikke særlig konstruktivt. Så kjente Alppo russerens armer rundt livet. Hvordan hadde det gått til? Han kjempa for å vri seg fri. Men føttene dingla i lufta, uten feste. Verden vippa rundt. Det var gjort. At det skulle være så hardt å treffe denne mjuke matta med ryggen først, ante han ikke. Flere forskjellige ånder fra den finske underverdenen blei påkalt. Men i det stille. Man hadde da oppdragelse. Og det var ikke noe mer de kunne utrette heller. Kampen var avgjort. Russeren hadde for tredje gang på rad slått sin finske motstander. Og var klar for finalen. Med mindre...
Og ganske riktig, neste morgen meldte Ljudvig Tsjaplinskij, formann for Sanitas-klubben at Klein var for ille tilredt til å stille i finalen. Tsarens olympiske representant Vladimir Vojeikov mente det motsatte, men klubbformannen fikk det siste ordet. Johansson fikk gullet på default, og russernes siste gullhåp var ute. Alppo Asikainen kunne smile tross nederlaget. Han hadde gjort plikta si.
I det steikende solskinnet på Olympiastadion lå to kjemper. Og de lå. Og de lå.
I to uker hadde Sola gavmildt øst lys og varme over solskinnsolympiaden i den svenske hovedstaden. Leikene nærma seg nå slutten. Det var delt ut medaljer i flere dusin øvelser allerede, de gjeveste i massivt gull, og nå kjempa man om finaleplasser i mange andre.
Alfred Johan «Alppo» Asikainen var verdensmester. Han var det til og med i lett tungvekt fra mesterskapet i Helsingfors året før. Og når han nå stilte i mellomvekt, burde det være lett vei til gullet, hadde man nok tenkt. Vel, det begynte greit. Forrige lørdag, på første dag av bryteturneringa, møtte han engelskmannen Edgar Bacon og beseira han lett. Gresk-romersk bryting var egentlig et nordisk anliggende på denne tida, andre nasjoner hadde lite å stille opp. I andre runde to dager etter var det faktisk broren til Edgar Bacon som sto for tur, den mer kjente Stanley, gullvinneren i fribryting fra OL i London fire år før. Men det hjalp ikke, Asikainen hadde få problemer med å eliminere han. Portugiseren Victal i 3. runde var enda lettere, nærmest walk over. Først i fjerde runde på onsdag fikk han skikkelig motstand i svensken Mauritz Andersson, sølvvinneren fra 1908. Men Andersson var ikke helt den samme lenger, han hadde et tap fra før for finnen Fridolf Lundstein, og blei nå eliminert. Femterundekampen dagen etter var den hardeste Asikainen hadde hatt til nå. Claes Johansson var den nye svenske mesteren i mellomvekt og ett av de største gullhåpa til arrangørnasjonen ved disse leikene. Det endte med at ingen fikk poenggivende grep slik at de fikk registrert sine første tap begge to. Sjetterundekampen på fredagen hadde vært lettere, mot nederlenderen Jan Sint. En god mann, men ikke uslåelig. Og i går fikk han walk over da det bare var 5 igjen i 7. runde. Rein hvile.
Og den hvilen kunne bli god å ha, for på matta med seg i blått hadde han Martin Klein, som hadde vært den store overraskelsen i denne mellomvektsturneringa. Russeren var 27 år, men nybegynner i brytersammenheng. Han var ester av fødsel, hadde seilt til sjøs i flere år før han gikk i land i St. Petersburg i 1910 og gikk inn i idrettsklubben Sanitas der han viste en smidighet, teknikk og styrke etter all klatringa i riggen som på kort tid gjorde han til en bryter i verdensklasse. I denne turneringa hadde han slått to ungarere, en svenske og en tysker før finnen Emil Westerlund kjempa jevnt med han i 5. runde i en match som endte med tapspoeng for begge to, slik at Westerlund, som hadde tap mot svensken Alex Frank i andre rundte, gikk ut av turneringa. De to neste rundene måtte to nye finner, Karl Åberg og August Jokinen gi tapt for han slik at han fortsatt hadde sjansen til å vinne Russlands første gull i disse leikene, slik ekspertene også spådde nå. Det måtte ikke skje. «Helvettin paskamainen kusipää,» tenkte Alppo, «kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.»
Matchen begynte halv elleve for å unngå den verste ettermiddagsheten, og Alppo gikk til angrep fra start som et snerrende mannevondt dyr, men fikk snart merke at russeren var så behendig og rask som han hadde fått rykte for. Grep etter grep mislyktes og samtidig hadde motstanderen sine egne knep som han måtte være på vakt for. Seks kilo tyngre var finnen, og hele forskjellen var muskler, høyden var den samme på begge. Men russeren oppveide det med fart, teknikk og smidighet. De tilmålte 30 minuttene ebba ut uten at noen hadde fått noe poenggivende grep. Dermed blei bryterne sendt utpå igjen, for det måtte kåres en vinner her, som skulle møte hjemmefavoritten Johansson i morgendagens finale.
Og slik fortsatte det. Kjøtt og bein smalt mot kjøtt og bein, sola steika og svetten rant, kroppene blei sleipe, grepa glapp og søkende hender fikk ikke tak. Publikum på tribunene var fjetra av den jevne kampen, de hadde på følelsen at de var vitne til noe historisk. De skulle få rett.
Det de var vitne til var brytekunst på sitt ypperste. Begge motstanderne var konstant på vakt. Den andre måtte ikke få slippe til – en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet, og det ville være gjort. Krefter var i bevegelse, ikke bare fysiske krefter, veltrente muskler som trakk og spente, hjerter som pumpa livgivende energi til de aktive lemmene, men også mentale krefter. Vilje sto mot vilje, prinsipp mot prinsipp, bevisstheten lå på et høyere plan enn hos de søvnige, høflig applauderende tilskuerne på tribunene. Athene, Apollon og Poseidon, påkalt i åpningsseremonien, så ned på de kjempende fra himlene sine og lurte på hvem de skulle holde med. Dionysos tok en slurk fra amforaen sin og gløtta litt ned han også.
Alppo Asikainen følte han hadde et helt folk i ryggen der han lå i klamrende favntak med estisk-russiske Martin Klein under den brennende svenske olympiasola og kjempa om ære og medaljer. Han kjempa ikke bare for alle finner som levde og alle som hadde levd siden den mytiske Kalevala-tida, han kjempa også med dem. Styrken til alle som hadde levd og slitt for liv og slekt i djupe skoger og langs tusen innsjøbredder fløyt gjennom årene hans og dreiv han framover i angrep etter angrep samtidig som de ga han tankens kraft og rådsnarhet til å motstå alle mottrekk fra russens side. Russen, som ville utradere den finske nasjonen. Flagget var forbudt allerede, og det russiske språket skulle gradvis innarbeides. I snart hundre år hadde den unaturlige unionen vart, under varierende grad av undertrykking. Som eget storfyrstedømme hadde Finland hatt en viss sjølstendighet, egne lover og egen lovgivende forsamling. Men nå skulle dette avvikles og storfyrstedømmet skulle bli en mer integrert del av det russiske imperiet, som skulle omdannes til en moderne europeisk nasjonalstat med enhetlig språk og kultur. Det var planen.
Men det var ikke Alppo Asikainens plan, han hadde andre planer. Ethvert folk, stort og smått, hadde rett, visste han, og de små mer rett enn de store, som hadde mer blod på henda sine. «Söner av et folk som blött – Pojat, kansan urhokkaan...» sang det i det indre av han. Så han kjempa for sitt folk, russeren for sitt. Men hans folk var bedre, det hadde disse leikene vist. Fem gull hadde det blitt til nå, foruten fem sølv og fem bronse. Og de fem brytefinalene i morgen skulle gi flere; det var 7 finner blant de 15 som var involvert i medaljestriden. For ikke å nevne Kolehmainen og det finske terrenglaget – mandagen kunne nok gi litt av en gullhøst. Så ikke bare hadde finnene rett, de var også et bedre folk! Menneskemateriellet var bedre. Olympiaden viste det, her var alt klart og målbart. Til sammenlikning hadde russerne bare høsta et par små skyttermedaljer til nå. Klein var den store sjansen deres. Derfor var det ikke bare Alppos ansvar å ta vare på sine egne sjanser til gull, men også å stoppe russerens. Koste hva det ville. Men han var hard. Han var jo ikke ordentlig russer, han var ester, nesten et broderfolk. Det fikk ikke hjelpe. Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.
Nok en halvtime gikk uten at det blei delt ut poeng, og enda en, uten at man var nærmere noen avgjørelse. Noen i publikum begynte å se på klokkene sine og ante at dette kunne ta tid. De skulle få rett. Middagssola steika og folk letta på bowler- og panamahattene sine for å tørke svette.
For hver nye runde gikk Alppo svettende og stønnende til angrep tru mot sin plikt og mot det brennende ønsket sitt om seier, ære, hevn og rettferdighet, men blei avvist gang på gang og måtte forsvare seg mot motangrep. Maratonløperne, som var dagens hovedattraksjon, begynte å komme inn, anført av to grønnkledde sørafrikanere, kondisjonsfenomener opptrent på de afrikanske høyslettene. Et fargerikt innslag som vakte stor forundring blant publikum. Det finske håpet her var brutt. Tatu Kolehmainen, den doble gullvinnerens bror, hadde vært helt i teten lenge, men varmen og det høye tempoet hadde blitt for mye for han. Vinnertida på 2.36 var langt under beste maratontid til da.
Brytekampen hadde også blitt litt av et maratonløp nå. I en 40 minutters tid blei de kjempende distrahert av klappsalvene for maratonløperne som kom inn på stadion. Så var det også over, og sleggekasterne gjorde seg klar til sin finale i den andre enden av stadion. Brytekunsten var ikke så mesterlig lenger. Slitne og grimete gikk de løs på hverandre i runde etter runde med klamme tak mens det amerikanske fenomenet McGraw hersa med den olympiske rekorden og noterte lengder på godt over 50 meter. Langstafettlaga stilte opp ute på løpebanen og gjennomførte først ett forsøksheat, så ett til og enda ett.
Sola hadde begynt å synke og brant ikke så hardt nå. Men den hadde gjort sitt. Huden var rød og flammete og gikk av i hvite, ru flak for hvert nye favntak. Små skrammer vokste og blei til ømme, blødende sår. Men det var likt for begge, og for hver gang han hadde det heite, sleipe kjøttet til russeren mellom henda sine visste Alppo at kreftene hans ebba ut, like mye som for han sjøl.
Friidrettøvelsene var over og tribunene begynte å tømmes. De få som blei igjen samla seg for det meste i den andre enden av banen der sleggekonkurransen var ferdig og sabelfekterne nå gjorde seg klar til lagkonkurransen sin. Ungarerne var store favoritter. Bare noen få tilskuere var igjen for å se om det skjedde noe på brytematta. Det gjorde det i mindre og mindre grad. Asikainen og Klein hadde holdt på nesten dobbelt så lenge som maratonløperne nå, med bare en 3–5 minutters pause hver halvtime for å få i seg litt væske og næring og dra over den ømme, såre huden med litt salve og balsam eller hva de ellers hadde tilgjengelig. Hver nye runde starta med et fortvilt famlende utbrudd av kjempende energi og vilje, men etter hvert blei det mye til å stå eller ligge og hvile på hverandre. Misunnelig gløtta Alppo bort på fekterne som spratt runt i de fjonge hvite draktene sine. Oppe i skyene var nok de greske gudene mest opptatt av å nippe nektar og nyte udødeligheten sin. De så ikke noen vits i å gripe inn på den ene eller den andre sida. Andre guder hadde tatt over der nede.
En ny halvtimes runde gikk ut, ei ny kort pause, så en ny runde igjen. Kroppen verka i alle ledd og muskler, hver solstråle svei i den ømme, rødsvidde huden. Fekterne gjorde seg ferdig med kvartfinalene sine og begynte på semifinalene. Ungarn og Bøhmen var ubeseira i hver sin gruppe og fikk med seg Østerrike og Nederland til morgendagens finale. Skyggene blei lengre, fekterne forlot banen og med dem publikum. Klokka nærma seg halv sju. Noe måtte gjøres for å få slutt på denne farsen, men hva? Dommerne bestemte seg for å nekte bryterne væske, så fikk man se hvem som holdt ut lengst.
Tre timer seinere var kroppen til Alppo, Suomis sønn, et hav av smerter, halsen var ruere enn det rueste sandpapir. Bare håpet holdt han oppe, håpet og plikta, samt vissheten om at det ikke sto bedre til med motstanderen. De to skjelvende kjøttklumpene på den stockholmske brytematta reiv og sleit i hverandre, fåfengt men innbitt, fortvilt. Ingen hadde en tanke om å gi seg. Ni minutter på ti hadde dommerne et møte. Sola hadde nettopp gått ned. Man kunne da vel ikke la dette holde på utover natta? Men det måtte jo bli en avgjørelse. Johansson kunne ikke akkurat møte begge i finalen. De beslutta å gi de utslitte bryterne 15 minutter til.
I ørska vakla de to kjempene mot hverandre igjen. Den korte hvilen hadde bygd opp et lite forråd av krefter, men det blei mest ukoordinert dasking, ikke særlig konstruktivt. Så kjente Alppo russerens armer rundt livet. Hvordan hadde det gått til? Han kjempa for å vri seg fri. Men føttene dingla i lufta, uten feste. Verden vippa rundt. Det var gjort. At det skulle være så hardt å treffe denne mjuke matta med ryggen først, ante han ikke. Flere forskjellige ånder fra den finske underverdenen blei påkalt. Men i det stille. Man hadde da oppdragelse. Og det var ikke noe mer de kunne utrette heller. Kampen var avgjort. Russeren hadde for tredje gang på rad slått sin finske motstander. Og var klar for finalen. Med mindre...
Og ganske riktig, neste morgen meldte Ljudvig Tsjaplinskij, formann for Sanitas-klubben at Klein var for ille tilredt til å stille i finalen. Tsarens olympiske representant Vladimir Vojeikov mente det motsatte, men klubbformannen fikk det siste ordet. Johansson fikk gullet på default, og russernes siste gullhåp var ute. Alppo Asikainen kunne smile tross nederlaget. Han hadde gjort plikta si.
 |
| Skal være Asikainen og Klein hvis Wikimedia Commons (som dette er fra) har rett. Ser jo ut som et vinnerkast. Men det kan det da ikke være. Skyggene tyder på at sola er oppe. |
torsdag 23. august 2012
9. juli 1912 - Vahram Papazyan
Denne nordiske sommeren var slett ikke så kjølig som han hadde frykta, Vahram Papazyan; dag etter dag hadde temperaturen vært mellom 25 og 30 grader og noen ganger bikka den over. Det var riktig behagelig i det ustanselige solskinnet, og genserne og snøstøvlene som han hadde pakka med seg hadde fått ligge på hotellrommet.
Denne dagen for 100 år sida, tirsdag den 9. juli, sto han på startstreken for 7. og siste semifinale på 1500 m. Inne ved lista sto svensken Ernst Wide, en blond kjempe som hadde nasjonsrekorden på 4.02,7, en av de største favorittene i heatet. Så kom Papazyan og deretter finnen Matti Harju. Papazyan så interessert på brystet til finnen der de blåhvite fargene lyste. Noe slikt flagg hang det ikke på stadionmastene, finnene konkurrerte under den russiske trikoloren. Russeren Jevgenij Petrov to plasser lengre borte, med amerikaneren Walter McClure mellom seg og finnen, så ikke på brystet til Harju, han så stivt framfor seg – men han kunne vel tenke sitt. McClure var en av 10 påmeldte amerikanere, landsmann av Abel Kiviat som hadde verdensrekorden med 3.55,8 og vant det 3. heatet med 4.04,4, dagens beste tid til nå. Det var styggfort, tenkte Papazyan. Ytterst sto engelskmannen Joe Cottrill, en av 9 påmeldte briter. Det var romslige nasjonskvoter i Stockholms-olympiaden.
Noe armensk flagg hang det heller ikke på stadionmastene. Papazyan og den andre representanten for Det ottomanske imperiet ved disse leikene, Mkrtich Mkryan, var begge armenere, men flagget som hang der var det rødhvite ottomanske. Det var også første gang imperiet sendte representanter til de olympiske leikene, rimeligvis, for inntil ungtyrkernes revolusjon i 1908 hadde det vært strengt forbudt å fly rundt halvnaken og drive sport i riket. Man kunne risikere at politiet troppa opp på arenaen og dro med seg de konkurrerende atletene, det hadde skjedd flere ganger.
Startskuddet smalt og feltet satte i vei i høyt tempo. Engelskmannen Cottrill tok teten og dro ei 68-runde. Det var ikke så langt fra 400-persen til Vahram, som allerede pusta tungt i den svenske sommerheten, bakerst i feltet i kjølvannet til russeren Petrov. På andrerunda bare økte tempoet, og da engelskmannen passerte 800 m på 2.15, som var under persen til Vahram, brant det godt i lungene hans. Men nå var det også god strekk i feltet, og han klarte tross stadig tyngre bein å holde følge med russeren og finnen som kjempa om 4.-plassen i ei langside til og første del av den neste svingen. Men så ville bare ikke beina mer, lungene var som ei ildmørje og han måtte se konkurrentene gå fra seg meter for meter. Hvordan kunne de løpe fra han sånn? Han var ung, han var sterk, han var armener. Var disse europeerne og amerikaneren så mye bedre folk? En gang måtte han lære seg hva de gjorde som han ikke kunne, men ikke nå. Nå så han seg om etter en benk og vakla inn på indre bane, fant benken og seig ned på den blodspyttende og med fargerike stjerner flimrende for øya. Lettere omtåka konstaterte han at hjemmefavoritten Wide spurta forbi amerikaneren McClure og Cottrill i den siste svingen og løp inn til en klar heatseier mens amerikaneren slo engelskmannen i oppgjøret om den andre finaleplassen og finnen kjempa en innbitt og til slutt seierrik kamp mot russeren sin litt lengre bak.
Dermed var det olympiske eventyret til Vahram Papazyan over, og glad nok var han vel for det. Men det skulle komme flere eventyr.
Denne dagen for 100 år sida, tirsdag den 9. juli, sto han på startstreken for 7. og siste semifinale på 1500 m. Inne ved lista sto svensken Ernst Wide, en blond kjempe som hadde nasjonsrekorden på 4.02,7, en av de største favorittene i heatet. Så kom Papazyan og deretter finnen Matti Harju. Papazyan så interessert på brystet til finnen der de blåhvite fargene lyste. Noe slikt flagg hang det ikke på stadionmastene, finnene konkurrerte under den russiske trikoloren. Russeren Jevgenij Petrov to plasser lengre borte, med amerikaneren Walter McClure mellom seg og finnen, så ikke på brystet til Harju, han så stivt framfor seg – men han kunne vel tenke sitt. McClure var en av 10 påmeldte amerikanere, landsmann av Abel Kiviat som hadde verdensrekorden med 3.55,8 og vant det 3. heatet med 4.04,4, dagens beste tid til nå. Det var styggfort, tenkte Papazyan. Ytterst sto engelskmannen Joe Cottrill, en av 9 påmeldte briter. Det var romslige nasjonskvoter i Stockholms-olympiaden.
 |
| 7. semifinaleheat på 1500 m like etter start. Papazyan nr. 2 fra høyre. Fra www.genocide-museum.am |
Likevel var faktisk Vahram olympisk veteran, for i 1906, bare 18 år gammel, hadde han deltatt i jubileumsleikene i nabolandet Hellas på eget initiativ, uten at han hadde gjort noe større av seg. Men armenerne omfavna alt det moderne som var i tida, de oppfatta seg som en europeisk kulturnasjon og hadde praktisert sport ivrig fra sist på 1800-tallet. Etter revolusjonen hadde de danna 100 sportsklubber rundt omkring i landet, 40 av dem bare i Konstantinopel. Også Smyrna, Nikomedia, Karin, Marzvan, Samson, Adana, Van, Caesarea, Dortyol, Trapizon og Konya hadde driftige klubber. Fra 1911 arrangerte armenerne også sine egne årlige olympiske leiker i Konstantinopel. Andre nasjonaliteter i imperiet fikk være med, men de hadde ikke noen sjanse mot de mer drevne armenerne.
Nå vel, Vahram Papazyan følte seg ikke så overlegen her med folk som hadde pers ned mot 4 blank og til og med under. Sjøl hadde han aldri løpt under 4.40, og noen finaleplass var det ikke å drømme om, det viste erfaringene hans fra 800 m-forsøket tre dager før klart og tydelig. Og her var det bare de 2 beste som gikk videre til finalen. Men han hadde jo to bein og hjerte og lunger han akkurat som de andre, og han skulle nå prøve å henge med så langt det gikk an.
Revolusjonen hadde gitt armenerne nytt håp. Ungtyrkerne hadde virkelig gjort det lettere for alle de forskjellige nasjonalitetene i landet, og allerede i revolusjonsåret hadde armenerne sett sitt snitt til å arrangere en minnehøytidelighet etter sultanens armenermassakrer i 1894 og 1896. Papazyan sjøl hadde vært vært vitne til dem som liten gutt og var en av dem som deklamerte under høytideligheten. Faren Kamere hadde vært med på å bygge ut telegrafvesenet i imperiet og hadde midler slik at han kunne gi sønnen en europeisk utdannelse. Vahram hadde valgt teateret der han tidlig hadde vist evner, og der armenerne hadde årtusengamle tradisjoner. Han gikk først to år på gymnas i Venezia og så tre år på akademiet for de skjønne kunster i Milano, der han hadde blitt uteksaminert i fjor med gode karakterer. Fra 19-årsalderen i 1907 hadde han vært medlem av en trupp som reiste rundt og satte opp forestillinger, også i utlandet. De hadde vært i Paris, Athen og Baku foruten flere steder i Italia. Så hadde han fått engasjement på «Dramaten», det armenske teateret i Konstantinopel. Lovorda hadde hagla, og framtida så lys ut, mente han. Ikke bare for han sjøl, men for folket hans, som førte an på mange felt i det vaklende imperiet og drømte om frihet og sjølstendighet samtidig som de jubla i det stille for hvert slag de italienske styrkene ga det i den pågående krigen.
Dermed var det olympiske eventyret til Vahram Papazyan over, og glad nok var han vel for det. Men det skulle komme flere eventyr.
 |
| Vahram Papazyan, fra Wikimedia Commons |
søndag 5. august 2012
30. juni 1912 - Algoth Niska
Det er OL-tid, og jeg kunne tenke meg å supplere med noen minner fra OL i Stockholm 100 år tidligere. Dette blir jo på etterskudd, siden de svenske leikene gikk i ferietida, juli, vanligvis den eneste rimelig sikre sommermåneden her i nord. Men det får gå. Det første minnet er fra den 30. juni 1912:
Algoth Niska sto klar. Det var ikke lange hviletida det finske OL-landslaget hadde hatt etter den harde førsterundekampen mot de italienske amatørene dagen før. Det lå an til å bli 30 grader i skyggen igjen, og kampen var framskutt til klokka 10. Det var bare et par-tre hundre tilskuere på Tranebergs Idrottsplats. Men ytre venstre Algoth Niska sto klar. På den andre sida av banen sto 11 russere. Tsarens menn. De skulle knuses. Vinneren av denne andrerundekampen ville få en plass i semifinalen. Det var viktig nok. Men i disse leikene var finnene tvungne til å konkurrere under det samme flagget som fienden på den andre sida. Det var ikke så mye som en flik av de finske fargene igjen. Synet av det russiske flagget på den finske masta fikk det til å bruse heftig i blodet til alle de elleve som sto klare der ute på den svenske grasmatta. Og finsk blod kan bruse heftig, det er en kjent sak, få ting bruser heftigere.
Den svenske dommeren Per Sjöblom blåste i fløyta, og de var i gang. Fra første spark var tempoet høyt, like høyt som dagen før. Men det var tydelig at russerne ikke hadde slike ferdigheter som de tekniske italienerne. Fotballen var ung i tsardømmet, og det russiske landslaget spilte her sin første kamp. Den var ung i storfyrstedømmet også, men finnene hadde tross alt spilt en treningskamp mot svenskene to dager før OL-turneringa, da målmannen Syrjäläinen måtte plukke 7 baller ut av buret, samt en vennskapskamp på hjemmebane mot svenskene året før. Algoth var ivrig og løp det han kunne når han hadde ballen eller utsikter til å få den. Og at finner kunne løpe var noe vi skulle få syn for i disse leikene. Men han var ikke fullt så ivrig som i går, da han hadde blitt blåst av for offside et dusin ganger. Kameratene hadde snakka med han om det. Heldigvis var ikke de russiske backene like disiplinerte som italienerne og Lev Favorskij i det russiske målet var under hardt press den første halvtimen. Skuddføttene til den morratrøtte finske rekka var riktignok litt dårlig innstilt, og skudda gikk litt i hytt og pine. Men i det 30. minutt passerte indre høyre Bror Wiman den gode russiske høyrebacken Pjotr Sokolov og sendte i vei et skudd som Favorskij bare halvklarerte. Senterløperen Nyyssönen var på plass og satte returen i nettet. Resten av omgangen fortsatte det finske presset. De finske kanonene var bedre innsikta nå, men Favorskij var god og omgangen ebba ut med en serie cornere som det ikke kom noe ut av.
I motsetning til resten av de sangglade søskna sine hadde ikke yngstemannen Algoth Niska satsa på ei musikalsk karriere. Det var ikke eventyrlig nok, syntes han. Da han flytta til Helsingsfors i 1903 som 15-åring sammen med familien etter farens død hadde han fått øya opp for fotballen. Det var et spill for karfolk, tenkte han, med fart, styrke, kjemping og litt taktikk, akkurat tingen for en guttesjel. I 20-årsalderen hadde han fått sin første hyre og drømte om å bli kaptein på eiga skute slik som faren. Men fotballen holdt han ved like og den finske uttakskomiteen foran OL kunne ikke komme utenom han.
Da den andre omgangen starta etter pausa virka det som det var blåst nytt liv i det russiske landslaget. De kom løpende i et avsindig tempo, og den ytre venstre Sergej Filippov la flere gode og intelligente pasninger som kunne fått alvorlige følger hvis lagkameratene hans hadde visst bedre å ta vare på dem. Backene Holopainen og Löfberg spilte godt og avverga det ene angrepet etter det andre, men nå blei finnene pressa tilbake, og endelig i det 72. minuttet fikk Valerij Butusov lirka ballen inn bak Syrjäläinen i et møljespill etter en corner.
Sola skinte ennå fra den skyfri stockholmshimmelen, men over hodet til Algoth Niska hang det ei mørk sky som skygga for den. Han spytta i nevene. Elleve finske spyttklyser blei gnidd ut av elleve par finske never. Tok man ikke grep nå, kunne dette ende i fordervelse. Fra avspark var spillet hardere og mer energisk. Det var flere avblåsninger. Og russerne var slitne etter den lange offensiven sin. De blei pressa tilbake, og den finske løperrekka kom til sjanser igjen. Sokolov og Favorskij måtte jobbe for å forsvare seg, og endelig i det 80. minutt klarte indre venstre Jarl «Lali» Öhman å drible seg gjennom det russiske forsvaret og score sikkert. Algoth ville kaste seg om halsen på han og det ville sikkert alle lagkameratene hans også. Men de gjorde det ikke, de bare ville det. De siste 10 minuttene av kampen hadde finnene kontroll, og var nærmere 3–1 enn russerne var utlikning. Men det kom ikke flere mål, og storfyrstedømmet var klart for semifinale mot England. Det ville nok bli ei anna historie.
 |
| Algoth Niska på eldre dager, fra Wikimedia Commons |
Den svenske dommeren Per Sjöblom blåste i fløyta, og de var i gang. Fra første spark var tempoet høyt, like høyt som dagen før. Men det var tydelig at russerne ikke hadde slike ferdigheter som de tekniske italienerne. Fotballen var ung i tsardømmet, og det russiske landslaget spilte her sin første kamp. Den var ung i storfyrstedømmet også, men finnene hadde tross alt spilt en treningskamp mot svenskene to dager før OL-turneringa, da målmannen Syrjäläinen måtte plukke 7 baller ut av buret, samt en vennskapskamp på hjemmebane mot svenskene året før. Algoth var ivrig og løp det han kunne når han hadde ballen eller utsikter til å få den. Og at finner kunne løpe var noe vi skulle få syn for i disse leikene. Men han var ikke fullt så ivrig som i går, da han hadde blitt blåst av for offside et dusin ganger. Kameratene hadde snakka med han om det. Heldigvis var ikke de russiske backene like disiplinerte som italienerne og Lev Favorskij i det russiske målet var under hardt press den første halvtimen. Skuddføttene til den morratrøtte finske rekka var riktignok litt dårlig innstilt, og skudda gikk litt i hytt og pine. Men i det 30. minutt passerte indre høyre Bror Wiman den gode russiske høyrebacken Pjotr Sokolov og sendte i vei et skudd som Favorskij bare halvklarerte. Senterløperen Nyyssönen var på plass og satte returen i nettet. Resten av omgangen fortsatte det finske presset. De finske kanonene var bedre innsikta nå, men Favorskij var god og omgangen ebba ut med en serie cornere som det ikke kom noe ut av.
I motsetning til resten av de sangglade søskna sine hadde ikke yngstemannen Algoth Niska satsa på ei musikalsk karriere. Det var ikke eventyrlig nok, syntes han. Da han flytta til Helsingsfors i 1903 som 15-åring sammen med familien etter farens død hadde han fått øya opp for fotballen. Det var et spill for karfolk, tenkte han, med fart, styrke, kjemping og litt taktikk, akkurat tingen for en guttesjel. I 20-årsalderen hadde han fått sin første hyre og drømte om å bli kaptein på eiga skute slik som faren. Men fotballen holdt han ved like og den finske uttakskomiteen foran OL kunne ikke komme utenom han.
Da den andre omgangen starta etter pausa virka det som det var blåst nytt liv i det russiske landslaget. De kom løpende i et avsindig tempo, og den ytre venstre Sergej Filippov la flere gode og intelligente pasninger som kunne fått alvorlige følger hvis lagkameratene hans hadde visst bedre å ta vare på dem. Backene Holopainen og Löfberg spilte godt og avverga det ene angrepet etter det andre, men nå blei finnene pressa tilbake, og endelig i det 72. minuttet fikk Valerij Butusov lirka ballen inn bak Syrjäläinen i et møljespill etter en corner.
Sola skinte ennå fra den skyfri stockholmshimmelen, men over hodet til Algoth Niska hang det ei mørk sky som skygga for den. Han spytta i nevene. Elleve finske spyttklyser blei gnidd ut av elleve par finske never. Tok man ikke grep nå, kunne dette ende i fordervelse. Fra avspark var spillet hardere og mer energisk. Det var flere avblåsninger. Og russerne var slitne etter den lange offensiven sin. De blei pressa tilbake, og den finske løperrekka kom til sjanser igjen. Sokolov og Favorskij måtte jobbe for å forsvare seg, og endelig i det 80. minutt klarte indre venstre Jarl «Lali» Öhman å drible seg gjennom det russiske forsvaret og score sikkert. Algoth ville kaste seg om halsen på han og det ville sikkert alle lagkameratene hans også. Men de gjorde det ikke, de bare ville det. De siste 10 minuttene av kampen hadde finnene kontroll, og var nærmere 3–1 enn russerne var utlikning. Men det kom ikke flere mål, og storfyrstedømmet var klart for semifinale mot England. Det ville nok bli ei anna historie.
lørdag 4. august 2012
27. august 1911 - Oscar Mathisen
I tidligere år hadde det vært en skikkelig sykkelbane i Kristiania med dosserte svinger ute ved Skøyen stasjon. Men den var nå nedlagt, og hvis man ville drive med banesykling, var man henvist til den flate grusbanen på Bislett, eller Lørdahls bane som syklistene kalte den. Falt man på en slik bane, kunne man bli merka for livet, bokstavelig talt.
For hundre år sida i dag blei det arrangert et blanda idrettsstevne på Bislett foran 2000 tilskuere. En av øvelsene var banesykling, og første distanse var 1 engelsk mil, som Oscar Mathisen vant på 2.44,6, 1/10 foran A.E. Hansen, som var 1/10 foran Herseth. På 10000 m var det mange i feltet. Det var ganske tett, og Oscar hang med i teten, men plutselig falt en av de forreste. Nestemann ramla over han, og mannen bak over han igjen. Før han visste ordet av det, lå Oscar sjøl midt i mølja. Han kara seg opp og fikk tak i sykkelen, som var hel. Men verre var det med mannen, som silblødde fra ei lang flenge i håndleddet. Det fikk ikke hjelpe, han kasta seg i setet og tråkka så blod og svette rant, og tok igjen den ene etter den andre til ustanselig jubel fra publikum. Til slutt var han i kapp med tetgruppa. Men opphentinga hadde kosta for mye og de spurta fra han. Han vant ikke slik det står i boka hans, men han var tett bak vinneren. Resultater: 1.A.E. Hansen 17.51,5 2.M. Herseth 17.51,6 3.S Johannessen 17.51,7 4.Oscar Mathisen 17.51,8. Johannessen fikk også førerpremien for 13 runders føring (av 20).
Som avslutning blei det arrangert et handikapløp over 2500 m med disse resultatene: 1. O Mathisen (scratch) 4.06,5 2. A E Hansen 4.08,1 (scratch) 3. M Herseth 4.08,5 (50 m) 4. Josef Bye 4.08,6
Samme dag holder keiser Wilhelm II en kjent tale der han erklærer at ingen kan nekte Tyskland sin velfortjente bit av kolonikaka – en «plass i sola». Samtidig avslører astronomen Percival Lovell at marsboerne er svært aktive for tida. De hadde på kort tid bygd nye kanaler på til sammen over 1500 kilometers lengde. Man må lure på hva de har for planer. Vil de snart komme på besøk?
Emiliano Zapata sender ut ei erklæring der han fordømmer den sittende regjeringa i Mexico. Interimpresidentens generaler Huerta og Figueroa arresterer og henretter zapatister der de rykker fram. Innenriksminister Granados erklærer Zapata fredløs.
For hundre år sida i dag blei det arrangert et blanda idrettsstevne på Bislett foran 2000 tilskuere. En av øvelsene var banesykling, og første distanse var 1 engelsk mil, som Oscar Mathisen vant på 2.44,6, 1/10 foran A.E. Hansen, som var 1/10 foran Herseth. På 10000 m var det mange i feltet. Det var ganske tett, og Oscar hang med i teten, men plutselig falt en av de forreste. Nestemann ramla over han, og mannen bak over han igjen. Før han visste ordet av det, lå Oscar sjøl midt i mølja. Han kara seg opp og fikk tak i sykkelen, som var hel. Men verre var det med mannen, som silblødde fra ei lang flenge i håndleddet. Det fikk ikke hjelpe, han kasta seg i setet og tråkka så blod og svette rant, og tok igjen den ene etter den andre til ustanselig jubel fra publikum. Til slutt var han i kapp med tetgruppa. Men opphentinga hadde kosta for mye og de spurta fra han. Han vant ikke slik det står i boka hans, men han var tett bak vinneren. Resultater: 1.A.E. Hansen 17.51,5 2.M. Herseth 17.51,6 3.S Johannessen 17.51,7 4.Oscar Mathisen 17.51,8. Johannessen fikk også førerpremien for 13 runders føring (av 20).
Som avslutning blei det arrangert et handikapløp over 2500 m med disse resultatene: 1. O Mathisen (scratch) 4.06,5 2. A E Hansen 4.08,1 (scratch) 3. M Herseth 4.08,5 (50 m) 4. Josef Bye 4.08,6
Samme dag holder keiser Wilhelm II en kjent tale der han erklærer at ingen kan nekte Tyskland sin velfortjente bit av kolonikaka – en «plass i sola». Samtidig avslører astronomen Percival Lovell at marsboerne er svært aktive for tida. De hadde på kort tid bygd nye kanaler på til sammen over 1500 kilometers lengde. Man må lure på hva de har for planer. Vil de snart komme på besøk?
Emiliano Zapata sender ut ei erklæring der han fordømmer den sittende regjeringa i Mexico. Interimpresidentens generaler Huerta og Figueroa arresterer og henretter zapatister der de rykker fram. Innenriksminister Granados erklærer Zapata fredløs.
28. august 1911 - Scott
For hundre år sida i dag blei Robert Falcon Scott gjenforent med Julick, en av de beste trekkhundene hans som hadde vært på vidvanke i den antarktiske vinteren i nesten en hel måned og overlevd på selkjøtt og det den kunne finne av næringsmidler. Feit var den ikke, men den hadde iallfall nylig fått magen god og full. Likevel var det ingen som antyda at det var feil å satse på ponnier til sørpolsferden.
29. august 1911 - Ishi
For 100 år sida i dag oppdaga en farmer i Oroville i California en indianer som gjemte seg i innhegningen hans. Han viste seg å være den siste gjenlevende frie indianeren i USA. Vi kjenner han bare som «Ishi», som betyr mann, fordi det var tabu å uttale sitt eget navn, og det var ingen gjenlevende som visste navnet hans.
30. august 1911 - Francisco Madero
For hundre år sida i dag blei Franscisco Madero offisielt nominert som presidentkandidat i Mexico. En nyhet han mottok med liten begeistring fordi det så ut som revolusjonskameraten Zapatas dager nå var talte tross alle forsøk Madero hadde gjort på å mekle mellom han og interimregjeringa.
31. august 1911 - Emiliano Zapata
1. september 1911 - Amundsen
For 100 år sidan i dag målte dei 42 kuldegradar i Framheim nede på Antarktiskontinentet. Det var litt mildare enn dei siste dagane, men Amundsen mente at dei måtte sjå det an litt til før dei stakk av garde mot polen.
2. september 1911 - Victoriano Huerta
fredag 3. august 2012
3. september 1911 - SMS Panther
 |
| SMS Panther, skuta som ga opphav til begrepet kanonbåtdiplomati, fra Wikimedia Commons |
4. september 1911 - Armand Fallières
5. september 1911 - Wilhelm II
6. september 1911 - Amundsen
For 100 år sida i dag målte de 29 kuldegrader i Framheim nede på Antarktis med et friskt og mildt nordadrag, og det begynte å bli så behagelig at de kunne belage seg på å dra sørover. Scott var så opptatt med planlegging og forberedelser at han ikke rakk å skrive noe i dagboka si denne uka. Snart var kappløpet i gang.
7. september 1911 - Voisin I
For 100 år sida i dag sendte Portugals regjering 12000 soldater til nordgrensa for å hindre en monarkistisk invasjon. Flyrekongnosering viste at 5000 monarkister var oppmarsjert ved Orense, ivrige etter å velte det revolusjonære regimet. Kanskje den første militære bruk av fly noen sinne. (Flyet var muligens en Voisin, men det vites ikke.)
 |
| Voisin-Farman 1, fra Wikimedia Commons |
8. september 1911 - Amundsen
For 100 år sida i går målte de bare 22 kuldegrader nede i Framheim, og Amundsen bestemte seg for å sette av gårde mot polen neste dag. 7 mann med hver sin slede og 86 hunder gjorde seg klare neste morgen, men det var et strev å organisere alle de kåte og lite turvante bikkjene. Halv to var det omsider klart på startplassen og det bar av sted. De slo leir samme kveld 19,4 km lengre sør.
9. september 1911 - Gustav Hamel
For 100 år sida i dag starta den første offisielle luftposttjenesten mellom Hendon flyplass i London og Windsor Castle, en strekning på snaue 40 km. Kong Georg V ga personlig tillatelse til å lande flyet i slottsparken. Dette var et eksperiment som skulle vare ei ukes tid, og blei mottatt med stor entusiasme. Flysport var moro og nytt og spennende, men farlig, og man regna med at den ville overskygges av neste motebølge.
10. september 1911 - Amundsen og Scott
For 100 år sida i dag var Amundsen om morgenen 44 km nærmere polen. Det var fortsatt gode forhold og de tilbakela 30 km den dagen. Bikkjene hadde begynt å komme i form og var veldig ivrige til å dra, men vanskelige å holde styr på til tross for at de nå hadde slakta den eneste brunstige tispa de hadde med og tre av valpene hennes, som hadde slitt seg og kom springende etter. Hos Scott var de stadig opptatt med planlegging og regna med å kunne starte i slutten av oktober, så det så ut til at Amundsen hadde fått et avgjørende forsprang.
11. september 1911 - Richard Walton Tully
For hundre år sida i dag blei Richard Walton Tullys musical «The Bird of Paradise» uroppført og introduserte samtidig Hawaii-musikken til resten av verda.
12. september 1911 - Amundsen
For 100 år sida i går våkna Amundsen og mannskapet hans til 55 graders kulde, 30 mer enn dagene før. Føret blei trått og tungt, men det var klart og stille, og marsjen gikk greit unna. Dagen etter var det 52 grader, men nå med en sur sørlig bris, og det var straks mye verre. Bikkjene lå og hutra gjennom natta, og kompassolja frøys. Amundsen bestemte seg for å kjøre ned til depotet på 80º, lesse av og så snu, det var for farlig å fortsette slik som det var nå.
13. september 1911 - Zaifeng, prins Chun
14. september 1911 - Pjotr Stolypin
torsdag 2. august 2012
15. september 1911 - Kimi
For 100 år sida i dag lå ei 9 år gammal jente på et barnehjem i Azabu Juban og tenkte og drømte om Amerika, at hun skulle reise med en stor båt fra Yokohama til det rike, vidunderlige Amerika og få blå øyne liksom de misjonærene som hadde adoptert henne da hun var 3. Men denne drømmen blei det ikke noe av. Hun hadde kjempa med tuberkulose de siste månedene, og denne dagen for 100 år sida fikk tuberkulosen overtaket. Kimi var ikke mer. Men på en måte overlevde hun allikevel.
onsdag 1. august 2012
16. september 1911 - Edouard Nieuport
For 100 år sida i dag seilte Edouard Nieuport lykkelig over det franske bondelandet ved Charny i sin Nieuport II. Høydemåleren viste 800 m, og han ville foreta et stup for å imponere de militære oppkjøperne som observerte flukten der nede. Men det gikk galt. Da han flata ut, kasta et kraftig vindstøt flyet i bakken. Han var ikke fastspent og blei slått hardt mot den skarpe kanten av kartbordet. Bevisstløs blei han løfta ut av flyet og døde seinere av indre blødninger.
 |
| Nieuwport II, fra Wikimedia commons |
17. september 1911 - Amundsen og Johansen
For 100 år sida i dag var Amundsen og mann- og hundskapet hans vel tilbake i Framheim etter det første framstøtet mot sørpolen som blei avbrutt på grunn av sterk kulde. Flere av mennene hadde frostskader på hælene som måtte leges. Bikkjene klarte seg bedre, men noen av dem var også sårbeinte og blei etterlatt på tilbakeveien. De blei henta siden og de fleste hadde klart seg bra, mye på grunn av at de som ikke klarte seg bra var næringsrike. Livet som polarhund kunne nok være så ymse. http://www.nb.no/nbdigital/polarbilder/Amundsen/Sydpolen-Framheim/
Det hører med til fortellinga at Hjalmar Johansen skjelte ut Amundsen ved frokostbordet neste morgen. Det var Johansens ære at Prestrud kom tilbake i live. Dette første framstøtet var nok for uvørent. Det var viktig å utnytte den fordelen at man hadde med seg mer kuldevante dyr enn ponniene til Scott, og at man derfor kunne starte tidligere. Det fantes jo ikke kommunikasjon og man kunne ikke vite hva Scott foretok seg. Men det viste seg altså å være for tidlig. Og til slutt var det bare 4 dagers forsprang man fikk, hvis man regner motorsledene som starten til den britiske ekspedisjonen.
Det var heller ikke Amundsen som hadde plukka ut Johansen til sin egen ekspedisjon, det var Nansen som hadde stilt Fram til disposisjon på betingelsen at Johansen fikk være med. Derfor var vel ikke Amundsen fra begynnelsen så veldig imøtekommende overfor den erfarne polfareren, og når han nå ga seg til å opponere på den måten foran de andre ekspedisjonsdeltakerne, var isfronten total, og Amundsen var ikke den som tilga i en fei.
Det hører med til fortellinga at Hjalmar Johansen skjelte ut Amundsen ved frokostbordet neste morgen. Det var Johansens ære at Prestrud kom tilbake i live. Dette første framstøtet var nok for uvørent. Det var viktig å utnytte den fordelen at man hadde med seg mer kuldevante dyr enn ponniene til Scott, og at man derfor kunne starte tidligere. Det fantes jo ikke kommunikasjon og man kunne ikke vite hva Scott foretok seg. Men det viste seg altså å være for tidlig. Og til slutt var det bare 4 dagers forsprang man fikk, hvis man regner motorsledene som starten til den britiske ekspedisjonen.
Det var heller ikke Amundsen som hadde plukka ut Johansen til sin egen ekspedisjon, det var Nansen som hadde stilt Fram til disposisjon på betingelsen at Johansen fikk være med. Derfor var vel ikke Amundsen fra begynnelsen så veldig imøtekommende overfor den erfarne polfareren, og når han nå ga seg til å opponere på den måten foran de andre ekspedisjonsdeltakerne, var isfronten total, og Amundsen var ikke den som tilga i en fei.
18. september 1911 - Ishi
Legger inn de hundreårsminnene som bare fins på Facebook, der denne serien starta, og begynner med dette fra den 18. september 1911:
For 100 år sida i dag blei det rapportert at noen hadde sett ei indianerkvinne som man antok kunne være squawen til «Ishi», den antatt siste gjenlevende av Yahi-indianerne i California. Ishi blei tatt for tjuveri av en kalv noen uker tidligere, men noen antropologer ved universitetet i Berkeley fikk han ut av fengselet og lot han bo i den gamle jusbygningen på universitetet, der han grundig blei studert og etterforska. http://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn88085187/1911-09-18/ed-1/seq-3/
For 100 år sida i dag blei det rapportert at noen hadde sett ei indianerkvinne som man antok kunne være squawen til «Ishi», den antatt siste gjenlevende av Yahi-indianerne i California. Ishi blei tatt for tjuveri av en kalv noen uker tidligere, men noen antropologer ved universitetet i Berkeley fikk han ut av fengselet og lot han bo i den gamle jusbygningen på universitetet, der han grundig blei studert og etterforska. http://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn88085187/1911-09-18/ed-1/seq-3/
Abonner på:
Innlegg (Atom)