29. august 1912 - A. Hj.

Hvem var «A. Hj.»? En Hjelle, kanskje? En Hjelmeland? En Hjartholm? Eller kanskje en Hjorth? Det var kanskje grunner til at han ikke sto fram med fullt navn i Nordre Bergenhus Folkeblad for hundre år sida i dag. Avisenes debattspalter var datidas nettforum. Det hørte til unntaka at man sto fram med fullt navn, og i ly av anonymiteten hamra debattantene laus på hverandre med en hissighet som ikke står tilbake for våre dagers forumstroll. «A. Hj.» hørte kanskje til lokalmiljøet på Kinn, og sparte seg kanskje for noen ubehageligheter ved å publisere dette innlegget anonymt:

«Maalstræv paa Kinns kirkegaard

Ved restaureringen av Kinns kirke fandt man under kirkegulvet 37 lik. Disse blev tat ut og lagt i en fælles grav ved korets nordøstre hjørne. Paa denne grav skal reises en sten, som har faat følgende indskript:

Her ligg restane av dei liki – 37 i alt – som vart tekne ut under kyrkjegolvet daa kyrkja vart umvølt 1911.

Jeg vil da tillade mig at oversætte dette til riksmaal her i avisen. En saadan gravskrift bør være i en meget høitidelig stil, og ikke legges paa den mest vulgære dialektuttale. Stedets og anledningens høitidelighet tilsiger det:

Her ligger resterne av de 37 lik som blev fundet under kirkegulvet ved kirkens restaurering 1911.

Enhver oplyst mand og kvinde som ikke er blindet av fordom, opfordres til at sammenligne. Jeg skal tilføie at efter min mening passer ikke ordet umvølt om det arbeide som har været gjort med Kinns kirke. Eller kanske maalmændene ogsaa vil anvende det om Trondhjems domkirke?

A. Hj.»

Jeg har retta den første versjonen i samsvar med den teksten som ifølge denne artikkelen finnes på steinen.

27. august 1912 - Tarzan

«Der var den, ja!»

Han reiv opp konvolutten og leste gjennom brevet som bekrefta at den var klar for publikasjon, for hundre år sida i dag. Ennå ville det nok gå et par uker før bladet var i salg, oktobernummeret av The All-Story, så det blei å gå i spenning ei stund til. Men han mente at han hadde gode sjanser til å gjøre det minst like bra som med Under the Moons of Mars. Han hadde mer erfaring nå, og visste mer hva leserne ville ha. Og var ikke redd for å nekte dem det heller. Hver smitt og smule skulle de få, det var rein porno. Han humra.

Han skjønte ikke hvorfor alle forfattere holdt tilbake så mye. Når man hadde lest en god roman, skulle det være som å våkne opp etter en deilig drøm, da hadde man fått valuta for utlegget sitt. Kipling var utvilsomt en flink mann, men for tilbakeholden. Han hadde hatt stor glede av boka hans. Men var sikker på at den kunne forbedres på visse punkter. Det hadde han nå tatt konsekvensen av. Og så fikk vi se hvordan det gikk.

Han regna med at han skulle få en pen liten inntekt av denne også, og mens den gikk i bladet ville han ha god tid til å pønske ut neste idé. Tru hva det skulle bli? Noe med fortidsuhyrer, kanskje? Eller tapte paradis i Asia? Det var nok å ta av.

Han stappa kontrakta i lomma, gikk inn og satte seg med formiddagsavisa.

Forsida av oktobernummeret til The All-Story 1912,
fra terrororstralis.com

26. august 1912 - Johan Nygaard

«Ei noen levende sjel kom hjem som kunne sin landsmann fortelle hvor farlig det er å besøke dem som bor iblant Norges fjelle.»

Johan Nygaard, ordfører i Sel kommune, bretta sammen foredraget sitt og lo i det stille. Jo, det var sterke linjer. Den skulle vokte seg vel som tok veien over salten hav med ondt i sinne. Det var urolige tider og ingen visste hva som kunne skje. «All folkerett monne de krenke.» Men han var forberedt. Hele Gudbrandsdalens sterke bondeslekt var forberedt.

300-årsmarkeringa for slaget ved Kringen var over og folket pakka sammen og gikk hver til sitt. Men ordfører Johan Nygaard var ikke fornøyd. Taler, folkedrakter, deklamasjoner, hornmusikk, det var kjekt nok det. Men det var liksom noe som mangla. Prikken over i-en. Han gnei seg i skjegget. Og smilte. Han hadde fått en idé.
Denne ideen.

Sinclair-tartan, fra Wikimedia Commons

14. juli 1912 - Alppo Asikainen

«Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg!»

I det steikende solskinnet på Olympiastadion lå to kjemper. Og de lå. Og de lå.

I to uker hadde Sola gavmildt øst lys og varme over solskinnsolympiaden i den svenske hovedstaden. Leikene nærma seg nå slutten. Det var delt ut medaljer i flere dusin øvelser allerede, de gjeveste i massivt gull, og nå kjempa man om finaleplasser i mange andre.

Alfred Johan «Alppo» Asikainen var verdensmester. Han var det til og med i lett tungvekt fra mesterskapet i Helsingfors året før. Og når han nå stilte i mellomvekt, burde det være lett vei til gullet, hadde man nok tenkt. Vel, det begynte greit. Forrige lørdag, på første dag av bryteturneringa, møtte han engelskmannen Edgar Bacon og beseira han lett. Gresk-romersk bryting var egentlig et nordisk anliggende på denne tida, andre nasjoner hadde lite å stille opp. I andre runde to dager etter var det faktisk broren til Edgar Bacon som sto for tur, den mer kjente Stanley, gullvinneren i fribryting fra OL i London fire år før. Men det hjalp ikke, Asikainen hadde få problemer med å eliminere han. Portugiseren Victal i 3. runde var enda lettere, nærmest walk over. Først i fjerde runde på onsdag fikk han skikkelig motstand i svensken Mauritz Andersson, sølvvinneren fra 1908. Men Andersson var ikke helt den samme lenger, han hadde et tap fra før for finnen Fridolf Lundstein, og blei nå eliminert. Femterundekampen dagen etter var den hardeste Asikainen hadde hatt til nå. Claes Johansson var den nye svenske mesteren i mellomvekt og ett av de største gullhåpa til arrangørnasjonen ved disse leikene. Det endte med at ingen fikk poenggivende grep slik at de fikk registrert sine første tap begge to. Sjetterundekampen på fredagen hadde vært lettere, mot nederlenderen Jan Sint. En god mann, men ikke uslåelig. Og i går fikk han walk over da det bare var 5 igjen i 7. runde. Rein hvile.

Og den hvilen kunne bli god å ha, for på matta med seg i blått hadde han Martin Klein, som hadde vært den store overraskelsen i denne mellomvektsturneringa. Russeren var 27 år, men nybegynner i brytersammenheng. Han var ester av fødsel, hadde seilt til sjøs i flere år før han gikk i land i St. Petersburg i 1910 og gikk inn i idrettsklubben Sanitas der han viste en smidighet, teknikk og styrke etter all klatringa i riggen som på kort tid gjorde han til en bryter i verdensklasse. I denne turneringa hadde han slått to ungarere, en svenske og en tysker før finnen Emil Westerlund kjempa jevnt med han i 5. runde i en match som endte med tapspoeng for begge to, slik at Westerlund, som hadde tap mot svensken Alex Frank i andre rundte, gikk ut av turneringa. De to neste rundene måtte to nye finner, Karl Åberg og August Jokinen gi tapt for han slik at han fortsatt hadde sjansen til å vinne Russlands første gull i disse leikene, slik ekspertene også spådde nå. Det måtte ikke skje. «Helvettin paskamainen kusipää,» tenkte Alppo, «kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.»

Matchen begynte halv elleve for å unngå den verste ettermiddagsheten, og Alppo gikk til angrep fra start som et snerrende mannevondt dyr, men fikk snart merke at russeren var så behendig og rask som han hadde fått rykte for. Grep etter grep mislyktes og samtidig hadde motstanderen sine egne knep som han måtte være på vakt for. Seks kilo tyngre var finnen, og hele forskjellen var muskler, høyden var den samme på begge. Men russeren oppveide det med fart, teknikk og smidighet. De tilmålte 30 minuttene ebba ut uten at noen hadde fått noe poenggivende grep. Dermed blei bryterne sendt utpå igjen, for det måtte kåres en vinner her, som skulle møte hjemmefavoritten Johansson i morgendagens finale.

Og slik fortsatte det. Kjøtt og bein smalt mot kjøtt og bein, sola steika og svetten rant, kroppene blei sleipe, grepa glapp og søkende hender fikk ikke tak. Publikum på tribunene var fjetra av den jevne kampen, de hadde på følelsen at de var vitne til noe historisk. De skulle få rett.

Det de var vitne til var brytekunst på sitt ypperste. Begge motstanderne var konstant på vakt. Den andre måtte ikke få slippe til – en brøkdel av et sekunds uoppmerksomhet, og det ville være gjort. Krefter var i bevegelse, ikke bare fysiske krefter, veltrente muskler som trakk og spente, hjerter som pumpa livgivende energi til de aktive lemmene, men også mentale krefter. Vilje sto mot vilje, prinsipp mot prinsipp, bevisstheten lå på et høyere plan enn hos de søvnige, høflig applauderende tilskuerne på tribunene. Athene, Apollon og Poseidon, påkalt i åpningsseremonien, så ned på de kjempende fra himlene sine og lurte på hvem de skulle holde med. Dionysos tok en slurk fra amforaen sin og gløtta litt ned han også.

Alppo Asikainen følte han hadde et helt folk i ryggen der han lå i klamrende favntak med estisk-russiske Martin Klein under den brennende svenske olympiasola og kjempa om ære og medaljer. Han kjempa ikke bare for alle finner som levde og alle som hadde levd siden den mytiske Kalevala-tida, han kjempa også med dem. Styrken til alle som hadde levd og slitt for liv og slekt i djupe skoger og langs tusen innsjøbredder fløyt gjennom årene hans og dreiv han framover i angrep etter angrep samtidig som de ga han tankens kraft og rådsnarhet til å motstå alle mottrekk fra russens side. Russen, som ville utradere den finske nasjonen. Flagget var forbudt allerede, og det russiske språket skulle gradvis innarbeides. I snart hundre år hadde den unaturlige unionen vart, under varierende grad av undertrykking. Som eget storfyrstedømme hadde Finland hatt en viss sjølstendighet, egne lover og egen lovgivende forsamling. Men nå skulle dette avvikles og storfyrstedømmet skulle bli en mer integrert del av det russiske imperiet, som skulle omdannes til en moderne europeisk nasjonalstat med enhetlig språk og kultur. Det var planen.

Men det var ikke Alppo Asikainens plan, han hadde andre planer. Ethvert folk, stort og smått, hadde rett, visste han, og de små mer rett enn de store, som hadde mer blod på henda sine. «Söner av et folk som blött – Pojat, kansan urhokkaan...» sang det i det indre av han. Så han kjempa for sitt folk, russeren for sitt. Men hans folk var bedre, det hadde disse leikene vist. Fem gull hadde det blitt til nå, foruten fem sølv og fem bronse. Og de fem brytefinalene i morgen skulle gi flere; det var 7 finner blant de 15 som var involvert i medaljestriden. For ikke å nevne Kolehmainen og det finske terrenglaget – mandagen kunne nok gi litt av en gullhøst. Så ikke bare hadde finnene rett, de var også et bedre folk! Menneskemateriellet var bedre. Olympiaden viste det, her var alt klart og målbart. Til sammenlikning hadde russerne bare høsta et par små skyttermedaljer til nå. Klein var den store sjansen deres. Derfor var det ikke bare Alppos ansvar å ta vare på sine egne sjanser til gull, men også å stoppe russerens. Koste hva det ville. Men han var hard. Han var jo ikke ordentlig russer, han var ester, nesten et broderfolk. Det fikk ikke hjelpe. Kan jeg ikke slå deg, skal jeg iallfall skade deg.

Nok en halvtime gikk uten at det blei delt ut poeng, og enda en, uten at man var nærmere noen avgjørelse. Noen i publikum begynte å se på klokkene sine og ante at dette kunne ta tid. De skulle få rett. Middagssola steika og folk letta på bowler- og panamahattene sine for å tørke svette.

For hver nye runde gikk Alppo svettende og stønnende til angrep tru mot sin plikt og mot det brennende ønsket sitt om seier, ære, hevn og rettferdighet, men blei avvist gang på gang og måtte forsvare seg mot motangrep. Maratonløperne, som var dagens hovedattraksjon, begynte å komme inn, anført av to grønnkledde sørafrikanere, kondisjonsfenomener opptrent på de afrikanske høyslettene. Et fargerikt innslag som vakte stor forundring blant publikum. Det finske håpet her var brutt. Tatu Kolehmainen, den doble gullvinnerens bror, hadde vært helt i teten lenge, men varmen og det høye tempoet hadde blitt for mye for han. Vinnertida på 2.36 var langt under beste maratontid til da.

Brytekampen hadde også blitt litt av et maratonløp nå. I en 40 minutters tid blei de kjempende distrahert av klappsalvene for maratonløperne som kom inn på stadion. Så var det også over, og sleggekasterne gjorde seg klar til sin finale i den andre enden av stadion. Brytekunsten var ikke så mesterlig lenger. Slitne og grimete gikk de løs på hverandre i runde etter runde med klamme tak mens det amerikanske fenomenet McGraw hersa med den olympiske rekorden og noterte lengder på godt over 50 meter. Langstafettlaga stilte opp ute på løpebanen og gjennomførte først ett forsøksheat, så ett til og enda ett.

Sola hadde begynt å synke og brant ikke så hardt nå. Men den hadde gjort sitt. Huden var rød og flammete og gikk av i hvite, ru flak for hvert nye favntak. Små skrammer vokste og blei til ømme, blødende sår. Men det var likt for begge, og for hver gang han hadde det heite, sleipe kjøttet til russeren mellom henda sine visste Alppo at kreftene hans ebba ut, like mye som for han sjøl.

Friidrettøvelsene var over og tribunene begynte å tømmes. De få som blei igjen samla seg for det meste i den andre enden av banen der sleggekonkurransen var ferdig og sabelfekterne nå gjorde seg klar til lagkonkurransen sin. Ungarerne var store favoritter. Bare noen få tilskuere var igjen for å se om det skjedde noe på brytematta. Det gjorde det i mindre og mindre grad. Asikainen og Klein hadde holdt på nesten dobbelt så lenge som maratonløperne nå, med bare en 3–5 minutters pause hver halvtime for å få i seg litt væske og næring og dra over den ømme, såre huden med litt salve og balsam eller hva de ellers hadde tilgjengelig. Hver nye runde starta med et fortvilt famlende utbrudd av kjempende energi og vilje, men etter hvert blei det mye til å stå eller ligge og hvile på hverandre. Misunnelig gløtta Alppo bort på fekterne som spratt runt i de fjonge hvite draktene sine. Oppe i skyene var nok de greske gudene mest opptatt av å nippe nektar og nyte udødeligheten sin. De så ikke noen vits i å gripe inn på den ene eller den andre sida. Andre guder hadde tatt over der nede.

En ny halvtimes runde gikk ut, ei ny kort pause, så en ny runde igjen. Kroppen verka i alle ledd og muskler, hver solstråle svei i den ømme, rødsvidde huden. Fekterne gjorde seg ferdig med kvartfinalene sine og begynte på semifinalene. Ungarn og Bøhmen var ubeseira i hver sin gruppe og fikk med seg Østerrike og Nederland til morgendagens finale. Skyggene blei lengre, fekterne forlot banen og med dem publikum. Klokka nærma seg halv sju. Noe måtte gjøres for å få slutt på denne farsen, men hva? Dommerne bestemte seg for å nekte bryterne væske, så fikk man se hvem som holdt ut lengst.

Tre timer seinere var kroppen til Alppo, Suomis sønn, et hav av smerter, halsen var ruere enn det rueste sandpapir. Bare håpet holdt han oppe, håpet og plikta, samt vissheten om at det ikke sto bedre til med motstanderen. De to skjelvende kjøttklumpene på den stockholmske brytematta reiv og sleit i hverandre, fåfengt men innbitt, fortvilt. Ingen hadde en tanke om å gi seg. Ni minutter på ti hadde dommerne et møte. Sola hadde nettopp gått ned. Man kunne da vel ikke la dette holde på utover natta? Men det måtte jo bli en avgjørelse. Johansson kunne ikke akkurat møte begge i finalen. De beslutta å gi de utslitte bryterne 15 minutter til.

I ørska vakla de to kjempene mot hverandre igjen. Den korte hvilen hadde bygd opp et lite forråd av krefter, men det blei mest ukoordinert dasking, ikke særlig konstruktivt. Så kjente Alppo russerens armer rundt livet. Hvordan hadde det gått til? Han kjempa for å vri seg fri. Men føttene dingla i lufta, uten feste. Verden vippa rundt. Det var gjort. At det skulle være så hardt å treffe denne mjuke matta med ryggen først, ante han ikke. Flere forskjellige ånder fra den finske underverdenen blei påkalt. Men i det stille. Man hadde da oppdragelse. Og det var ikke noe mer de kunne utrette heller. Kampen var avgjort. Russeren hadde for tredje gang på rad slått sin finske motstander. Og var klar for finalen. Med mindre...

Og ganske riktig, neste morgen meldte Ljudvig Tsjaplinskij, formann for Sanitas-klubben at Klein var for ille tilredt til å stille i finalen. Tsarens olympiske representant Vladimir Vojeikov mente det motsatte, men klubbformannen fikk det siste ordet. Johansson fikk gullet på default, og russernes siste gullhåp var ute. Alppo Asikainen kunne smile tross nederlaget. Han hadde gjort plikta si.

Skal være Asikainen og Klein hvis Wikimedia Commons (som dette er fra) har rett.
Ser jo ut som et vinnerkast. Men det kan det da ikke være. Skyggene tyder på at sola er oppe.

9. juli 1912 - Vahram Papazyan

Denne nordiske sommeren var slett ikke så kjølig som han hadde frykta, Vahram Papazyan; dag etter dag hadde temperaturen vært mellom 25 og 30 grader og noen ganger bikka den over. Det var riktig behagelig i det ustanselige solskinnet, og genserne og snøstøvlene som han hadde pakka med seg hadde fått ligge på hotellrommet.

Denne dagen for 100 år sida, tirsdag den 9. juli, sto han på startstreken for 7. og siste semifinale på 1500 m. Inne ved lista sto svensken Ernst Wide, en blond kjempe som hadde nasjonsrekorden på 4.02,7, en av de største favorittene i heatet. Så kom Papazyan og deretter finnen Matti Harju. Papazyan så interessert på brystet til finnen der de blåhvite fargene lyste. Noe slikt flagg hang det ikke på stadionmastene, finnene konkurrerte under den russiske trikoloren. Russeren Jevgenij Petrov to plasser lengre borte, med amerikaneren Walter McClure mellom seg og finnen, så ikke på brystet til Harju, han så stivt framfor seg – men han kunne vel tenke sitt. McClure var en av 10 påmeldte amerikanere, landsmann av Abel Kiviat som hadde verdensrekorden med 3.55,8 og vant det 3. heatet med 4.04,4, dagens beste tid til nå. Det var styggfort, tenkte Papazyan. Ytterst sto engelskmannen Joe Cottrill, en av 9 påmeldte briter. Det var romslige nasjonskvoter i Stockholms-olympiaden.

7. semifinaleheat på 1500 m like etter start. Papazyan nr. 2 fra høyre.
Fra www.genocide-museum.am

Noe armensk flagg hang det heller ikke på stadionmastene. Papazyan og den andre representanten for Det ottomanske imperiet ved disse leikene, Mkrtich Mkryan, var begge armenere, men flagget som hang der var det rødhvite ottomanske. Det var også første gang imperiet sendte representanter til de olympiske leikene, rimeligvis, for inntil ungtyrkernes revolusjon i 1908 hadde det vært strengt forbudt å fly rundt halvnaken og drive sport i riket. Man kunne risikere at politiet troppa opp på arenaen og dro med seg de konkurrerende atletene, det hadde skjedd flere ganger.

Likevel var faktisk Vahram olympisk veteran, for i 1906, bare 18 år gammel, hadde han deltatt i jubileumsleikene i nabolandet Hellas på eget initiativ, uten at han hadde gjort noe større av seg. Men armenerne omfavna alt det moderne som var i tida, de oppfatta seg som en europeisk kulturnasjon og hadde praktisert sport ivrig fra sist på 1800-tallet. Etter revolusjonen hadde de danna 100 sportsklubber rundt omkring i landet, 40 av dem bare i Konstantinopel. Også Smyrna, Nikomedia, Karin, Marzvan, Samson, Adana, Van, Caesarea, Dortyol, Trapizon og Konya hadde driftige klubber. Fra 1911 arrangerte armenerne også sine egne årlige olympiske leiker i Konstantinopel. Andre nasjonaliteter i imperiet fikk være med, men de hadde ikke noen sjanse mot de mer drevne armenerne.

Nå vel, Vahram Papazyan følte seg ikke så overlegen her med folk som hadde pers ned mot 4 blank og til og med under. Sjøl hadde han aldri løpt under 4.40, og noen finaleplass var det ikke å drømme om, det viste erfaringene hans fra 800 m-forsøket tre dager før klart og tydelig. Og her var det bare de 2 beste som gikk videre til finalen. Men han hadde jo to bein og hjerte og lunger han akkurat som de andre, og han skulle nå prøve å henge med så langt det gikk an.

Revolusjonen hadde gitt armenerne nytt håp. Ungtyrkerne hadde virkelig gjort det lettere for alle de forskjellige nasjonalitetene i landet, og allerede i revolusjonsåret hadde armenerne sett sitt snitt til å arrangere en minnehøytidelighet etter sultanens armenermassakrer i 1894 og 1896. Papazyan sjøl hadde vært vært vitne til dem som liten gutt og var en av dem som deklamerte under høytideligheten. Faren Kamere hadde vært med på å bygge ut telegrafvesenet i imperiet og hadde midler slik at han kunne gi sønnen en europeisk utdannelse. Vahram hadde valgt teateret der han tidlig hadde vist evner, og der armenerne hadde årtusengamle tradisjoner. Han gikk først to år på gymnas i Venezia og så tre år på akademiet for de skjønne kunster i Milano, der han hadde blitt uteksaminert i fjor med gode karakterer. Fra 19-årsalderen i 1907 hadde han vært medlem av en trupp som reiste rundt og satte opp forestillinger, også i utlandet. De hadde vært i Paris, Athen og Baku foruten flere steder i Italia. Så hadde han fått engasjement på «Dramaten», det armenske teateret i Konstantinopel. Lovorda hadde hagla, og framtida så lys ut, mente han. Ikke bare for han sjøl, men for folket hans, som førte an på mange felt i det vaklende imperiet og drømte om frihet og sjølstendighet samtidig som de jubla i det stille for hvert slag de italienske styrkene ga det i den pågående krigen.

Startskuddet smalt og feltet satte i vei i høyt tempo. Engelskmannen Cottrill tok teten og dro ei 68-runde. Det var ikke så langt fra 400-persen til Vahram, som allerede pusta tungt i den svenske sommerheten, bakerst i feltet i kjølvannet til russeren Petrov. På andrerunda bare økte tempoet, og da engelskmannen passerte 800 m på 2.15, som var under persen til Vahram, brant det godt i lungene hans. Men nå var det også god strekk i feltet, og han klarte tross stadig tyngre bein å holde følge med russeren og finnen som kjempa om 4.-plassen i ei langside til og første del av den neste svingen. Men så ville bare ikke beina mer, lungene var som ei ildmørje og han måtte se konkurrentene gå fra seg meter for meter. Hvordan kunne de løpe fra han sånn? Han var ung, han var sterk, han var armener. Var disse europeerne og amerikaneren så mye bedre folk? En gang måtte han lære seg hva de gjorde som han ikke kunne, men ikke nå. Nå så han seg om etter en benk og vakla inn på indre bane, fant benken og seig ned på den blodspyttende og med fargerike stjerner flimrende for øya. Lettere omtåka konstaterte han at hjemmefavoritten Wide spurta forbi amerikaneren McClure og Cottrill i den siste svingen og løp inn til en klar heatseier mens amerikaneren slo engelskmannen i oppgjøret om den andre finaleplassen og finnen kjempa en innbitt og til slutt seierrik kamp mot russeren sin litt lengre bak.

Dermed var det olympiske eventyret til Vahram Papazyan over, og glad nok var han vel for det. Men det skulle komme flere eventyr.

Vahram Papazyan, fra Wikimedia Commons

30. juni 1912 - Algoth Niska

Det er OL-tid, og jeg kunne tenke meg å supplere med noen minner fra OL i Stockholm 100 år tidligere. Dette blir jo på etterskudd, siden de svenske leikene gikk i ferietida, juli, vanligvis den eneste rimelig sikre sommermåneden her i nord. Men det får gå. Det første minnet er fra den 30. juni 1912:

Algoth Niska på eldre dager,
fra Wikimedia Commons

Algoth Niska sto klar. Det var ikke lange hviletida det finske OL-landslaget hadde hatt etter den harde førsterundekampen mot de italienske amatørene dagen før. Det lå an til å bli 30 grader i skyggen igjen, og kampen var framskutt til klokka 10. Det var bare et par-tre hundre tilskuere på Tranebergs Idrottsplats. Men ytre venstre Algoth Niska sto klar. På den andre sida av banen sto 11 russere. Tsarens menn. De skulle knuses. Vinneren av denne andrerundekampen ville få en plass i semifinalen. Det var viktig nok. Men i disse leikene var finnene tvungne til å konkurrere under det samme flagget som fienden på den andre sida. Det var ikke så mye som en flik av de finske fargene igjen. Synet av det russiske flagget på den finske masta fikk det til å bruse heftig i blodet til alle de elleve som sto klare der ute på den svenske grasmatta. Og finsk blod kan bruse heftig, det er en kjent sak, få ting bruser heftigere.

Den svenske dommeren Per Sjöblom blåste i fløyta, og de var i gang. Fra første spark var tempoet høyt, like høyt som dagen før. Men det var tydelig at russerne ikke hadde slike ferdigheter som de tekniske italienerne. Fotballen var ung i tsardømmet, og det russiske landslaget spilte her sin første kamp. Den var ung i storfyrstedømmet også, men finnene hadde tross alt spilt en treningskamp mot svenskene to dager før OL-turneringa, da målmannen Syrjäläinen måtte plukke 7 baller ut av buret, samt en vennskapskamp på hjemmebane mot svenskene året før. Algoth var ivrig og løp det han kunne når han hadde ballen eller utsikter til å få den. Og at finner kunne løpe var noe vi skulle få syn for i disse leikene. Men han var ikke fullt så ivrig som i går, da han hadde blitt blåst av for offside et dusin ganger. Kameratene hadde snakka med han om det. Heldigvis var ikke de russiske backene like disiplinerte som italienerne og Lev Favorskij i det russiske målet var under hardt press den første halvtimen. Skuddføttene til den morratrøtte finske rekka var riktignok litt dårlig innstilt, og skudda gikk litt i hytt og pine. Men i det 30. minutt passerte indre høyre Bror Wiman den gode russiske høyrebacken Pjotr Sokolov og sendte i vei et skudd som Favorskij bare halvklarerte. Senterløperen Nyyssönen var på plass og satte returen i nettet. Resten av omgangen fortsatte det finske presset. De finske kanonene var bedre innsikta nå, men Favorskij var god og omgangen ebba ut med en serie cornere som det ikke kom noe ut av.

I motsetning til resten av de sangglade søskna sine hadde ikke yngstemannen Algoth Niska satsa på ei musikalsk karriere. Det var ikke eventyrlig nok, syntes han. Da han flytta til Helsingsfors i 1903 som 15-åring sammen med familien etter farens død hadde han fått øya opp for fotballen. Det var et spill for karfolk, tenkte han, med fart, styrke, kjemping og litt taktikk, akkurat tingen for en guttesjel. I 20-årsalderen hadde han fått sin første hyre og drømte om å bli kaptein på eiga skute slik som faren. Men fotballen holdt han ved like og den finske uttakskomiteen foran OL kunne ikke komme utenom han.

Da den andre omgangen starta etter pausa virka det som det var blåst nytt liv i det russiske landslaget. De kom løpende i et avsindig tempo, og den ytre venstre Sergej Filippov la flere gode og intelligente pasninger som kunne fått alvorlige følger hvis lagkameratene hans hadde visst bedre å ta vare på dem. Backene Holopainen og Löfberg spilte godt og avverga det ene angrepet etter det andre, men nå blei finnene pressa tilbake, og endelig i det 72. minuttet fikk Valerij Butusov lirka ballen inn bak Syrjäläinen i et møljespill etter en corner.

Sola skinte ennå fra den skyfri stockholmshimmelen, men over hodet til Algoth Niska hang det ei mørk sky som skygga for den. Han spytta i nevene. Elleve finske spyttklyser blei gnidd ut av elleve par finske never. Tok man ikke grep nå, kunne dette ende i fordervelse. Fra avspark var spillet hardere og mer energisk. Det var flere avblåsninger. Og russerne var slitne etter den lange offensiven sin. De blei pressa tilbake, og den finske løperrekka kom til sjanser igjen. Sokolov og Favorskij måtte jobbe for å forsvare seg, og endelig i det 80. minutt klarte indre venstre Jarl «Lali» Öhman å drible seg gjennom det russiske forsvaret og score sikkert. Algoth ville kaste seg om halsen på han og det ville sikkert alle lagkameratene hans også. Men de gjorde det ikke, de bare ville det. De siste 10 minuttene av kampen hadde finnene kontroll, og var nærmere 3–1 enn russerne var utlikning. Men det kom ikke flere mål, og storfyrstedømmet var klart for semifinale mot England. Det ville nok bli ei anna historie.

27. august 1911 - Oscar Mathisen

I tidligere år hadde det vært en skikkelig sykkelbane i Kristiania med dosserte svinger ute ved Skøyen stasjon. Men den var nå nedlagt, og hvis man ville drive med banesykling, var man henvist til den flate grusbanen på Bislett, eller Lørdahls bane som syklistene kalte den. Falt man på en slik bane, kunne man bli merka for livet, bokstavelig talt.
For hundre år sida i dag blei det arrangert et blanda idrettsstevne på Bislett foran 2000 tilskuere. En av øvelsene var banesykling, og første distanse var 1 engelsk mil, som Oscar Mathisen vant på 2.44,6, 1/10 foran A.E. Hansen, som var 1/10 foran Herseth. På 10000 m var det mange i feltet. Det var ganske tett, og Oscar hang med i teten, men plutselig falt en av de forreste. Nestemann ramla over han, og mannen bak over han igjen. Før han visste ordet av det, lå Oscar sjøl midt i mølja. Han kara seg opp og fikk tak i sykkelen, som var hel. Men verre var det med mannen, som silblødde fra ei lang flenge i håndleddet. Det fikk ikke hjelpe, han kasta seg i setet og tråkka så blod og svette rant, og tok igjen den ene etter den andre til ustanselig jubel fra publikum. Til slutt var han i kapp med tetgruppa. Men opphentinga hadde kosta for mye og de spurta fra han. Han vant ikke slik det står i boka hans, men han var tett bak vinneren. Resultater: 1.A.E. Hansen 17.51,5 2.M. Herseth 17.51,6 3.S Johannessen 17.51,7 4.Oscar Mathisen 17.51,8. Johannessen fikk også førerpremien for 13 runders føring (av 20).
Som avslutning blei det arrangert et handikapløp over 2500 m med disse resultatene: 1. O Mathisen (scratch) 4.06,5 2. A E Hansen 4.08,1 (scratch) 3. M Herseth 4.08,5 (50 m) 4. Josef Bye 4.08,6
Samme dag holder keiser Wilhelm II en kjent tale der han erklærer at ingen kan nekte Tyskland sin velfortjente bit av kolonikaka – en «plass i sola». Samtidig avslører astronomen Percival Lovell at marsboerne er svært aktive for tida. De hadde på kort tid bygd nye kanaler på til sammen over 1500 kilometers lengde. Man må lure på hva de har for planer. Vil de snart komme på besøk?
Emiliano Zapata sender ut ei erklæring der han fordømmer den sittende regjeringa i Mexico. Interimpresidentens generaler Huerta og Figueroa arresterer og henretter zapatister der de rykker fram. Innenriksminister Granados erklærer Zapata fredløs.

28. august 1911 - Scott

For hundre år sida i dag blei Robert Falcon Scott gjenforent med Julick, en av de beste trekkhundene hans som hadde vært på vidvanke i den antarktiske vinteren i nesten en hel måned og overlevd på selkjøtt og det den kunne finne av næringsmidler. Feit var den ikke, men den hadde iallfall nylig fått magen god og full. Likevel var det ingen som antyda at det var feil å satse på ponnier til sørpolsferden.

29. august 1911 - Ishi

For 100 år sida i dag oppdaga en farmer i Oroville i California en indianer som gjemte seg i innhegningen hans. Han viste seg å være den siste gjenlevende frie indianeren i USA. Vi kjenner han bare som «Ishi», som betyr mann, fordi det var tabu å uttale sitt eget navn, og det var ingen gjenlevende som visste navnet hans.

30. august 1911 - Francisco Madero

For hundre år sida i dag blei Franscisco Madero offisielt nominert som presidentkandidat i Mexico. En nyhet han mottok med liten begeistring fordi det så ut som revolusjonskameraten Zapatas dager nå var talte tross alle forsøk Madero hadde gjort på å mekle mellom han og interimregjeringa.

31. august 1911 - Emiliano Zapata

For hundre år sida i dag: Zapatas oppholdssted Cuautla er omringa av regjeringstropper og regjeringsvennlige krigsherrer. Zapata bedyrer i et telegram til interimpresidenten at han ikke har noen opprørsplaner og bare har noen få livvakter til å forsvare seg. Presidenten får blod på tann, han beordrer full framrykking og hæren rykker inn i byen. Men Zapata er søkk vekke.

1. september 1911 - Amundsen

For 100 år sidan i dag målte dei 42 kuldegradar i Framheim nede på Antarktiskontinentet. Det var litt mildare enn dei siste dagane, men Amundsen mente at dei måtte sjå det an litt til før dei stakk av garde mot polen.

2. september 1911 - Victoriano Huerta

For 100 år sida i dag dreiv general Victoriano Huerta klappjakt på revolusjonslederen Emiliano Zapata. Han hadde fått frie hender til å bruke de midlene han fant for godt av interimpresidenten som diktatoren Diaz utnevnte da han gikk av etter nederlag i revolusjonskrigene. Men det sporet av blod, død og terror som Huerta la etter seg, skaffa Zapata mange nye venner.

3. september 1911 - SMS Panther

SMS Panther, skuta som ga opphav til
begrepet kanonbåtdiplomati,
fra Wikimedia Commons

For 100 år sida i dag pågikk det intense forhandlinger om fordeling av Marokko-territoriet mellom Tyskland, Frankrike og Spania, og keiseren og rikskansleren dro til Kiel for å bese en flåteparade de tenkte ville være et godt argument under forhandlingene. Men da de forlot Berlin, var 200000 fredsdemonstranter i gatene for å vinke farvel til dem.

4. september 1911 - Armand Fallières

For 100 år sida i dag overvar Frankrikes president Armand Fallières en 50 skips flåteparade i Toulon. Marineminister Théophile Delcassé erklærte i en tale at landet aldri hadde hatt en sterkere flåte, at kruttmagasinene var fulle og at alle skip kunne mobiliseres på timen. Det er ikke rapportert om noen fredsdemonstranter.

5. september 1911 - Wilhelm II

For hundre år sida i dag foregikk den flåteparaden i Kiel som keiseren og rikskansleren forlot Berlin for å overvære to dager tidligere. Dagen før hadde franskmennene vist fram 50 skip i Toulon, tyskerne klarte ikke helt å doble, men 99 stålkledde skrog skulle være et godt argument for de pågående forhandlingene om oppstykking av Marokko-territoriet.

6. september 1911 - Amundsen

For 100 år sida i dag målte de 29 kuldegrader i Framheim nede på Antarktis med et friskt og mildt nordadrag, og det begynte å bli så behagelig at de kunne belage seg på å dra sørover. Scott var så opptatt med planlegging og forberedelser at han ikke rakk å skrive noe i dagboka si denne uka. Snart var kappløpet i gang.

7. september 1911 - Voisin I

For 100 år sida i dag sendte Portugals regjering 12000 soldater til nordgrensa for å hindre en monarkistisk invasjon. Flyrekongnosering viste at 5000 monarkister var oppmarsjert ved Orense, ivrige etter å velte det revolusjonære regimet. Kanskje den første militære bruk av fly noen sinne. (Flyet var muligens en Voisin, men det vites ikke.)

Voisin-Farman 1, fra Wikimedia Commons

8. september 1911 - Amundsen

For 100 år sida i går målte de bare 22 kuldegrader nede i Framheim, og Amundsen bestemte seg for å sette av gårde mot polen neste dag. 7 mann med hver sin slede og 86 hunder gjorde seg klare neste morgen, men det var et strev å organisere alle de kåte og lite turvante bikkjene. Halv to var det omsider klart på startplassen og det bar av sted. De slo leir samme kveld 19,4 km lengre sør.

9. september 1911 - Gustav Hamel

For 100 år sida i dag starta den første offisielle luftposttjenesten mellom Hendon flyplass i London og Windsor Castle, en strekning på snaue 40 km. Kong Georg V ga personlig tillatelse til å lande flyet i slottsparken. Dette var et eksperiment som skulle vare ei ukes tid, og blei mottatt med stor entusiasme. Flysport var moro og nytt og spennende, men farlig, og man regna med at den ville overskygges av neste motebølge.

10. september 1911 - Amundsen og Scott

For 100 år sida i dag var Amundsen om morgenen 44 km nærmere polen. Det var fortsatt gode forhold og de tilbakela 30 km den dagen. Bikkjene hadde begynt å komme i form og var veldig ivrige til å dra, men vanskelige å holde styr på til tross for at de nå hadde slakta den eneste brunstige tispa de hadde med og tre av valpene hennes, som hadde slitt seg og kom springende etter. Hos Scott var de stadig opptatt med planlegging og regna med å kunne starte i slutten av oktober, så det så ut til at Amundsen hadde fått et avgjørende forsprang.

11. september 1911 - Richard Walton Tully

For hundre år sida i dag blei Richard Walton Tullys musical «The Bird of Paradise» uroppført og introduserte samtidig Hawaii-musikken til resten av verda.

12. september 1911 - Amundsen

For 100 år sida i går våkna Amundsen og mannskapet hans til 55 graders kulde, 30 mer enn dagene før. Føret blei trått og tungt, men det var klart og stille, og marsjen gikk greit unna. Dagen etter var det 52 grader, men nå med en sur sørlig bris, og det var straks mye verre. Bikkjene lå og hutra gjennom natta, og kompassolja frøys. Amundsen bestemte seg for å kjøre ned til depotet på 80º, lesse av og så snu, det var for farlig å fortsette slik som det var nå.

13. september 1911 - Zaifeng, prins Chun

For 100 år sida i dag så prins Zaifeng grøssende ut over det ufattelig enorme riket han var satt til å administrere. Den konstitusjonelle niårsplanen mante til tålmod og respekt for dynastiet, men folket hadde ikke noen av delene. Erkefienden Yuan Shikai kunne han ikke røre, det var skammelig, og det foraktelige mylderet av han-kinesere var umulig å holde styr på. Nei, det var ikke greit. Han sukka tungt.

14. september 1911 - Pjotr Stolypin

For 100 år sida i dag satte statsminister Pjotr Stolypin seg godt til rette i Kiev-operaen for å nyte Rimskij-Korsakovs opera om tsar Saltan. Stolypin var tsardømmets håp, intelligent og effektiv. Revolusjonære attentatmenn blei håndtert kjapt og brutalt. Aristokratvennlige reformer i dumaen og zemstvoene sikra effektiv gjennomføring av regjeringas politikk. Men jordreformen var aristokratene mindre glade for. Og denne dagen møtte Stolypin sjøl sin skjebne i form av Dmitrij Bogrov og en pistol.

15. september 1911 - Kimi

For 100 år sida i dag lå ei 9 år gammal jente på et barnehjem i Azabu Juban og tenkte og drømte om Amerika, at hun skulle reise med en stor båt fra Yokohama til det rike, vidunderlige Amerika og få blå øyne liksom de misjonærene som hadde adoptert henne da hun var 3. Men denne drømmen blei det ikke noe av. Hun hadde kjempa med tuberkulose de siste månedene, og denne dagen for 100 år sida fikk tuberkulosen overtaket. Kimi var ikke mer. Men på en måte overlevde hun allikevel.

16. september 1911 - Edouard Nieuport

For 100 år sida i dag seilte Edouard Nieuport lykkelig over det franske bondelandet ved Charny i sin Nieuport II. Høydemåleren viste 800 m, og han ville foreta et stup for å imponere de militære oppkjøperne som observerte flukten der nede. Men det gikk galt. Da han flata ut, kasta et kraftig vindstøt flyet i bakken. Han var ikke fastspent og blei slått hardt mot den skarpe kanten av kartbordet. Bevisstløs blei han løfta ut av flyet og døde seinere av indre blødninger.

Nieuwport II, fra Wikimedia commons

17. september 1911 - Amundsen og Johansen

For 100 år sida i dag var Amundsen og mann- og hundskapet hans vel tilbake i Framheim etter det første framstøtet mot sørpolen som blei avbrutt på grunn av sterk kulde. Flere av mennene hadde frostskader på hælene som måtte leges. Bikkjene klarte seg bedre, men noen av dem var også sårbeinte og blei etterlatt på tilbakeveien. De blei henta siden og de fleste hadde klart seg bra, mye på grunn av at de som ikke klarte seg bra var næringsrike. Livet som polarhund kunne nok være så ymse. http://www.nb.no/nbdigital/polarbilder/Amundsen/Sydpolen-Framheim/

Det hører med til fortellinga at Hjalmar Johansen skjelte ut Amundsen ved frokostbordet neste morgen. Det var Johansens ære at Prestrud kom tilbake i live. Dette første framstøtet var nok for uvørent. Det var viktig å utnytte den fordelen at man hadde med seg mer kuldevante dyr enn ponniene til Scott, og at man derfor kunne starte tidligere. Det fantes jo ikke kommunikasjon og man kunne ikke vite hva Scott foretok seg. Men det viste seg altså å være for tidlig. Og til slutt var det bare 4 dagers forsprang man fikk, hvis man regner motorsledene som starten til den britiske ekspedisjonen.

Det var heller ikke Amundsen som hadde plukka ut Johansen til sin egen ekspedisjon, det var Nansen som hadde stilt Fram til disposisjon på betingelsen at Johansen fikk være med. Derfor var vel ikke Amundsen fra begynnelsen så veldig imøtekommende overfor den erfarne polfareren, og når han nå ga seg til å opponere på den måten foran de andre ekspedisjonsdeltakerne, var isfronten total, og Amundsen var ikke den som tilga i en fei.

18. september 1911 - Ishi

Legger inn de hundreårsminnene som bare fins på Facebook, der denne serien starta, og begynner med dette fra den 18. september 1911:

For 100 år sida i dag blei det rapportert at noen hadde sett ei indianerkvinne som man antok kunne være squawen til «Ishi», den antatt siste gjenlevende av Yahi-indianerne i California. Ishi blei tatt for tjuveri av en kalv noen uker tidligere, men noen antropologer ved universitetet i Berkeley fikk han ut av fengselet og lot han bo i den gamle jusbygningen på universitetet, der han grundig blei studert og etterforska. http://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn88085187/1911-09-18/ed-1/seq-3/

19. juni 1912 - Jens Bjørnebo

Aftenposten for 100 år sida i dag:
«Kaptein Jens Bjørnebo er ansat som fører af Bernhard Hansens nye lastedamper Alfred Nobel, 9000 ton dw, nu under bygning i England.
Kaptein Bjørnebo har tidligere i en aarrække været 1ste officer i Red Star Line og er for tiden fører af en stor lastedamper under belgisk flag – SS Vrejhandel af Antwerpen.»

Ikke forfatteren dette, som blei født i 1920, men etter alt å dømme en onkel.

15. april 1912 - Titanic

Legger inn statusoppdateringene mine på Facebook fra i natt her, med noen korreksjoner og tillegg:

03.39 norsk tid (men 23.39 lokal tid): Isfjell rett forut!

03.47: Passasjerene på første klasse henter gratis is til drinkene sine.

04.02: Fem rom forut tar inn vann. Det er også vann i et sjette, men det kan berges. Skipet er konstruert for å holde seg flytende med fire rom oversvømt. Det strømmer inn 7 tonn vann i sekundet. Pumpene kan klare et halvt tonn. Konstruktøren Thomas Andrews forklarer kaptein Edward J. Smith at skipet er fortapt.

04.06: Kaptein Edward J. Smith beordrer livbåtene klargjort, passasjerene opp på dekk og telegrafen til å sende nødsignaler.

04.15: «CQD MGY 41º46'N 50º14'W»

04.23: Mange vil ikke ut av de koselige varme lugarene sine. Det er kuldegrader ute. Noen spiller fotball med isbitene på dekk. Purser Herbert McElroy omringes av damer som vil ha han til å hente juvelene og verdisakene deres fra safen. Men han råder dem til å hente livbelter i stedet. Noen begynner å merke at dekket skråner litt.

04.25: Kapellmester Wallace Hartley og det åtte mann store orkesteret hans har innretta seg i salongen og begynner å spille muntre melodier for å berolige de engstelige passasjerene.

04.42: Andretelegrafist Birdie informerer kapteinen om tilbakemeldinger fra skip som har svart på nødmeldingene. De går sammen til telegrafrommet, der førstetelegrafist Phillips jobber for harde livet.
– Hvilket signal bruker du? spør kapteinen.
– CQD.
– Kanskje vi skulle bruke det nye, enklere nødsignalet som er foreslått for den trådløse, foreslår Birdie.
– God idé.
Og Phillips begynner å sende SOS for første gang til sjøs.

04.45: – Kvinner og barn først!
Livbåt nr. 7 låres og de ombordværende begynner å ro vekk.
Skipet heller nærmere 5 grader forover nå, men ennå har ikke alvoret gått opp for mange.
– Skal det liksom være tryggere nede i den jolla der? sier mangemillionær John Jacob Astor IV.

05.05: RMS Carpathia stimer i full fart mot ulykkesstedet. De regner med å være framme ved 4-tida. Konstruktør Thomas Andrews regner ut at det blir nærmere 2 timer for seint. Men innen synsvidde ligger SS Californian, der telegrafisten slo av apparatet kl. 23.30 og gikk til sengs etter krangel med telegrafisten på Titanic. Avstanden er under 20 km. Andrestyrmann Harold Stone på Californian synes det er rart at skipet sender opp så mange raketter. Han rapporterer til kapteinen som ligger på navigasjonsrommet og benytter sjansen til å ta seg en sjelden hvil nå som skipet må ligge på grunn av isen. Jaså, de skyter opp raketter, ja ja. Takk for rapporten. Han legger seg til å sove igjen. Men Stone synes nå det er merkelig at de skulle ligge der og stadig skyte opp raketter hvis det ikke er noen grunn til det. Vel, vel.

05.15: Bare tre kjelerom er tørre nå, men mannskapet der jobber rutinemessig med å holde dampen oppe for å skaffe kraft til det elektriske anlegget. Maskinistene viser ingen tegn til å ville forlate postene sine og tar det som ei vanlig arbeidsøkt.

Seks av de 20 livbåtene er satt på sjøen, alle med passasjerer fra første klasse eller mannskaper. Bare tre av dem er mer enn halvfulle. Etter hvert begynner noen av tredjeklassespassasjerene å finne veien til båtdekket. Det store skipet er litt av en labyrint.

05.28: – Kvinner og barn først!
Femtestyrmann Harold Godfrey Lowe synes det er noe mistenkelig med ei av damene i livbåt nr. 14. Det er noe underlig maskulint med framtoningen under skjørtene. Aha! Han trekker fram revolveren.
– Ut!
Den unge mannen bønnfaller om nåde. Lowe skifter taktikk. Han ber mannen om å oppføre seg som en gentleman foran damene. Og han adlyder. Men den unge italieneren som sitter med senka hode et annet sted i båten, omgitt av duftende kvinnekropper på alle kanter, ytrer ikke et ord.

Samtidig åpnes brønndekket der de fleste tredjeklassespassasjerene har oppholdt seg, og kvinner og barn inviteres med opp til båtdekket.

05.33: 16 år gamle Karen Marie Abelseth får beskjed om å bli med til båtene, men vil ikke gå fra Olaus, Peter og Sigurd, som hun har vært sammen med siden de seilte fra Ålesund.
Sigurd Moen trøster: – Berre ver ved godt mot. Det går nok bra.

05.38: Karen Marie står og venter ved livbåt 16 mens Lowe har store problemer med nr. 14. En av taljeløperne henger seg opp og båten blir hengende på skrå. En matros i akterenden tar fram en kniv og skjærer av tauet. Båten treffer vannet med et kraftig plask, men kantrer ikke.

Så er det Karen Maries tur. Hun er livredd, og er sistemann om bord i båten før den låres. Heldigvis går det mye glattere.

05.55: Telegrafisten sender: «Maskinrommet fullt opp til kjelene». Det er den siste forståelige meldinga, siden strømforsyninga etter dette begynner å svikte.

Baugen står nå under vann, og til og med John Jacob Astor IV begynner å mistenke at det kan være lurt å bevege seg mot livbåtene. Sammen med den unge Madeleine og den trofaste airedaleterrieren Kitty møter han opp ved livbåt 4, der andrestyrmann Charles Lightoller har kommandoen. Han slipper Madeleine om bord, og John spør om han kan være med, siden den unge kona hans er ventendes. Men Lightoller er blant de kompromissløse, og ber han vente til alle kvinner er redda. Astor sier bare kort farvel til Madeleine og spør om nummeret på båten. Så stiller han seg til å vente. Kitty sitter ved føttene hans.

06.07: Kaptein Smith kikker inn til telegrafrommet like bak brua og sier takk for innsatsen. – Dere har gjort plikta deres, gutter. Dere kan ikke utrette mer nå. Kom dere ut. Nå får enhver klare seg sjøl.

Kaptein E.J. Smith går til brua der han blir stående. Nede i røykerommet på første klasse sitter konstruktøren Thomas Andrews og damper på en sigar. Redningsvesten ligger på bordet foran han. Ingen spør om han ikke skal om bord i en av båtene.

Orkesteret har flytta seg fra hovedsalongen til foajeen på A-dekk og derfra til gymnastikksalen på båtdekket. Det siste alle i livbåtene og de som ennå var om bord hører til dem var (mest sannsynlig) den glade valsen Songe d'Automne.

Skorsteinene begynner nå å bikke faretruenede forover og propellene kommer til syne over den blikkstille havflata. Panikken begynner å bryte ut om bord. Det er ennå et par sammenleggbare livbåter igjen.



06.24: Etter å ha tatt farvel med jentene har sambygdingene fra Ørskog i Sunnmøre, Olaus Abelseth, Peter Sjøholt og Sigurd Moen, venta på båtdekket for å se om det var en mulighet for å redde seg. De siste minuttene har dekket begynt å skråne veldig. Den forreste skorsteinen velter og faller med et kjempeplask i sjøen. De kan ikke vente mer, og Olaus, som er den eneste svømmedyktige av dem, griper de to andre i armen og de kaster seg ut i det iskalde vannet.

Nå står skipet i 45 graders vinkel og orkesteret klarer ikke å holde balansen lenger. Musikken forstummer og det eneste som høres er skrekkslagne rop og brak av ting som glir nedover dekket og knuses om bord. Det elektriske lyset blinker og slokner, og stjernene som speiler seg i havblikket er alt som lyser opp den måneløse natta.

06.42: I båt 16 sitter Karen Marie Abelseth og ser det stolte skipet brekke i to på midten og raskt synke mens de hundrer som er igjen om bord enten hopper ned i det iskalde vannet eller går til grunne i de varme romma der de har oppholdt seg i håp om at mannskapet skulle klare å reparere skadene. Hun er så skjelven at hun må holde seg fast i ei dame ved sida av seg, ellers er hun redd for at hun skal dette ut av båten. Skrika fra folk som lå i vannet i varierende grad av fortvilelse skulle henge fast i minnet hennes resten av livet.

Olaus Abelseth kommer borti ei livbåttalje når han hopper ut og blir hengende fast. Han må slippe kameratene for å vikle seg ut. Han kaver seg fri og ser etter dem, men de er borte og han ser dem aldri igjen. Han får nok med å kjempe for sitt eget liv nå. Det er tett av folk i vannet. De klamrer seg fast til vrakgods og alt annet som flyter. En svær og tung mannsperson henger seg rundt halsen til Olaus så han knapt får puste. Han skriker til mannen at han skal slippe, men han klamrer seg fast. Dønningen fra skipet som går ned løsner grepet så Olaus kan svømme videre. Snart er det en annen som holder seg fast i føttene hans, men han klarer å vri seg fri.

Etter 20 minutter når han fram til klappbåt A, som bare delvis er klargjort. Den er halvfull av vann.
– Ikke slipp han om bord, han kommer til å senke oss, er det noen som mumler.
Men de gjør ikke motstand når han klatrer over ripa, utkjørt. Dønningene driver båten raskt ut av rekkevidde for de druknende.

07.00: Mange av livbåtene er halvfulle, og om bord diskuteres det om de skal snu og ta opp flere. De fleste kommer til at det er for farlig, de vil bli dratt ned av de druknende. Men Harold Lowe tar initiativ på egen hånd og overfører de 55 han har i båten sin til tre andre. Ingen av damene har lyst til å klatre over til en annen båt i mørket og kulda, mens italieneren antakelig er glad til. Klokka 3 (altså lokal tid) kan Lowe og de 7 andre roerne sette kursen mot havaristedet igjen. Men nå har de fortvilte ropa stilna for det meste. De ror etter de ropa de kan høre, men det er vanskelig å styre etter lyden blant alt vrakgodset, og de klarer bare å plukke opp fire stykker, den ene så forkommen at han stryker med kort etter.

07:35: I klappbåt A der Olaus Abelseth har redda seg om bord, er de opprinnelig 30 mann. Men båten tar stadig inn iskaldt vann og den ene etter den andre av passasjerene bukker under for kulda. Carpathia ankommer endelig den telegraferte posisjonen klokka 3:35 (lokal tid), men bruker litt tid på å leite opp livbåtene og begynner ikke å ta opp overlevende før 35 minutter etterpå. Når de endelig finner klappbåten til Olaus ved 7-tida, altså 3 timer etter, er han en av de få overlevende der. Tjue minutters svømmetur i isvann i tillegg til fire og en halv time sittende i en båt som var halvt nedsenka i det samme isvannet – det må ha vært godt stoff i Olaus Abelseth. Men også han hadde fått seg minner som skulle plage han resten av livet.

Isfjell rett forut! Hundre år sida i dette sekund.

9. april 1912 - David Blair

For hundre år sidan i dag gjekk David Blair ned gangbrua frå Titanic med ein vadsekk over skulderen, fly forbanna. Skipet skulle segle ut på den første turen sin i morgon, og han skulle ikkje vera med! Fordømt! Han hadde mønstra på som andrestyrmann i Belfast og vore med på testane. Men i siste augeblink hadde rederiet sett seg føre at dei trengte erfaringa til Henry Wilde, overstyrmann på systerskipet Olympic, som låg i dokk for reparasjonar. Dermed overtok han som overstyrmann mens den opprinnelege, William Murdoch, rykka ned til førstestyrmann og Charles Lightoller, den opprinnelege førstestyrmannen måtte overta Blair sin plass som andrestyrmann.

Dei flinke gutane i rederiet hadde så sett det som utilbørleg å la Blair, som hadde segla med White Star i mange år, rykkje heilt ned til tredjestyrmann, så dei hadde lovt han hyre på ein annen båt i staden. Harumph! Visste dei ikkje at han gladeleg skulle segla som tredjestyrmann på dette vidunderlege tekniske meisterverket? Han hadde tilbrakt 3 timar med å vise kona og systera rundt, tidlegare på dagen. Teknikarane var enno i full sving med å leggje dei siste teppa i dei praktfulle salane. Ergerleg trampa han dei siste trinna og satte foten på landjorda att.

Samstundes satt John Jacob Astor IV og den siste erobringa hans, den 18 år gamle og smellvakre Madeleine, på ein kafé i Paris. Ikkje ein fortauskafé, for det var grått og surt og kaldt ute, dei var i utkanten av ein kraftig storm som hadde blåst opp i Nordsjøen, men iallfall på ein kafé og naut eit par croissantar til kaffen. Dei hadde hatt ei vidunderleg bryllaupsreise i Egypt med pyramidar, sfinksar og det heile, og hadde så tilbrakt dei siste dagane her i det romantiske Paris, som riktignok hadde vore kaldare enn vanleg for årstida. Bare eit par dagar til no, så skulle dei til Cherbourg der dei skulle ta ein førsteklasses nybygd atlantarhavsdampar heim.

Han ergra seg litt, for han hadde fått eit telegram fra Tesla att, som ba om pengar. Han var ikkje sikker på om han trudde så veldig på det serbiske vidunderet lenger. Kanskje var desse turbinane ein smule effektivare enn dei vanlege. Men dei måtte da vera atskillig kostbarare å byggje. Ja ja, han fekk vel ta ein tur innom når dei var attende, så fekk vi sjå. Kanskje kunne dei saman skyte skovlturbinane eit skot for baugen. Ikkje godt å veta.

På Atlantic Hotel i Southampton sat Karen Marie Abelseth og gledde og grua seg til morgondagen. Sekstenåringen hadde allereie ei lang reise bak seg, men ei enda lengre foran seg. Ho hadde segla frå Ålesund klokka 2 om ettermiddagen den 5. saman med dei fem andre emigrantane ho var i følge med på hurtigruteskipet Erling Jarl. På føremiddagen den 6. kom dei til Festningskaien i Bergen der dei kunne gå rett over på Irma, englandsbåten til Bergenske Dambskibsselskab, som brukte to dagar til Newcastle. Frå den streikeramma kolbyen tok dei så ekspressen til Southampton, på ein tredjeklasseskupé som hadde plass til alle seks. Sidan skulle ho vera med Olaus frå nabogården til Dakota der systera Anne Marie skulle hente ho til farmen sin i Inglewood, California, sidan ho trengde påliteleg arbeidshjelp.

På Atlantic Hotel var dei innkvartert saman med ein heil del andre emigrantar. Dei hadde lege over sidan i går kveld då dei kom med toget, og fått tid til å sjå seg om. På hamna låg skipet dei skulle med. For eit kjempeskip! Kvar av dei fire skorsteinane aleine var høgare enn noko byggverk ho hadde sett. Den svarte silhuetten i den grå, sure aprildagen såg reint trugande ut. Men det blei sagt at det var heilt trygt. Kunne ikkje synke. På grunn av streiken var det heller ikkje nokon annan leilegheit. Så det var kanskje like greitt.

David Blair var i ferd med å gå til sengs for dagen i huset sitt i Southampton då han kjende noko i lomma. Ein nøkkel. Opps, den høyrde visst heime i utkikkstårnet. Kunne dei få fatt i kikkerten når dei ikkje hadde den nøkkelen? Kikkerten som dei kunne sjå isfjell med på god avstand i stille, stjerneklare aprilnetter? Hm, kanskje han burde prøve å levere han før dei seilte ved middagstid neste morgon. Men var det så farleg, då? Dette skipet var jo så sikkert, så sikkert. Nei, dei kunne ha det så godt, tenkte han vel. God natt.

1. april 1912 - nei, dette er siste gang

Til enka mi,

Kjæreste elskling – vi er virkelig ute å kjøre og jeg er slett ikke sikker på at vi kan klare oss – I den korte lunsjpausen vår benytter jeg den lille varmen vi har til å skrive brev for det tilfellet at vi skulle gå til grunne her – det første går naturligvis til deg som jeg oftest har i tankene enten jeg drømmer eller våker – hvis det skulle skje noe med meg, vil jeg at du skal vite hvor mye du har betydd for meg og at jeg har vakre minner med meg når jeg drar herfra.

Jeg vil også at du skal vite de følgende kjensgjerningene hvis det kan være noen trøst – at jeg ikke vil komme til å lide, men vil forlate denne verden rett fra seletøyet og full av helse og kraft – dette er allerede bestemt; når forsyningene tar slutt, stopper vi rett og slett der vi er, godt innen rekkevidde av et annet depot.

Derfor må du ikke fantasere om noen stor tragedie – vi er naturligvis bekymra, som vi har vært i flere uker, men vi er i ypperlig fysisk form og apetitten vår gjør opp for eventuelle plager. Kulda er bitende og stundom forargerlig, men igjen, den varme maten som driver den bort er så vidunderlig at vi aldri ville vært den foruten.


Det har gått en god del nedover med oss siden jeg skreiv det ovenstående. Stakkars Titus Oates er borte – det sto dårlig til med han – vi andre holder det gående og innbiller oss at vi har en sjanse til å komme fram, men det kalde været gir seg aldri – vi er nå bare 32 km fra et depot, men vi har lite mat og brensel.

Vel, kjære deg, jeg håper og trur at du ikke vil miste besinnelsen, jeg er sikker på det – gutten vil være trøsta di. Jeg har gleda meg til å hjelpe deg med å oppdra han, men det føles tilfredsstillende å vite at han er i trygge hender hos deg. Jeg trur både han og du vil bli sørga spesielt for av landet som vi tross alt har gitt livet for i noe i retning av en slik ånd som kan være et eksempel for andre – jeg skriver noen brev i anledning av dette i slutten av boka etter dette brevet. Vil du sende dem til de forskjellige adressatene?

Jeg må skrive et lite brev til gutten hvis jeg får tid, noe som han kan få lese når han vokser opp – kjæreste, du veit at jeg ikke er tilhenger av noe sånt sentimentalt møl om å gifte seg om igjen – når den rette mannen kommer og vil hjelpe deg i livet, skal du bli ditt vanlige glade jeg igjen.

Jeg håper at jeg skal bli et godt minne, slutten er absolutt ikke noe du skal skamme deg over og jeg forestiller meg at gutten vil få en god start med et opphav han kan være stolt av. Kjære, det er ikke lett å skrive på grunn av kulda – 40 graders kulde og bare teltet som gir oss ly.

Du veit at jeg har elska deg, du veit at jeg alltid må ha hatt deg i tankene og herren hjelpe meg du skal vite at det absolutt verste aspektet av denne situasjonen er tanken på at jeg ikke skal se deg igjen. Vi må se det uunngåelige i øya – du nøda meg til å bli leder for dette partiet og jeg veit du tenkte at det ville bli farlig – har jeg ikke gjort mitt hele veien, hva?

Gud velsigne deg min egen kjære, jeg skal prøve å skrive mer siden — jeg fortsetter på baksidene.


Siden jeg skreiv det ovenstående har vi slått leir på ikke over 18 km fra depotet vårt med ett varmt måltid og to dagers kald mat å gå på, og vi burde klart det, men vi har blitt holdt igjen i fire dager av en fryktelig storm – jeg trur den beste sjansen vår har gått fra oss. Vi har beslutta å ikke ta livet av oss og heller slåss for å nå det depotet, men den kampen gir en smertefri slutt, så du må ikke være redd for oss.

Jeg har skrivi brev på forskjellige sider av denne boka – klarer du å få dem sendt? Du skjønner at jeg er engstelig for din og guttens framtid – få gutten interessert i naturfag hvis du kan, det er bedre enn sport – noen skoler oppmuntrer til det – jeg veit at du vil ha han ute i friluft – prøv å få han til å tru på en gud, det er trøst i det.

Å min kjære, for noen drømmer jeg har hatt om framtida hans og allikevel, jenta mi, jeg veit at du ikke vil miste besinnelsen – de vil finne bildet av deg og gutten på brystet mitt og det ene i det lille røde marokin-etuiet jeg fikk av lady Baxter. Det er en bit av unionens flagg som jeg satte opp på sørpolen i den private vadsekken min sammen med Amundsens svarte flagg og andre småting – gi en liten bit av unionsflagget til kongen og en liten bit til dronning Alexandra, og behold resten som et trofé!

Så masse, masse jeg kunne fortalt deg om denne turen. Så mye bedre det har vært enn å dovne seg hjemme i stua – tenk på alle historiene du har å fortelle gutten, men åh, for en pris å betale – å nektes synet av det kjære, kjære ansiktet ditt.

Kjære, du vil være god mot den gamle mora mi. Jeg skriver noen linjer til henne i denne boka. Hold deg inne med Ettie og de andre – å, du vil nok ikke vise deg svak i verdens påsyn – husk bare å ikke være for stolt til å ta i mot hjelp, for guttens skyld – han bør få ei god karriere og utrette noe i verden.

Jeg rekker ikke å skrive til sir Clements – si han at jeg hadde høye tanker om han og aldri har vært lei for at han ga meg kommandoen over Discovery.

31. mars 1912 - Scott for siste gang

Han aner ikke hvilken dato det er. Kanskje er det den 31., og i så fall er det palmesøndag. Hvis det er palmesøndag, skal han holde preken, som kaptein og leder av ekspedisjonen. Men det er ikke noen å holde preken for. De to andre ligger livløse i soveposene sine. Sjøl har han knapt nok krefter til å krafse til seg noe fra snøgryta.

Sannsynligvis er det ikke den 31. Det kan være den 5. eller til og med den 10., det er avhengig av hvor mye vann de fikk i seg. Jeg gjetter at det mest sannsynlig er den 5., men det kan like gjerne være den 31., vi vil aldri få vite det.

Han trudde ikke at han skulle skrive noe mer i dagboka. Men nå slenger han ut den en gang så sterke armen, griper tak i blyanten og boka, åpner den og kroter ned med ustø hand:
«Siste Notat
For Guds skyld sørg for våre etterlatte»

Så legger han dagboka i lærposen sammen med de andre bøkene og dytter posen innunder soveposen sin før han åpner soveposen og jakka han har på seg, legger armen rundt liket av bestevennen Wilson og venter på at frosten skal gjøre sitt.

For hundre år sida i dag ankom Terra Nova til Akaroa lengst sør på New Zealand og kunne fortelle til mengdevis av vitebegjærlige at det siste de hadde hørt fra Scott var at han den 4. januar var observert på 87º 32' sør i god fart mot polen, av Teddy Evans, William Lashly og Tom Crean, som blei sendt hjem den dagen.

Dagen før hadde Atkinson og Keohane gjort vendereis etter å ha brukt 4 av de 18 dagsrasjonene de hadde med seg. Atkinson hadde med sine egne ord «blitt moralsk overbevist om at polpartiet hadde gått til grunne». Ifølge notatene deres var det nå 25 kuldegrader og vinden hadde økt til en laber bris. Men Atkinson hadde ikke fått sove ei eneste natt og både soveposene og klærne var i dårlig forfatning. Å fortsette ville vært uansvarlig. Uansett ville de ikke hatt mulighet til å komme lengre sør enn ca. 78º 50' S slik de var utstyrt.

I Belfast var verdens største skip nå endelig ferdig utrusta og kaptein Edward J. Smith var på plass for å overta kommandoen og seile henne til Southampton der hun skulle starte jomfruturen over Atlanteren.

I Dublin marsjerte 100.000 arrige irer for home rule.

Abdul Baha var på vei til USA, og foreleste om at alt det skapte var underlagt forandring. «Alle som er unge vil bli gamle,» sa han, «ethvert ungtre blir et gammelt tre, og alt gammelt vil brytes ned og gå til grunne. På samme måte har hver av religionene i verden en gang vært årsak til framgang, men alle har blitt som et gammelt tre, uten sannhet. Folk i denne tidsalderen håper at disse trærne igjen vil blomstre og bære frukt, men dette er umulig.»

Heldigvis var denne tidsalderen prega av det nye og unge, som gir håp, og Abdul Baha var på vei til den nye verden for å dele noe av dette håpet med den.

Det sjuende nummeret av Heimen for 1912 kom ut, med en hovedartikkel av Hulda Garborg om norsk husbunad.

I Lawrence, Kansas blei det lokale gymnaset utsatt for ei bisarr ulykke.

I New York forteller avisa at advokat Lucille Pugh fikk et oppdrag. En større del av spalteplassen brukes til å beskrive klesdrakta til advokaten.

I Salt Lake City blei ei gruppe frimurere fotografert i fullt utstyr.

30. mars 1912 - Karen Marie Abelseth

Amerika! California!
For 100 år sidan i dag gledde 16 år gamle Karen Marie Abelseth seg stort til å sjå att storesyster si, Anne Marie, som emigrerte i 1909 og skaffa seg ein farm i Inglewood, California. Det var trange kår på Nilsgarden i Ørskog på Sunnmøre, og det blei ikke rommelegare med dei 8 ungane. Difor hadde Anne vandra ut, og no var Karen neste. Systera trengde hjelp på garden og kva var betre enn å ha si eiga slekt til å hjelpe seg? Men det var mange utsiktar i det gjeve, rike Amerika, arbeidet hjå systera var nok berre ein start, tenkte Karen Marie Abelseth.

Karen Marie i 1924

Det var han Olaus frå nabogarden Øvste Kleivane som hadde lovt å ta seg av ho på ferda over Atlanteren. Olaus hadde vandra ut i 1903 og jobba 5 år på ein gard i Nord-Dakota før han skaffa seg sin eigen i 1908 der han dreiv med sau. Han hadde gjort det så bra at han drog heim hausten 1911 for å få med seg fleire. Han òg ville helst ha hjelp frå slekta, så klart. Då visste ein at ein fekk arbeidssame, driftige og ærlege folk på garden. Han skulle sjølv betale overfarten for svogeren Sigurd Moen og fetteren Peter Søholt, mens systera betalte for Karen Marie. Dei fire skulle òg reise saman med Adolf Humblen, som skulle til Milwaukee, Wisconsin for å sikre seg ei tomt, og som skulle vera anstand for Anna Kristine Salkjelsvik, som skulle til syster si i Proctor, Minnesota.

Mange skipsruter var innstilte på grunn av kolstreiken i England, men Hurtigruta gjekk enno, og det var den dei skulle ta til Bergen den 5. mars. Frå Bergen var det båt over Nordsjøen til Newcastle, og så bar det med tog ned til Southampton, der dei skulle ta amerikabåten. På den andre sida av Atlanteren venta det òg lange togreiser for alle saman. Karen Marie skulle berre vera med Olaus til Dakota i første omgang. Sidan skulle systera få ho henta til California.

Det blei mykje lesing for Karen desse siste dagane i gamlelandet. Ho hadde gått på Søndmøre Amtsskole i Volda sidan konfirmasjonen i 14-årsaldaren, og skulle eigentleg ha eksamen i juni, men ho hadde fått løyve til å ta han tidlegare ettersom ho skulle utvandre. Papira kunne jo bli gode å ha. Ein visste vel ikkje kva dei ville vera verdt der borte, men uansett var det dumt å berre reise frå dei.

Dagen før avreisa skulle dei til agent Harald Moa i Ålesund og hente billettane. Turen skulle betalast heilt fram og billetten gjaldt for alle overgangane. For Karen Marie kom han på kr. 268,40, ein anseleg sum. 84,50 av dei var til 3.-klasseslugaren på amerikabåten som låg og venta på dei nede i Southampton. Ho var litt spent på den, men det vart sagt at det var ein hypermoderne båt og heilt trygg, nybygd frå verftet i Irland. RMS Titanic kalte dei han.

Biletet og flesteparten av opplysningane er henta frå Per Kristian Sebaks Titanic, 31 norske skjebner

29. mars 1912 - enda en gang Scott

«Ae fond kiss, and then we sever;
Ae fareweel, alas, for ever!
Deep in heart-wrung tears I’ll pledge thee,
Warring sighs and groans I’ll wage thee!
Who shall say that Fortune grieves him
While the star of hope she leaves him?
Me, nae cheerfu’ twinkle lights me,
Dark despair around benights me...»

Henry Robertson Bowers rista på hodet. – Nay, let us sing aught merrier, gentlemen!

Edward Adrian Wilson stemte i, han orka knapt nok svinge armen i takten nå:

«As I sat on a sunny bank,
As I sat on a sunny bank,
As I sat on a sunny bank,
On Christmas Day all in the morning.

I saw three ships come sailing home,
I saw three ships come sailing home,
I saw three ships come sailing home.
On Christmas Day all in the morning.»

Robert Falcon Scott sang med så langt han kunne. Men til og med sangen tok på kreftene nå, og etter hvert blei det stille. Han tok en neve snø fra gryta, klemte den sammen i den nakne handa og begynte å tygge på den. Snø var det eneste de hadde fått i seg ei hel uke nå, og sjøl om de fortsatt lytta etter bikkjer av og til, måtte de innse at de var fortapte, at ingen ville komme og hjelpe dem.

Han tok fram dagboka igjen. Han hadde ikke skrivi noe i den på flere dager, han hadde konsentrert seg om å skrive avskjedsbrev. Det hadde vært en tung, men viktig jobb. Men nå kom han ikke på flere å skrive til.

Hvilken dato kunne det være i dag? Han gjetta på den 29., og førte det inn. Så skreiv han, fortsatt med stø, om enn litt sleivete skrift: «Siden den 21. har vi hatt en konstant storm fra vest-sørvest og sørvest. Vi hadde brensel til å lage to kopper te til manns og knapt nok mat for to dager den 20. Hver dag har vi vært klare til å starte marsjen mot depotet vårt 18 kilometer herfra, men utafor teltdøra har det ikke vært annet enn virvlende snøkav. Jeg trur ikke vi kan håpe på noen forbedring nå. Vi skal holde ut så lenge vi kan, men vi blir sjølsagt svakere, og slutten kan ikke være langt unna.»

Så tilføyde han: «Det er synd, men jeg trur ikke jeg kan skrive mer.» Og undertegna med «R. Scott».

These days are with one for all time – they are never to be forgotten –
and they are nowhere else to be found but at the poles.
The peace of God which passes all understanding reigns here in these days.
One only wishes one could bring a glimpse of it away with one
with all its unimaginable beauty. EAW
Fra Edward Wilson’s Antarctic Notebooks
av D.M. Wilson og C.J. Wilson

Samtidig noterte Edward Leicester Atkinson i loggen sin for 100 år sida i dag, 78º 10' S, flau vind, maksimum −19 ºC, minimum −25.

De hadde tilbakelagt 44 km slepende på 18 dagers forsyninger siden de forlot Hut Point den 26. Ennå ikke et spor å se til Scott. – Hva trur du? spurte han Keohane, reisekameraten.

Keohane trakk på skulderen. – Vi får vel fortsette litt til.

Atkinson nikka. Ja, de fikk vel det.

28. mars 1912 - Edgar Rice Burroughs

Han åpna det, marsnummeret av All-Story magazine for hundre år sida i dag, og nikka fornøyd. Andre episode av Under the Moons of Mars begynte på forsida, og layouten var fin. Den ville lokke leseren inn i en døende, gold verden med ikke bare én men flere utgamle sivilisasjoner som kjempa en hard kamp for å overleve i ei svinnende biosfære, ikke minst mot hverandre. En verden med to uregelmessige måner, en liten som sto opp i vest og gikk ned i øst fem ganger på to døgn og en bitteliten som sto opp i øst og gikk ned i vest en gang hvert femte døgn. En verden der innbyggerne måtte lede vann fra polene til bebygde områder ved hjelp av intrikate kanalsystemer og der de måtte bruke kunstige midler for å få nok luft å puste i. En rød, ødslig ørkenverden der lave grønne vekster vokste fram i områder som blei vanna av kanalene i den 23 uker lange sommeren, som blei fulgt av en høst, vinter og vår av like lang varighet. En verden befolka av røde, grønne, gule, hvite og svarte menn, men dessverre ingen blå, med avansert militær og annen teknologi, men som foretrakk å slåss mann mot mann med sverd.

Uten den ringeste astronomiske, militære eller litterære bakgrunn hadde han gitt seg til å skrive en serieroman om krig på Mars i sitt 37. år etter å ha gått i årevis på strøjobber i usle kår. Men den siste jobben som blyantspisserselger hadde gitt han fritid til å lese store mengder av den billige kiosklitteraturen han hadde råd tid, og himla med øya over hvor mye dritt disse bladene presterte å utgi. Men det som var litt besnærende var at det faktisk var mennesker som skreiv denne lorten og at de fikk betaling for det. Han følte seg sikker på at han kunne skrive noe som var ti ganger bedre, og om han ikke skulle få ti ganger så mye penger for det, så ville det iallfall være muligheter til å få noe mer, for ikke å snakke om at det kunne bli et merkbart tilskudd til den vesle inntekta han hadde nå.

Han skulle få rett. Mer rett enn han forestilte seg.

Fortellinga om John Carter, komponert etter beste oppskrift, blei en suksess, en riktig amerikansk suksess. Og i det amerikanske forretningslivet var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt. La oss se.  Han hadde likt Jungelboka til Kipling. Undres om det gikk an å låne litt fra den...

27. mars 1912 - Nikola Tesla

Nikola Tesla slo på lyset... sitt, satte seg i lenestolen og bladde opp søndagsutgaven av New York Times for hundre år sida i dag. Det var artig å se hvordan Perrier tenkte seg livet på Venus og Mars, og han trudde nok at franskmannen ikke var så helt ute på viddene, men han skulle nok hatt en kommentar eller to hvis han hadde vært med i diskusjonen. Hadde alt vært som før, skulle han ikke behøvd å bla opp søndagsutgaven igjen, både bildene og teksten ville stått for han i sin helhet bare han tenkte på dem. Men hukommelsen var ikke så perfekt lenger, det var så mange millioner bilder og boksider i den, det var ikke rimelig at det skulle være plass til så veldig mye mer. Han sukka.

Ingenting var som før. Han måtte avfinne seg med at stjerna hans var fallende. Tårnet hans var i ferd med å få samme skjebne som Babels, en drøm som falt i grus. Og sammen med det falt også drømmen om at elektrisiteten skulle være et fritt gode for alle. Kremmersjelene flokka seg om den og brukte de usleste metoder for å tyne mest mulig ut av dem som strømmen skulle være et gode for. Prosjektet hadde også vært en katastrofe for hans egne finanser, mange av patentene hans hadde gått ut og gjelda var i ferd med å fyke han oppetter øra.

Han reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Golub lå der i esken sin. Hun så ikke ut til å ha blitt noe bedre. Han klappa henne lett på halsen. Hun var ikke redd. Han pakka opp posen med havregryn og strødde noen flere i skåla hennes. Han tok ut vannskåla og fylte den igjen. Golub fulgte han med det rykkende blikket imens. Forhåpentligvis ville det gå bra med Golub slik det hadde gått med så mange andre pasienter han hadde tatt inn fra torget.

Heldigvis hadde han turbinene. Han hadde lenge eksperimentert med turbiner uten skovler som baserte seg på grensesjikteffekten mellom turbingassen og et sett tynne plater den satte i rotasjon. Han mistenkte at det var mulig å få dem atskillig mer effektive enn tradisjonelle skovlturbiner, hvis det bare var mulig å få material- og konstruksjonsteknikken til å utvikle seg i takt med dem. All krigshissinga de siste åra hadde også fått han til å undres om det ville gå an å gjøre litt penger på de militære. Han hadde tross alt demonstrert at det gikk an å sende store mengder energi gjennom lufta. Wells hadde fantasert om fryktelige ildvåpen fra Mars. Men det skulle ikke være så utenkelig å kunne utvikle noe liknende her på Jorda. Hva om det virkelig eksisterte et våpen som kunne tilintetgjøre hele hærer på sekundet, eller en slagskipsflåte på et minutt eller to? Ville det ikke bli fred da?

Nei, han måtte bestemt gå videre med den tanken.